Alfa og Omega 6. bd. kapitel 12. Fra side 80. Fra side 112 i den engelske utgave. |
(80)Saulus fra Tarsus var en av de prominente jødiske ledere som irriterte seg sterkt over evangeliets store framgang. Av fødsel var han romer, men av avstamning jøde. Utdanningen fikk han i Jerusalem hos den fremste av rabbinerne. Saulus skrev om seg selv: ”Jeg". er av Israels folk og Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, en fariseer, så brennende i min iver at jeg forfulgte kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven."! For rabbinerne var han en løfterik ung mann som de håpet ville bruke all sin dyktighet og iver til å forsvare den gamle tro. Da han ble medlem av Det høye råd, fikk han også makt. rett (80) Forfølgeren Saulus (80)Det var likevel ikke uten kamp Saulus kom fram til samme oppfatning. Utdanning, fordom, respekt for tidligere lærere og trangen til å være populær styrket ham i kampen mot samvittighetens stemme og Guds nåde. Straks Saulus hadde sagt seg enig i at prestene og de skriftkloke hadde rett, ble han en innbitt motstander av den lære Jesu disipler forkynte. Hans virksomhet førte til at gudfryktige menn og kvinner ble trukket for retten og dømt til fengsel og død fordi de trodde på Jesus. Det brakte sorg og motløshet inn i den unge menigheten, og mange medlemmer flyktet til et sikrere sted. rett (80)De som ble drevet ut av Jerusalem på grunn av forfølgelse, "drog rundt og forkynte evangeliet".' De kom også til byen Damaskus, hvor mange tok imot den nye læren. rett (81)Prester og ledere håpet at de med stor innsats og kraftig forfølgelse kunne knuse vranglæren. De følte derfor at de måtte gå aggressivt til verks mot den nye læren også utenfor Jerusalem. Saulus sa seg villig til å gjennomføre den planen de hadde lagt for Damaskus. "Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten og bad om brev til synagogene i Damaskus med fullmakt til å føre alle han fant som hørte til "veien", i lenker til Jerusalem." "Med myndighet og fullmakt fra overprestene” og drevet av en misforstått nidkjærhet la Saulus i sin manndoms kraft og styrke ut på den minneverdige reisen som skulle forandre hele hans liv. rett (81) Saulus møter Kristus (81)Lyset fortsatte å skinne rundt dem. Da hørte Saulus en røst tale til ham på hebraisk: ”Saul, Saul: hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å stampe mot brodden." Jeg spurte: "Hvem er du, Herre?” rett (81)Nesten blindet av det skarpe lyset ble Saulus' reisefølge fylt av frykt. De hørte røsten, men så ingen. Saulus forstod imidlertid det som ble sagt, og han fikk tydelig beskjed om hvem som talte - Guds egen Sønn. I det strålende vesen som stod foran ham, gjenkjente han den korsfestede. Bildet av Frelserens ansikt ble for alltid preget inn i sinnet til den hardt rammede hebreeren. Ordene rammet ham med uimotståelig kraft. En flom av lys trengte seg inn til de mørkeste steder i hans sinn. Det åpenbarte uvitenheten og alt det feilslåtte tidligere i livet. Han oppdaget at han trengte å bli opplyst av Den Hellige Ånd. rett (82)Da forstod Saulus at han ved å forfølge Jesu tilhengere hadde vært i Satans tjeneste. Han forstod også at hans rettssans og følelse av ansvar hovedsakelig var basert på hans absolutte tillit til prestene og lederne. Han hadde virkelig trodd dem da de fortalte at historien om oppstandelsen bare var en slu løgn fra disiplenes side. Men nå hadde Jesus vist seg, og Saulus var overbevist om sannhetsverdien i det disiplene påstod. rett (82)Saulus reagerte merkverdig raskt straks han så lyset fra himmelen. Plutselig forstod han Bibelens profetier. Beviset på at Jesus var den lovte Messias fant han i oppfyllelsen av profetenes forutsigelser om hvordan jødene ville forkaste Kristus og benekte korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten. Stefanus' tale like før han led martyrdøden, trengte seg med voldsom kraft inn i Saulus' sinn. Han forstod at martyren virkelig hadde sett Guds herlighet da han sa: "Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd".' Prestene kalte det gudsbespottelse, men nå visste Saulus