Den første kristne martyr

(69)Stefanus, den mest framstående av de sju menighets tjenerne, var fylt av stor gudsfrykt og tro. Han var født som jøde, men snakket gresk og kjente godt til grekernes seder og skikker. Derfor fikk han lov til å forkynne evangeliet for greske jøder i deres synagoger. Han var meget aktiv i tjenesten for Kristus og forkynte sannheten med stort mot. Lærde rabbinere og lovkyndige begynte å diskutere med ham offentlig og ventet lette seirer. "Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som hans ord var båret av." rett

(69)Han talte ikke bare i Den Hellige Ånds kraft, men det var tydelig at han hadde studert profetiene og var vel kjent med alt som angikk loven. Pa en fremragende måte forsvarte han de sannheter han forkynte, og vant fullstendig over sine motstandere. Han fikk oppfylt dette løfte: "Husk at dere ikke behøver å tenke ut på forhånd hvordan dere skal forsvare dere. For jeg vil gi dere ord og visdom som ingen av deres motstandere skal kunne motstå eller motsi.” rett

(69)Da prester og ledere merket den kraft som fulgte Stefanus' forkynnelse, ble de fylt av bittert hat. I stedet for å la seg overbevise av de kjensgjerninger han la fram, ble de enige om å bringe ham til taushet ved å ta livet av ham. Flere ganger bestakk jødene de romerske myndigheter til å lukke øynene når de tok loven i egne hender og stilte for retten, dømte og henrettet fanger, som skikken var blant dem. Stefanus' fiender følte seg overbevist om at de enda en gang og uten risiko kunne gjøre det samme. De valgte å se bort fra mulige konsekvenser. Derfor grep de Stefanus og førte ham fram for Det høye råd. rett

(69) Stefanus for Rådet
Fra landene omkring var det innkalt jøder med god utdanning. De skulle motbevise fangens argumenter. Også Saulus fra Tarsus var til stede. Han spilte en framtredende rolle i motstanden mot Stefanus. Med en rabbiners veltalenhet og logikk la han vekt på at Stefanus forkynte en villedende og farlig lære, men i Stefanus møtte han en mann som fullt ut forstod hvorfor Gud ønsker at evangeliet også skulle spres til andre land. rett

(70)Prester og ledere kunne ikke hevde seg mot den klare og stillfarende visdom Stefanus la for dagen. Derfor valgte de å statuere et eksempel. Samtidig som de stilte sitt eget hat tilfreds, ønsket de å spille på frykten for å hindre andre fra å tro det Stefanus forkynte. De førte fram falske vitner, som sa at de hadde hørt ham tale mot templet og loven. "Vi hørte ham si at denne Jesus fra Nasaret skal rive ned helligdommen og forandre de skikker vi har fra Moses," sa de. rett

(70)Da Stefanus stod for dommerne anklaget for å spotte Gud, hvilte det en hellig stråleglans over hans ansikt. "Alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som en engels ansikt." Mange som så dette lyset, skalv og holdt seg for ansiktet, men rådsmedlemmenes hardnakkede vantro og fordom lot seg ikke rokke. rett

(70) Stefanus' forsvarstale
Da Stefanus ble spurt om anklagene mot ham var riktige, begynte han å forsvare seg med en klar og fengslende stemme som tonet gjennom rådssalen. I en tale som bergtok Det høye råd, kom Stefanus inn på Guds folks historie. Han åpenbarte inngående kjennskap til jødisk forvaltning og den åndelige betydning av det som var åpenbart gjennom Kristus. Han gjentok det Moses uttalte om Messias: "Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.” Han klarla sin egen troskap til Gud og jødisk tro, men viste samtidig til at den loven jødene stolte på til frelse, ikke hadde maktet å hindre Israel fra å tilbe avguder. Han plasserte Jesus Kristus inn i hele den jødiske historie og henviste blant annet til byggingen av Salomos tempel og uttalelser fra Salomo og Jesaja: "Men Den Høyeste bor ikke i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten: Himmelen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet jeg kan hvile? Har ikke min hånd skapt alt dette?" rett

