| Alfa og Omega 6. bd. kapitel 13. Fra side 88. Fra side 123 i den engelske utgave. |
(88)Etter dåpen avbrøt Paulus fasten og ble noen dager hos disiplene i Damaskus. Han begynte straks å forkynne i synagogene at Kristus er Guds Sønn. Med frimodighet erklærte han at Jesus fra Nasaret var den Messias de hadde ventet på så lenge, og "at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp på den tredje dag", og at han viste seg for de tolv apostlene og andre. Og Paulus legger til: "Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster." Hans ugjendrivelige argumenter var hentet fra profetiene og ble framført i Guds kraft. Jødene ble forvirret og kunne ikke imøtegå dem. rett (88)For jødene kom nyheten om Paulus' omvendelse som en stor overraskelse. Han var reist "til Damaskus med myndighet og fullmakt fra øversteprestene” for å forfølge og arrestere de kristne, men i stedet forkynte han evangeliet om en korsfestet og oppstått frelser. På den måten styrket han dem som allerede var disipler, og brakte stadig flere mennesker til den troen han tidligere hadde motarbeidet så innbitt. rett (88)Tidligere var Paulus kjent som en ivrig forsvarer av jødenes religion og en utrettelig forfølger av Jesu disipler. Han var uredd, hemningsløs og energisk. Evner og utdanning gjorde ham dugelig til de fleste stillinger. Hans argumenter var uvanlig innlysende, og med bitende ironi satte han motstandere i situasjoner som var lite misunnelsesverdige. Nå så jødene denne usedvanlig løfterike unge mannen i lag med dem han tidligere hadde forfulgt. Fryktløst prekte han i Jesu navn. rett (88)Når en general faller i kamp, er det et tap for hæren hans, men hans død styrker ikke fienden. Går derimot en framtredende person over til motstanderen, er det ikke bare slutt på hans tjeneste, men de som han slutter seg til, høster avgjorte fordeler. Gud kunne lett ha drept Saulus fra Tarsus på veien til Damaskus og på den måten svekket de krefter som forfulgte de kristne. Men i samsvar med sitt forsyn valgte han å spare Saulus' liv, samtidig som han omvendte ham. På den måten førte Gud en av fiendens toppmenn over på Kristi side. Paulus var en fremragende taler og en skarp kritiker som med sin urokkelige holdning og sitt store pågangsmot hadde alle de egenskaper det var behov for i den første menighet. rett (89)Alle som hørte Paulus forkynne Kristus i Damaskus, undret seg og sa: "Er det ikke han som i Jerusalem ville utrydde alle som påkaller dette navn? Kom han ikke hit for å arrestere dem og føre dem til overprestene?" rett (89)Paulus bedyret at verken en plutselig innskytelse eller fanatisme var årsaken til hans nye tro, men at det skyldtes overveldende bevis. Når Paulus forkynte evangeliet: søkte han å belyse profetiene om Kristi første komme. Han viste klart at disse profetiene var blitt bokstavelig oppfylt i Jesus fra Nasaret. Hans tro var grunnlagt på ufeilbare profetier. rett (90)Paulus fortsatte å oppfordre sine undrende tilhørere til å "gjøre bot og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen". Han "fikk stadig større kraft, og han brakte jødene i Damaskus ut av fatning ved å vise klart at Jesus er Messias". Men mange gjorde seg harde og nektet å ta imot hans budskap. Deres undring da han vendte om, gikk snart over til det samme voldsomme hatet de hadde vist mot Jesus. rett (90) Paulus i Arabia (90)Ensom i ødemarken fikk Paulus ro og god tid til studier og ettertanke. I ro tenkte han igjennom alt han hadde opplevd, og forvisset seg om at omvendelsen var ekte. Han søkte Gud av hele sitt hjerte og slo seg ikke til ro før han var sikker på at Gud hadde godtatt hans anger og tilgitt hans synd. Han lengtet etter en forsikring om at Jesus ville være med i det arbeid som lå foran ham. Han ryddet av veien all den fordom og de tradisjoner som til da hadde preget hans liv, og ble undervist av ham som er sannhetens kilde. Jesus var der. Han styrket Paulus i troen og gav ham et rikt mål av visdom og nåde. rett (90)Når mennesket blir brakt i forbindelse med Gud, det menneskelige med det guddommelige, er det umulig å beregne hvordan det virker på kroppen og det indre liv. En slik forbindelse er i seg selv den høyeste form for utdanning og Guds egen metode for menneskets utvikling. "Forlik deg nå med ham," lyder hans budskap til menneskene. rett (90)Det alvorlige oppdraget Paulus fikk i samtalen med Ananias, hvilte stadig tyngre på ham. Etter å ha hørt ordene "Saul, bror, bli seende!" kunne Paulus for første gang se ansiktet til den trofaste Ananias, som inspirert av Den Hellige Ånd sa til ham: "Våre fedres Gud har utvalgt deg til å kjenne hans vilje, til å se Den Rettferdige og til å høre hans røst. For du skal være hans vitne overfor alle mennesker om det du har sett og hørt. Hvorfor nøler du? Kom og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn.” rett (90)Disse ordene var i samsvar med Jesu ord da han stanset Saulus på reisen til Damaskus: "Men reis deg nå og stå på dine ben. For jeg har vist meg for deg for å utvelge deg til tjener og til vitne, både