| Alfa og Omega 6. bd. kapitel 15. Fra side 102. Fra side 143 i den engelske utgave. |
(102) "På den tid lot kong Herodes noen av menigheten gripe." Judea ble den gangen styrt av Herodes Agrippa, som stod ansvarlig overfor den romerske keiser Klaudius. Herodes var samtidig fjerdingsfyrste over Galilea. Han bekjente seg til jødedommen og var tilsynelatende meget nøye med at deres seremonielle lover ble fulgt. Han ønsket å sikre sin ærefulle stilling og søkte derfor jødenes gunst ved å forfølge den kristne menighet. Han ødela de kristnes hjem og eiendom og fengslet mange av menighetens ledere. Han kastet Jakob, bror av Johannes, i fengsel og sendte en skarpretter til å drepe ham med sverd, slik en annen Herodes gjord", da han halshogde døperen Johannes. Han merket at jødene verdsatte dette, og derfor kastet han også Peter i fengsel. rett (102)Disse grusomhetene hendte i påsken. Mens jødene feiret befrielsen fra Egypt og lot som om de hadde stor nidkjærhet for Guds lov, brøt de hvert eneste prinsipp i loven ved å forfølge og myrde dem som trodde på Kristus. rett (102) Peter kastet i fengsel (102)Jødene bifalt at Herodes tok livet av Jakob, selv om enkelte beklaget at det foregikk i hemmelighet. De mente en offentlig henrettelse ville ha virket mer avskrekkende på de kristne og deres sympatisører. Herodes holdt derfor Peter fengslet. Hans hensikt var a henrette ham offentlig på et senere tidspunkt for å tilfredsstille jødene. Av sikkerhets grunner ble han imidlertid rådet til ikke å la den gamle apostelen henrette mens det oppholdt seg så mange mennesker i Jerusalem. Man fryktet at det ville vekke medfølelse hos folket om de så ham bli ført bort for å dø. rett (103)Prestene og de eldste fryktet også at Peter ville komme med en av de kraftige talene som flere ganger hadde inspirert folket til å studere Jesu liv og karakter. Det var taler som de ikke hadde gode nok argumenter til å gjendrive. Peters iver i arbeidet for Kristi sak hadde ført til at mange tok imot evangeliet. Folkets ledere fryktet derfor at kongen ville imøtekomme et folkekrav og sette Peter fri dersom apostelen fikk anledning til å forsvare sin tro for alle som var kommet til byen for å tilbe. rett (103)Forskjellige påskudd førte til at Peters henrettelse ble utsatt til etter påske. Denne tiden brukte menighetens medlemmer til dyp hjerteransakelse og alvorlig bønn. Uavbrutt bad de for Peter. De følte at arbeidet ikke kunne fortsette uten ham. De forstod at Kristi menighet kunne gå til grunne om Gud ikke grep inn på en spesiell måte. rett (103)I mellomtiden besøkte mennesker fra de forskjelligste land det tempel som var innviet for tilbedelse av Gud. Det skinte av gull og edelsteiner og var et vakkert og praktfullt syn. Likevel var Jehova ikke lenger å finne i dette skjønne palasset. Israel hadde som nasjon skilt seg selv fra Gud. Da Kristus mot slutten av sin virksomhet så inn i templet for aller siste gang, sa han. "Sa hør: Huset deres blir forlatt!” Til da hadde han kalt templet for sin Fars hus, men i det øyeblikk Guds Sønn forlot det, forsvant også Guds nærvær for alltid fra det tempel som var bygd til hans ære. rett (103)Dagen for Peters henrettelse ble endelig bestemt, men de troendes bønner steg fortsatt opp mot himmelen. Mens de inderlig og med stor kraft bad Gud om! hjelp, våket hans engler over apostelen i fengslet. rett (103)Herodes husket at apostlene ved en tidligere anledning kom seg ut av fengslet og hadde derfor tatt ekstra forholdsregler. For å hindre enhver mulighet til flukt ble Peter bevoktet av seksten soldater som skiftet om vaktholdet dag og natt. I fangerommet var han