(294) Folket gråt hele natten, men om morgenen øynet de nytt håp. De bestemte seg for å gjøre opp for sin feige atferd. Da Gud påla dem å dra opp og innta landet, nektet de. Og da han nå bød dem å dra tilbake, var de like morvillige. Nå var de fast bestemt på å gå til angrep og innta landet. Kanskje ville Gud godta deres handlemåte og ombestemme seg!
(294) Det var deres plikt og forrett å dra inn i landet på det tidspunkt Gud hadde bestemt. Men på grunn av deres gjenstridighet gikk denne anledningen fra dem. Ved å hindre dem i å dra inn i Kanaans land hadde Satan oppnådd sin hensikt. Stikk i strid med Guds vilje fikk han dem nå til å gjøre akkurat det som de nektet å gjøre da Gud forlangte det. Den store bedrager vant seier ved å få dem til å gjøre opprør for annen gang. De hadde tvilt på at Gud kunne hjelpe dem til å innta Kanaan. Nå mente de å kunne klare det uten hans hjelp. "Vi har syndet mot Herren," sa de, "nå vil vi dra opp og stride, således som Herren vår Gud har befalt oss."I Så forblindet var de blitt på grunn av overtredelse! Herren hadde aldri pålagt dem å "dra opp og stride". Det var ikke hans hensikt at de skulle ta landet ved krig, men ved streng lydighet mot hans befalinger.
(294) Selv om deres sinn var uforandrer, hadde de måttet inntømme det syndige og tåpelige i sin opprørske handlemåte da de hørte speidernes rapport. Nå innså de verdien av den velsignelse de så tankeløst hadde kastet vrak på. De bekjente at det var deres egen vantro som hadde stengt dem ute fra Kanaan. "Vi har syndet!" sa de. Dermed erkjente de at de selv hadde skylden, ikke Gud som de i ondskap hadde anklaget for løfrebrudd. Slik kom det noe godt ut av deres bekjennelse, tross alt. Selv om denne innrømmelsen ikke var noe utslag av ekte anger, tjente den likevel til å rettferdiggjøre Guds handlemåte med dem.
(295) Herren gjør fremdeles bruk av en lignende fremgangsmåte for å få mennesker til å innse hans rettferdighet og til å ære hans navn. Ofte hender det at bekjennende kristne klager over måten han leder på. De ringeakter hans løfter, gir etter for fristelse og samarbeider med onde engler for å krysse hans planer. Da griper Herren ofte inn slik at mennesker som kanskje ikke er drevet av sann anger, blir overbevist om sin synd og tvinges til å innrømme sin onde handlemåte og til å innse at Gud er rettferdig og god. Det er slik Gud motvirker og avslører mørkets gjerninger. Det skjer kanskje ikke noen radikal forandring hos dem som syndet. Likevel gjøres det innrømmelser som forsvarer Guds ære og renvasker dem som trofast refser det onde, men som likevel blir motarbeidet og baktalt. Slik vil det gå når Guds vrede til sist blir utgytt. Når "Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle", vil han også "kreve alle gudløse til regnskap for alle de ugudelige gjerninger de har gjort".' Hver eneste synder vil da innse og innrømme at dommen er rettvis.
(295) Uten å ta hensyn til Guds dom forberedte israelittene seg på å erobre Kanaan. De skaffet seg rustninger og ktigsvåpen og følte seg sterke nok til å ta opp kampen. Men i Guds og hans sorgfulle tjeneres øyne var de sørgelig uskikket. Førti år senere da Herren befalte dem å dra opp og innta Jeriko, lovet han å gå med dem. Arken som inneholdt hans lov, ble båret foran hæren, og de menn Herren hadde utvalgt, skulle lede fremrykningen under guddommelig overoppsyn. Med en slik ledelse kunne ingen skade dem. Stikk i strid med Guds befaling drog de nå ut for å kjempe mot fienden, uten arken og uten Moses og til tross for at deres egne ledere hadde forbudt det.