(313) Like før skaren av hebreere nådde Kades, opphørte den levende vannstrøm som i så mange år hadde vellet ut tett ved leiren. Gud ønsket å sette sitt folk på en ny prøve. Han ville gi dem anledning til å vise om de ville stole på ham eller vise vantro i likhet med deres forfedre.
(313) De var nå kommet så langt at de kunne skimte høydedragene i Kanaan. Noen få dager til og de ville være ved grensen til løftets land. De var bare et lite stykke fra Edom som tilhørte Esaus etterkommere. Etter planen skulle de dra gjennom dette området. Moses hadde fått dette pålegg: "Vend eder nå mot nord!
(313) Og byd folket og si: I drar nå frem gjennom det land som tilhører eders brødre Esaus barn, som bor i Se'ir; og de blir redde for eder. . . . Mat skal I kjøpe av dem for penger, så I kan ete, og vann skal I også kjøpe av dem for penger, så I kan drikke."'
(314) Vannet strømmet frem i rikelig mengde, og alle fikk nok. Men det var begått et stort feilgrep. Moses hadde talt i opphisselse. Det han sa, var mer et uttrykk for menneskelig lidenskap enn hellig vrede over at Gud var blitt vanæret. "Nå, I gjenstridige!" hadde han sagt. Anklagen var sann, men selv sannheten må ikke uttales i vrede eller utålmodighet. Guds pålegg til Moses om å irettesette Israel for deres opprør, var smertefullt for ham, og også for folket. Men Gud hadde styrket ham til å utføre oppdraget. Da han selv pårok seg å anklage dem, gjorde han Den Hellige Ånd sorg og brakte ulykke over folket. Dermed gav han folket påskudd til å stille seg tvilende til om han tidligere hadde vært ledet av Gud, og til å finne unnskyldning for sine egne synder. Nå hadde også Moses krenket Gud, likesom de selv. De hevdet at han hele tiden hadde vist en klanderverdig opptreden, og nå hadde de funnet et kjærkomment påskudd til å forkaste alle de irettesettelser Gud hadde sendr gjennom sin tjener.
(315) Moses hadde vist mistillit til Gud. "Mon vi kan la vann strømme frem?" utbrøt han, som om Herren ikke aktet å gjøre det han hadde lovet. Guds anklagepunkt mot Moses og Aron var klart nok. "Fordi I ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne." Da vannforsyningen opphørte, og folket begynte å knurre og gjøre opprør, sviktet deres egen tro på at Gud ville oppfylle sitt løfte. På grunn av vantro måtte det første slektledd dø i ørkenen. Men deres barn viste den samme holdning. Skulle også de gå glipp av løftet?
(315) Moses og Aron var trette og motløse og hadde derfor ikke anstrengt seg for å demme opp for folkestemningen. Hvis de selv hadde lagt for dagen en urokkelig tro på Gud, kunne de ha fremstilt saken for folket på en slik måte at de hadde bestått prøven. Ved en rask og besluttsom utøvelse av sin dommermyndighet knnne de ha dempet misnøyen blant folk. Det var deres plikt å gjøre alt som stod i deres makt for å rette på forholdene før de bad Gud om å gripe inn. En lang rekke onde følger ville ha vært unngått dersom de raskt og effektivt hadde grepet inn overfor folkets knurring ved Kades.
(315) Ved sin ubetenksomhet svekket Moses den undervisning Gud ønsket å gi. Klippen var et symbol på Kristus. Den var blitt slått en gang, likesom Kristus skulle ofres en gang. Neste gang var det bare nødvendig å tale til klippen, på samme måte som vi bare behøver å be om velsignelser i Jesu navn. At han slo på klippen for annen gang, ødela betydningen av dette vakre forbilde på Kristus.