(70)Da Stefanus kom så langt i sin framstilling, oppstod det uro i forsamlingen. Prestene lot som om de var skrekkslått og flerret klærne sine da Stefanus viste sammenhengen mellom Kristus og profetiene og talte på denne måten om templet. Stefanus tok dette som et signal til at de ville bringe ham til taushet for alltid. Han merket motstanden mot det han sa, og visste at dette ville bli hans siste vitnesbyrd. Han var bare kommet midtveis i talen da han med ett avbrøt den. rett

(71) "Plutselig forlot han sin framstilling av historien, og henvendt til de rasende dommerne ropte han: "Stivnakket som dere er, og uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den Hellige Ånd imot, som deres fedre, så også dere. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham, dere som fikk loven overgitt ved påbud fra engler, men ikke har holdt den." rett

(71) Stefanus steines
Da ble prestene og lederne ute av seg av sinne. De oppførte seg mer som villdyr på jakt etter bytte enn som mennesker. De skar tenner og for mot Stefanus. I de grusomme uttrykkene i ansiktene deres leste fangen hva som kom til å skje med ham, men han vaklet ikke. Frykten for døden var borte. Prestene og den opphissede pøbelen skremte ham ikke. For ham stod himmelen åpen, og der så han inn i Guds tronsal, hvor Kristus nettopp hadde reist seg, ferdig til å stille seg ved sin tjeners side. Som et seiersrop lød det fra Stefanus: "Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen sta ved Guds høyre hånd." rett

(71)Beskrivelsen av hva Stefanus så, ble mer enn forfølgerne kunne tåle. De. holdt seg for ørene for ikke å høre hva han sa. Så stormet de skrikende mot ham og drev ham ut av byen. Der steinet de ham. Men Stefanus bad til Gud og sa: "Herre Jesus, ta imot min ånd." Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: "Herre, tilregn dem ikke denne synd." "Med disse ordene sovnet han inn i døden." rett

(71)Stefanus var ikke blitt dømt på lovlig måte, men de romerske myndigheter lot seg bestikke med store pengesummer for ikke å undersøke saken nærmere. rett

(71) Saulus
Stefanus' martyrdød gjorde et sterkt inntrykk på alle som var til stede. Det guddommelige uttrykket i hans ansikt og ordene brente seg inn i de tilstedeværendes sinn og ble et vitnesbyrd om den sannhet han hadde forkynt. Hans død var en tung prøve for menigheten, men den førte til at Saulus vendte om. Han kunne aldri glemme martyrens tro og standhaftighet og den herlighet som hadde hvilt over hans ansikt. rett

(71)Da Stefanus ble dømt og henrettet, syntes Saulus å være besatt av en avsindig nidkjærhet, og det ergret ham at han var hemmelig overbevist om at Stefanus ble æret av Gud midt oppe i all vanæren mennesker viste ham. Han fortsatte å forfølge Guds menighet. Han lette seg fram til hvor medlemmene bodde, trengte seg inn i hjemmene deres og slepte dem til prestene og folkets ledere for fengsling og død. rett

(72)sDen innbitte intensiteten i forfølgelsen skremte de kristne i Jerusalem, men de romerske myndighetene gjorde ingen ting for å stanse den grusomme forfølgelsen, I stedet støttet de jødene i all hemmelighet for å stå på god fot med dem og sikre seg deres velvilje, rett

(73)Etter Stefanus' død ble Saulus valgt til medlem av Det høye råd for den rolle han hadde spilt En stund var han et mektig redskap for Satan i kampen mot Guds Sønn, men snart skulle den uforsonlige forfølgeren være med og bygge opp den menigheten han holdt på å rive ned. Til å overta etter martyren Stefanus hadde en som er mektigere enn Satan, valgt Saulus til å forkynne og lide for hans skyld, og dermed spre budskapet om frelse i hans blod både fjern og nær.
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 6,5-15; 7 rett

neste kapitel