om det du har sett av meg og om det du siden skal få se. Fra ditt folk skal jeg redde deg, og fra folkeslagene som jeg sender deg til. Du skal åpne deres øyne, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud for at de skal få tilgivelse for syndene og arverett sammen med dem som er blitt helliget ved å tro på meg.” rett (91)Når Paulus tenkte over disse ordene, forstod han klarere hvorfor han "etter Guds vilje" var blitt "kalt til Jesu Kristi apostel". Han var "ikke kalt av mennesker eller ved noe menneske, men av Jesus Kristus og av Gud Fader". Storheten i dette arbeidet førte til at han studerte mye i de hellige skrifter for å "forkynne evangeliet, og det ikke med talekunst og visdom, for at Kristi kors ikke skal miste sin kraft", "men med Ånd og kraft som bevis". Han ønsket ikke at tilhørernes "tro skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft" rett (91)Ved å lese skriftene oppdaget Paulus at det gjennom tidene ikke var kalt "mange vise, menneskelig talt, og ikke mange med makt eller av fornem ætt". Vi leser videre: "Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for a gjøre de vise til skamme. Det som regnes for svakt i verden utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som står lavt i verden, det som ble foraktet det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud." Etter å ha betraktet verdens visdom i lyset fra korset bestemte Paulus seg for at han "ikke ville vite av noe annet ... enn Jesus Kristus og ham korsfestet"." rett (91)I prekegjerningen mistet Paulus aldri av syne kilden til sin visdom og kraft. Mange år senere hører vi ham si: "Ja, jeg regner ålt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus og være i ham. Her har jeg ikke min egen rettferdighet, den som loven gir, men den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus, den som er fra Gud og bygger på tro. Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han - måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde !” rett (91) Tilbake i Damaskus og Jerusalem (91)Etter flukten fra Damaskus reiste Paulus til Jerusalem. Det var da gått tre år siden omvendelsen. Han forteller noe senere at hovedhensikten med besøket var å møte Peter. Da han kom til byen hvor han engang var kjent som forfølgeren Saulus, "forsøkte han å slutte seg til disiplene, men alle var redd ham og trodde ikke at han var noen disippel". De hadde problemer med å tro at en fanatisk fariseer som hadde gjort så mye for å ødelegge menigheten, kunne bli en oppriktig Jesu tilhenger. "Barnabas tok seg da av ham og førte ham til apostlene. Og han fortalte dem hvorledes Saulus på veien til Damaskus hadde møtt Herren og snakket med ham, og hvorledes han i Damaskus fritt og åpent hadde forkynt i Jesu navn." rett (92)Da tok disiplene imot ham som en av sine egne. Snart fikk de overveldende bevis på hvor ekte hans kristne erfaring var. Han som skulle bli hedningenes apostel, var nå i den byen hvor mange av hans tidligere medarbeidere bodde. Han lengtet etter å fortelle jødenes ledere at profetiene om Messias var blitt oppfylt da Frelseren kom. Engang hadde Paulus kjent disse lærere i Israel svært godt. Derfor følte han seg sikker på at de var like ærlige og oppriktige som han. Men har: feilregnet sine jødiske brødres sinnelag, og hans håp om at de hurtig ville vende om, ble til bitter skuffelse. Selv om han forkynte frimodig i Herrens navn og diskuterte med de gresktalende jøder, nektet jødenes religiøse ledere å tro. I stedet forsøkte de å få ham drept. Han ble fylt av sorg og ville gjerne ha gitt livet om det bare hadde ført til at noen ble kjent med sannheten. Paulus tenkte med skam på den aktive rolle han spilte da Stefanus led martyrdøden. For å fjerne det merke som falske anklager hadde satt på Stefanus, forsøkte Paulus å forsvare den sannhet som Stefanus hadde ofret livet for. rett (92)Det hvilte tungt på Paulus at jødene nektet å tro. Derfor bad han i templet. Noe senere forteller han at han kom i henrykkelse. Et sendebud fra himmelen viste seg for ham og sa: "Skynd deg ut av Jerusalem så fort du kan, for de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg." rett (92)Paulus ville helst bli i Jerusalem og møte sine motstandere. For ham var det feigt å flykte hvis han ved å bli i byen kunne overbevise noen av de stridige jødene om sannheten i evangeliet. Så fikk det ikke hjelpe om han mistet livet. Derfor svarte han: "Herre, du vet jo selv at jeg fikk kastet i fengsel dem som trodde på deg, og lot dem piske rundt om i synagogene. Og da blodet rant fra Stefanus, ditt vitne, var jeg selv til stede. Jeg var enig med dem som drepte ham, og passet klærne deres.” Men Herren sa: "Dra bort herfra, for jeg vil sende deg ut til hedningfolkene." rett (92)Da brødrene fikk vite det, gjorde de sitt ytterste for å påskynde flukten fra Jerusalem. De brakte ham i all hemmelighet til Cæsarea. Derfra sendte de ham til Tarsus. Da Paulus var reist, ble det midlertid slutt på jødenes voldsomme motstand. Menigheten fikk en rolig periode, og mange kom til tro. |