(315) I tillegg til dette hadde Moses og Aron tillagt seg en makt som bare tilhører Gud. Det var nødvendig med et guddommelig inngrep, noe som gjorde situasjonen ytterst alvorlig. Lederne i Israel skulle ha benyttet denne anledningen til å inngyte folket ærbødighet for Gud og styrke deres tro på hans makt og godhet. I stedet ropte de i harme: "Mon vi kan la vann strømme frem for eder av denne klippe?" Dermed satte de seg i Guds sted, som om det stod til dem selv å utøve en slik makt, de som bare var skapninger som var belastet med menneskelige svakheter og lidenskaper.
(315) Moses var nedtrykt på grunn av folkets stadige knurring og opprør, og derfor hadde han tapt sin allmektige hjelper av syne. Men uten styrke fra Gud kom den menneskelige svakhet frem hos ham og satte flekker på hans rulleblad. Den mannen som helt til avslutningen av sin livsgjerning kunne ha stått urokkelig i sin renhet og uselviskhet, var blitt overmannet. Gud var blitt vanæret overfor Israels menighet på et tidspunkt da han skulle ha vært opphøyet og æret.
(315) Denne gang avsa ikke Gud noen dom over dem som med sin onde ferd hadde provokert Moses og Aron. Lederne hadde selv all skyld. De som var Guds representanter, hadde ikke gitt ham æren. Moses og Aron hadde følt seg forurettet.
(316) De hadde oversett den kjensgjerning at folkets knurring ikke var rerret mot dem, men mot Gud. Det var mens de var opptatt av sitt eget og følte medlidenhet med seg selv, at de falt i synd uten å være klar over det, og forsømte å stille folket til ansvar for dets store synd mot Gud.
(316) Bitter og dypt ydmykende var den dom som Herren i samme stund uttalte over Moses og Aron: "Fordi I ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem." Sammen med det opprørske Israel måtte de dø før overgangen over Jordan. Hvis Moses og Aron hadde vist tendens til selvopphøyelse eller hadde motsatt seg Guds advarsel og refselse, ville deres skyld ha vært mye større. Men de kunne ikke anklages for overlagt synd. De var blitt overlistet av en plutselig fristelse, og de angret øyeblikkelig fra dyper av sitt hjerte. Herren godtok deres anger, men han kunne ikke oppheve straffen på grunn av de skadevirkninger deres synd da ville ha på folket. Moses la ikke skjul på hvilken dom som var uttalt over ham. Han fortalte folket at han ikke kunne lede dem inn i løftets land fordi han hadde unnlatt å gi Gud æren. Han bad dem legge merke til den harde straffen han hadde fått, og ut fra det tenke på hvordan Gud måtte betrakte deres knurring når han lot et enkelt menneske bære den straffen som de hadde nedkalt over seg selv på grunn av synd. Han fortaire hvordan han hadde tryglet Gud om å ettergi straffen, men at det var blitt avslått. "Herren var vred på meg for eders skyld, og han hørte ikke på meg."
(316) Hver gang det meldte seg vanskeligheter eller prøvelser, hadde israelittene vært snare til å beskylde Moses for å ha ført dem ut av Egypt, som om Gud ikke hadde noen del i det. Når de hadde klaget over vanskelighetene underveis og over lederne, hadde Moses sagt til dem at det var Gud de knurret mot, for det var han som hadde utfridd dem. Men da han i ubetenksomhet sa: "Mon vi kan la vann strømme frem?" var det en faktisk innrømmelse av deres beskyldning. Og den ville derfor styrke dem i deres vantro og rettferdiggjøre deres anklage.
(316) Nå ønsket Herren å fjerne dette inntrykk fra deres sinn en gang for alle ved å forby Moses å komme inn i løftets land. Dette var et klart vitnesbyrd om at det ikke var Moses som var deres leder, men den mektige engelen som Herren hadde omtalt på denne måten: "Se, jeg sender en engel foran deg for å vokte deg på veien og for å føre deg til det land jeg har utsett for deg. Ta deg i vare for ham og hør på hans røst, vær ikke gjenstridig mot ham! Han skal ikke bære over med eders overtredelser, for mitt navn er i ham."
