(99) Selv om Lot bodde i Sodoma, tok han ikke del i innbyggernes ondskap. Abraham gikk ut fra at det i en så folkerik by også måtte finnes andre som tilbad den sanne Gud. Med dette i tanke bad han: Det være langt fra deg å gjøre slikt og slå i hjel den rettferdige sammen med den ugudelige. . . . Den som dømmer hele jorden, skulle ikke han gjøre rett? Abraham bad ikke bare en gang, men mange ganger. Han ble dristigere og dristigere etter hvert som han ble bønnhørt, inntil han fikk forsikring om at Gud ville spare byen hvis det fantes så mange som ri rettferdige der.
(100) Det var kjærlighet til fortapte mennesker som inspirerte Abraham til å be. Han avskydde synden i den fordervede byen, men han ønsket at synderne måtte bli frelst. Hans dype interesse for Sodoma viser den omsorg vi burde ha for syndere. Vi burde hare synden, men elske synderen. Overalt omkring oss finnes det mennesker som driver mot en avgrunn like håpløs og forferdelig som den skjebne som rammet Sodoma. Hver dag opphører prøvetiden for noen mennesker. Hver eneste time er det noen som overskrider grensen for Guds nåde. Hvor er de advarende og tryglende røster som skal formane synderen til å unnfly den fryktelige dom? Hvor er hendene som skal rekkes ut for å dra ham ut av dødens grep? Hvor er de som i ydmykhet og tro ber til Gud for ham?
(100) Abraham hadde Kristi sinnelag. Guds Sønn går selv i forbønn for synderen. Han som betalte for vår gjenløsning, vet hva et menneske er verd. Kristus avskydde det onde på en måte som bare er mulig ut fra en ren og plettfri natur. Men overfor synderen la han for dagen en kjærlighet som bare den grenseløse godhet kunne åpenbare. Da han i dødsangst på korset bar all verdens synd, bad han for sine spottere og mordere: Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.' Om Abraham står det at han ble kalt Guds venn og far til alle uomskårne som har troen.' Gud gav denne trofaste mannen dette vitnesbyrd: Abraham lød mitt ord og holdt alt det jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover. Og videre: Jeg har utvalgt ham for at han skal byde sine batn og sitt hus etter seg at de skal holde seg etter Herrens vei og gjøre rett og rettferdig. her, så Herren kan la Abraham få det som han har lovet ham.
(100) Det var en stor ære Abraham var kalt til. Han skulle være stamfar til det folk som gjennom århundrer skulle vokte og forvalte Guds sannhet i verden, det folk som skulle bringe velsignelser til alle jordens folk gjennom den lovede Messias. Han som kalte patriarken, anså ham verdig. Det er Gud som taler. Han som kjenner menneskenes tanker fra det fjerne og kan vurdere den enkelte etter hans sanne verd, uttaler: Jeg har utvalgt ham. Abraham ville aldri svikte sannheten for personlig vinnings skyld. Han ville holde Guds lov og handle rett og rettferdig. Han ville ikke bare selv frykte Herren, men ville også fremelske gudsfrykt i sitt hjem. Han ville lære sin familie opp i rettferdighet. Guds lov skulle være leveregel for hele hans hus. Abrahams husstand bestod av mer enn tusen mennesker. De som gjennom hans undervisning var blitt ledet til å tilbe den sanne Gud, fant et hjem i hans leir, og der fikk de en opplæring som ville sette dem i stand til å representere den sanne tro. Dermed hvilte det et stort ansvar på ham. Han underviste dem som hadde ansvaret for de forskjellige familiene, og hans fremgangsmåte ville komme til å prege disse hjemmene.
(101) I de tidligste tider var faren leder og prest for sin familie. Han hadde endog myndighet over sine barn etter at de hadde stiftet sin egen familie. Hans etterkommere ble opplært til å betrakte ham som overhode i både åndelige og rimelige ting. Dette patriarkaiske styresett gjorde Abraham sitt beste for å holde i hevd, fordi det tjente til å bevare kunnskapen om Gud.
(101) Der var nødvendig å knytte medlemmene av husstanden sammen for å bygge en barriere mot avgudsdyrkelsen som var blitt så utbredt og så dypt rotfestet. Abraham prøvde med alle midler å verge leirboerne mot å blande seg med hedningene og være vitne til deres avguderi. Han visste at berøring med det onde på en umerkelig måte ville forderve de gode prinsippene. Det ble vist den største omhu for å stenge ute enhver form for falsk religion, og for å innprente i sinnet at den levende Gud, hans høyhet og herlighet, er målet for tilbedelse.
(101) Abrahams kjærlighet til sine barn og sin familie gjorde at han omhyggelig voktet deres gudstro. Han gjorde dem delaktige i de guddommelige lover som den kosteligste arv han kunne overlate til dem, og gjennom dem til verden. Alle ble undervist om at de var under Guds ledelse. Det skulle ikke være noen form fot undertrykkelse fra foreldrenes side, og heller ikke forekomme ulydighet bos batna. Guds lov hadde pålagt enhver hans plikter, og hare i lydighet mot den kunne lykke og fremgang sikres.
(101) Abrahams eget eksempel, den stille innflytelsen fra hans daglige liv, var en stadig undervisning. Hans usvikelige rettskaffenhet, godhet og selvforglemmende vennlighet som hadde vakt beundring blant konger, ble også praktisert i hjemmet. Han var omgitt av en særlig atmosfære, en karakterens skjønnhet som gjorde det klart for alle at han hadde kontakt med himmelen. Han forsømte ikke å ta seg av den ringeste tjener. I hans husstand var det ikke en lov for herren og en annen fot tjeneren. Det var ikke en leveregel for den rike og en annen for den fattige. Alle ble behandlet på en rettferdig og vennlig måte som medarvinger tillivers nådegave.