at det var Stefanus som talte sant. rett (82)Hvilken åpenbaring dette var for forfølgeren! Saulus skjønte nå at den lovte Messias var kommet til jorden som Jesus fra Nasaret og blitt forkastet og korsfestet av dem han kom for å frelse. Han visste også at Frelseren hadde stått opp fra graven som seiervinner og var fart tilbake til himmelen. Straks Saulus fikk denne guddommelige åpenbaringen, tenkte han med gru på hvordan han hadde samtykket i mordet på Stefanus fordi denne hadde vitnet om en korsfestet og oppstått frelser. Han husket også hvordan han senere hadde medvirket til at mange andre oppriktige Jesu tilhengere måtte dø i fryktelige forfølgelser. rett (82)Frelseren talte til Saulus gjennom Stefanus. Hans bevisføring kunne ingen motsi. Den velutdannede jøden så i martyrens ansikt et gjenskinn av Kristi herlighet. Ansiktet var som en engels ansikt.' Saulus la merke til Stefanus' overbærende sinnelag da han tilgav sine motstandere. Han så også en sterk og glad tålmodighet hos alle dem han pinte og plaget. Noen viste til og med glede når de måtte gi sitt liv for troens skyld. rett (83)Alt dette gjorde et sterkt inntrykk på Saulus. Av og til førte det til en nesten uimotståelig overbevisning om at Jesus var den lovte Messias. Ved slike anledninger kjempet han natt etter natt med sin overbevisning, men likevel holdt han fast på at Jesus ikke var Messias, og at hans tilhengere bare var villfarne fanatikere. rett (83)Nå hadde Kristus selv talt til Saulus: "Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" Den samme stemmen svarte da Saulus spurte: "Hvem er du, Herre?" "Jeg er Jesus, han som du forfølger." Her identifiserer Kristus seg med sitt folk. Ved å forfølge Jesu tilhengere hadde Saulus slått til direkte mot himmelens Herre. Med falske anklager og vitnemål mot dem hadde Saulus også rettet falske anklager og vitnemål mot verdens frelser. rett (83)Saulus var ikke et øyeblikk i tvil om at det var Jesus fra Nasaret som talte til ham. Han forstod at Jesus var den Messias de hadde ventet på så lenge, Israels trøster og frelser. Skjelvende og redd spurte Saulus hva han skulle gjøre. "Reis deg nå og gå inn i byen. Der skal det bli sagt deg hva du skal gjøre." rett (83) Saulus blind og redd (83)Tidlig på morgenen den begivenhetsrike dagen hadde Saulus nærmet seg Damaskus godt tilfreds med seg selv på grunn av den tillit øverstepresten hadde vist ham. Det var lagt et stort ansvar på ham. Oppdraget var å ivareta den jødiske religions interesser og om mulig forhindre at den nye læren spredte seg i Damaskus. Saulus trodde fullt og fast at oppdraget ville lykkes, og ventet spent på de opplevelser han så for seg. rett (83)Men ankomsten til byen stod på ingen måte i forhold til forventningene. Blind, hjelpeløs og full av anger visste Saulus ingenting om framtiden. Slik var situasjonen da han kom til Judas hus. Judas var en disippel av Jesus. Hos ham fikk han i sin ensomhet god anledning til å tenke og be. rett (83)Saulus var blind i tre dager. Han verken spiste eller drakk. Tre dager i sjelekval føltes lange som år. Gang på gang tenkte han fortvilt på den rollen han hadde spilt da Stefanus led martyrdøden, og det skar ham i hjertet. Han tenkte med gru på den skyld han tok på seg da han lot seg beherske av prestenes og ledernes ondskap og fordommer selv da Stefanus' ansikt skinte med .et lys fra himmelen. Fylt av sorg og nedbrutt i ånden tenkte han på alle de ganger han hadde lukket øyne og ører for de mest overveldende bevis og nådeløst fortsatt den utrettelige forfølgelsen av dem som trodde på Jesus fra Nasaret. rett (84)Tre dager i selvransakelse og ydmykelse tilbrakte han i absolutt ensomhet. De troende, som var blitt advart om hensikten med Saulus besøk i Damaskus, fryktet at han bare bløffet for lettere å kunne bedra dem. Derfor holdt de seg vekk og nektet å vise medfølelse. Saulus følte på sin side ingen trang til å be om hjelp fra de uomvendte jøder han hadde planlagt å samarbeide med i forfølgelsen av de kristne. Han visste at de overhodet ikke ville høre på hans historie. Han syntes å være avskåret