(316) "Herren var vred på meg for eders skyld," sa Moses. Alles øyne var rettet mot ham. Hans synd falt tilbake på Gud som hadde valgt ham til leder for sitt folk. Hele menigheten visste at han hadde gjort seg skyldig i denne overtredelsen. Hvis Gud hadde sett gjennom fingrene med den, ville det ha gitt inntrykk av at dersom personer i ansvarsfulle stillinger blir provokert til vantro og utålmodighet, kan de unnskyldes. Men når det ble slått fast at Moses og Aron ikke kunne komme inn i Kanaan på grunn av denne ene synd, var folket klar over at Gud ikke gjør forskjell på personer, og at han vil straffe overtrederen.
(316) Israels historie skulle skrives til undervisning og advarsel for kommende slekter. Det var viktig at fremtidige generasjoner ble klar over at himmelens Gud er upartisk og at han aldri unnskylder synd. Men det er bare få mennesker som forstår hvor fryktelig synden er. Mange trøster seg med at Gud er for god til å straffe overtrederen. Men bihelhistorien viser klart at det nettopp er Guds godhet og kjærlighet som får ham til å behandle synden som et onde som er skjebnesvangert for freden og lykken i universet.
(317) Ikke engang Moses unngikk å bli straffet for sine feil, selv om han var rettskaffen og trofast. Gud hadde tilgitt folket større overtredelser, men han kunne ikke behandle synd hos lederne på samme måte som hos dem de ledet. Han hadde vist Moses større tillit enn noe annet menneske på jorden. Han hadde åpenbarr sin herlighet for ham, og gjennom ham hadde han gitt sine bud til Israel. Men det faktum at Moses hadde fått et så stort lys og så mye kunnskap, gjorde hans synd enda mer alvorlig. Tidligere troskap kan ikke sone en eneste feilaktig handling. Jo størte lys og jo flere privilegier en person har fått, desto tyngre blir hans ansvar, mer graverende hans feilgrep og hardere hans straff.
(317) Moses var ikke skyldig i noen stor forbrytelse etter menneskelig målestokk. Det var en ganske vanlig synd. I Salmenes bok sies det at "han talte tankeløst med sine leppen." Etter menneskelig vurdering kan dette syntes å være en ubetydelig ting. Men når Gud behandlet denne synden så strengt hos sin mest trofaste og betrodde tjener, vil han ikke unnskylde den hos andre. Selvopphøyelsens ånd, tendensen til å kritisere våre trosfeller, vekker Guds mishag. De som gir etter for slike onder, kaster tvil over Herrens verk og gir skeptikerne en unnskyldning for sin skepsis. Jo mer betrodd stilling en person har, desto større blir hans innflytelse, og desto mer nødvendig er det at han oppøver tålmodighet og ydmykhet.
(317) Satan triumferer hvis Guds barn, ikke minst de som innebar ansvarsfulle stillinger, lar seg forlede til å gi seg selv den ære som tilkommer Gud. Da har han vunnet en seier. Det var en slik synd som førte til hans eget fall, og det er på den måten han lykkes best i å lokke andre i ulykke. I sitt ord har Gud undervist oss om faren ved selvopphøyelse for at vi skal være på vakt mot den ondes planer. Hvert eneste karaktertrekk, hver eneste forstandsevne og tilbøyelighet må til enhver tid være under kontroll av Guds Ånd. Ingen av de velsignelser Gud gir mennesket, ikke en eneste av de prøvene han tillater, vil Satan unnlate å bruke som en anledning til å friste, plage og ødelegge sjelen, hvis vi gir ham en aldri så liten mulighet. Uansett hvor stort åndelig lys og hvor betydelige privilegier og velsignelser en person har fått, hør han alltid vandre ydmykt for Herren og i tro be om at Gud villede hver tanke og kontrollere hver impuls.