(102) Han skal byde sine barn og sitt hus etter seg. Der ville ikke forekomme noen syndig forsømmelse når det gjaldt å holde barnas onde tilbøyeligheter j tømme, ingen svak, uklok forskjelsbehandling, ingen pliktforsømmelse på grunn av misforstått kjærlighet. Abraham ville ikke bare gi den rette undervisning, men han ville håndheve den autoritet som grunner seg på rettferdige lover.
(102) Det er bare få mennesker i vår tid som følger dette eksempel. Altfor mange foreldre er preget av en blind, selvisk sentimentalitet som de tror er kjærlighet, og som lar barnas umodne dømmekraft og utøylede lidenskaper bli kontrollert av deres egen vilje. Dette er den rene grusomhet mot de unge og en stor urett overfor verden. Slapphet hos foreldre skaper kaos i familier og i hele samfuunet. Den styrker de unges trang til å følge sine tilbøyeligheter i stedet for å gi seg inn undet Guds vilje. De vokser opp med ulyst til å gjøre Guds vilje, og de overfører sitt irreligiøse, opprørske sinnelag til sine barn og barnebarn. Foreldre bør i lik. het med Abraham byde sitt hus etter seg. Lydighet mot foreldre må læres og innskjerpes som en forutsetning for lydighet mot Guds myndighet.
(102) Mangelen på aktelse overfor Guds lov endog blant religiøse ledere, har vært årsak til meget ondt. Den vidt utbredte lære at Guds lov ikke lenger er bindende for menneskene, har samme virkning på folks moral som avgudsdyrkelse. De som prøver å redusere kravene i Guds hellige lov, angriper selve fundamentet som familien og nasjonen er bygget på. Religiøse foreldre som ikke retter seg etter Herrens lov, byr ikke sin familie å gå på Herrens vei. Guds lov blir ikke gjort til rettesnor i livet. Når så barna stifter eget hjem, føler de seg ikke forpliktet til å lære sine barn noe de ikke selv har lært. Det er derfor det finnes så mange gudløse familier, og at fordervelsen er så dypt rotfestet.
(102) Det er først når foreldrene selv vandrer helhjertet etter Herrens lov, at de kan byde sine barn etter seg. Det trenges en reformasjon på dette området, en dyptgående og omfattende reformasjon. Foreldre trenger reform, forkynnere trenger reform. De trenger Gud i sitt hjem. Om de ønsker å se en forandring av situasjonen, må de bringe Guds ord inn i familiekretsen og la det bli deres råd. giver. De må lære barna at det er Guds røst som talet til dem, og at den må adlydes uten forbehold. Tålmodig bør de undervise barna, og med uttettelig iver lære dem hvordan de skal leve for å være Gild til behag. Barn fra slike hjem vil være beredt til å møte vantroens spissfindigheter. De har gjort Bibelen til grunnlag for sin tro, og har lagt et fundament som ikke brytes ned av skeptisismens flodbølge.
(102) I altfor mange familier blir bønnen forsømt. Foreldrene syntes ikke de har tid til morgen- og kveldsandakt. De kan ikke avse noen få minutter i takk til Gud for hans store godhet, for solskinn og regn som får plantene til å vokse, og for de hellige englenes beskyttelse. De har ikke tid til å be om guddommelig hjelp og veiledning og om Jesu nærvær i hjemmet. De år til dagens arbeid som oksen og hesten uten en eneste tanke på Gud eller himmelen. De er så kostelige for Gud at hans Sønn gav sitt liv som løsepenge for dem i stedet for å la dem gå håpløst fortapt. Men de verdsetter ikke hans godhet stort mer enn dyrene som går til grunne.
(103) På samme måte som patriarkene i gammel tid burde de som bekjenner seg til å elske Gud, bygge et alter for Herren hvor som helst de slår opp sitt telt. Om det noen gang var en tid da hvert hus burde være et bønnens tempel, så er der nå. Fedre og mødre burde ofte vende sitt hjerte til Gud i ydmyk bønn for seg selv og sine barn. Far, som er familiens prest, skulle legge morgen- og aftenofferet på Guds alter, mens mor og barn forener seg i bønn og lovsang. Jesus vil gjerne være til stede i et slikt hjem.
(103) Fra hvert eneste kristent hjem bør et hellig lys stråle frem. Kjærligheten må virkeliggjøres i handling. Den må gjennomtrenge alt hjemmeliv og komme til uttrykk i vennlig omtanke og mild, selvforglemmende høflighet. Det finnes hjem hvor dette prinsippet blir praktisert, der Gud blir tilbedt og sann kjærlighet rår grunnen. Fra disse hjem stiger morgen- og aftenbønnen opp til Gud som kostelig røkelse, og hans nåde og velsignelse faller på de bedende som morgendugg.
(103) På samme måte som patriarkene i gammel tid burde de som bekjenner seg til å elske Gud, bygge et alter for Herren hvor som helst de slår opp sitt telt. Om det noen gang var en tid da hvert hus burde være et bønnens tempel, så er der nå. Fedre og mødre burde ofte vende sitt hjerte til Gud i ydmyk bønn for seg selv og sine barn. Far, som er familiens prest, skulle legge morgen- og aftenofferet på Guds alter, mens mor og barn forener seg i bønn og lovsang. Jesus vil gjerne være til stede i et slikt hjem.