fra all menneskelig medfølelse.. Hans eneste håp var en barmhjertig Gud, og med et sønderknust hjerte henvendte han seg til ham. rett (85) Veien til frelse åpnet (85)Etter hvert som Saulus lot seg overbevise av Den Hellige Ånd, innså han sine feil og forstod hvor vidtrekkende Guds lov var. Som stolt fariseer trodde han helt og fullt at han ble rettferdiggjort ved gode gjerninger. Nå bøyde han seg for Gud, ydmyk som et troskyldig barn. Han bekjente sin egen uverdighet og påberopte seg en korsfestet og oppstått frelsers fortjeneste. Saulus lengtet etter å leve i fullt samsvar og fellesskap med Faderen og Sønnen. Med et brennende ønske om å bli tilgitt og godtatt sendte han inderlige bønner opp til nådens trone. rett (85)Den angrende fariseer bad ikke forgjeves. Guddommelig nåde forvandlet hver tanke og hvert ønske lengst nede i hjertedypet. Alt det beste i ham ble brakt i harmoni med Guds evige hensikter. For Saulus kom Kristus og hans rettferdighet til å bety mer enn hele verden. rett (85)Saulus' omvendelse er et tydelig bevis på Den Hellige Ånds mirakuløse evne til å overbevise om synd. Saulus hadde vært overbevist om at Jesus fra Nasaret vanæret Guds lov og lærte sine disipler at den var uten betydning. Etter omvendelsen innså Saulus at Jesus var den som skulle komme til verden for å stadfeste sin Fars lov. Han ble overbevist om at Jesu korsfestelse oppfylte de gammeltestamentIige profetier om Israels frelser. rett (86)I beretningen om Saulus' omvendelse finner vi viktige prinsipper vi bør være oppmerksomme på. Saulus ble stilt ansikt til ansikt med den Kristus som hadde tiltenkt ham et svært betydningsfullt arbeid. Han skulle være et "utvalgt redskap" for ham. Likevel fortalte ikke Herren ham straks hvilket arbeid han hadde i tanke for ham. Først ble han stanset og overbevist om sin synd. Da Saulus spurte: "Hva vil du jeg skal gjøre?" satte Jesus ham i forbindelse med menigheten. Der skulle han få vite Guds vilje med ham. rett (86)Det herlige lyset som brakte Saulus ut av uvitenheten, var sendt av Herren. Men også disiplene skulle gjøre noe for ham. Da Kristus viste seg for Saulus og overbeviste ham om at han var en synder, stod den angrende Saulus ferdig til å la seg undervise i sannheten av dem som Gud hadde betrodd denne oppgaven. rett (86) Paulus vender om, får synet tilbake (86)Ananias hadde vanskelig for å tro engelens ord, for meldingene om Saulus' bitre forfølgelse av de kristne i Jerusalem var kjent vidt og bredt Han dristet seg til å si: "Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen og alt det onde han har gjort mot dine hellige i Jerusalem." Men befalingen var ikke til å misforstå: "Du skal gå. For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for folkeslag og konger og for Israels folk." rett (86)Ananias adlød og fant mannen som hadde truet og fnyst mot alle som trodde på Jesus. Han la sine hender på den angrende og lidende mannens hode og sa: "Saul, min bror! Herren har sendt meg, Jesus som viste seg for deg på veien hit; han vil at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd." "Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se. Han gjorde seg klar og ble døpt" rett (86)På denne måten bekreftet Jesus menighetens myndighet og satte Saulus i forbindelse med sine utvalgte redskaper på jorden. Jesus er synderes venn. Hans hjerte føler med dem i deres ulykke. Selv om han har all makt i himmel og på jord, respekterer han de redskaper han har kalt til å opplyse verden om frelsen. Han leder syndere til den menighet han satte til å være Iysbærer i verden. rett (87)Saulus var blindet av villfarelse og fordom da han møtte Kristus og ble satt i direkte kontakt med menigheten, verdens lys. På denne måten representerer Ananias på samme tid både Kristus og hans tjenere, som er kalt til å virke på Kristi vegne. På Kristi vegne rører Ananias ved Saulus øyne, og Saulus får synet igjen. På Kristi vegne legger Ananias hendene på ham og ber i Kristi navn. Da mottar Saulus Den Hellige Ånd. Alt skjer i Kristi navn og på hans befaling. Kristus er kilden. Menigheten er hans talerør. |