plassert mellom to soldater og lenket til soldatenes håndledd. Han kunne ikke bevege seg uten at de merket det. Med stengt fengselsdør og sterkt vakthold utenfor var alle muligheter til flukt eller befrielse menneskelig sett utelukket. Men menneskets nød er Guds anledning. rett (103)Peter satt fengslet i et fangerom som var hogd inn i fjellet. Dørene var stengt med lås og slå. Vaktsoldatene stod personlig ansvarlig for at fangen ikke rømte. Lås og slå og romerske vakter kunne nok effektivt hindre at mennesker hjalp, men det gjorde Guds befrielse av Peter enda mer bemerkelsesverdig. Herodes løftet hånden mot Allmakten men led et fullstendig nederlag Gud valgte å bruke sin makt og redde det dyrebare livet som jødene hadde bestemt seg for å utslette. rett (104) Peter settes fri (104)Lyset fra engelen fyller fangerammet uten at apostelen våkner. Han våkner ikke før engelen berører ham og han hører en stemme: "Skynd deg, stå opp” Da legger han merke til at fangerommet er opplyst av et himmelsk lys, og at det står en mektig engel foran ham. Straks følger han befalingen og reiser seg. Han aner svakt at lenkene er borte. rett (105)Enda en gang taler engelen til ham: "Ta på deg beltet og sandalene dine." Igjen adlyder Peter uten videre. Han ser undrende på den fremmede og føler at han drømmer eller har fått et syn. Enda engang befaler engelen: "Kast kappen om deg og følg etter meg." Engelen gar mot døren, og den ellers så pratsomme Peter følger etter stum av forbauselse. De skritter over vakten og går mot den boltede døren, som åpnes av seg selv. Snart er den stengt igjen. Vakter både ute og inne står ubevegelige på sin post. rett (106)Også ved den neste døren står det vakter utenfor og innenfor. Den åpner seg som den første, uten knirking i hengsler eller smell fra jernbolter. Peter og engelen går videre. Uten en lyd lukkes døren bak dem. Dette gjentar seg ved den tredje døren, før de står ute på gaten. rett (106)Det blir ikke sagt ett ord. De hører ingen fottrinn. Omgitt av et blendende lys viser engelen veien, og Peter følger forundret etter. Han tror fremdeles at han drømmer. Ved enden av gaten har engelen fullført sin oppgave, og plutselig er han borte. rett (106)Lyset fra himmelen forsvinner, og Peter føler at han oppholder seg i det dypeste mørke. Etter hvert som øynene venner seg til mørket, syntes det å bli mindre, og han oppdager at han står alene i en stille gate. En kjølig nattevind stryker omkring ham. Peter forstår at han er fri, og stedet virker kjent. Han har vært der mange ganger før og hadde ventet å gå der for siste gang neste morgen. rett (106)Peter forsøkte å huske det som nettopp var hendt. Han hadde sovnet lenket til to vakter. Sandaler og kappe var tatt fra ham. Nå stod han fullt kledd. Håndleddene var hovne etter de fryktelige lenkene. Da forstod han at friheten ikke var et bedrag. Han verken drømte eller så syner. Han var virkelig fri. Om morgenen skulle han ha vært ført bort for å dø, men en engel hadde befridd ham fra både fengsel og død. Da Peter kom til seg selv igjen, sa han: "Nå forstår jeg at Herren virkelig sendte sin engel for å fri meg fra Herodes' hånd og berge meg fra det jødefolket nå går og venter på." rett (106)Apostelen fant veien til huset hvor hans venner var sammen og bad inntrengende for ham. Han banket på ytterdøren, og en tjenestepike som hette Rode, kom for å lukke opp. Da hun kjente igjen Peters stemme, ble hun så glad at hun glemte å åpne døren. Hun løp inn til de andre og fortalte at Peter stod utenfor. De mente at hun var fra sans og samling, men hun holdt på sitt. Noen mente at det måtte være hans engel. rett (106)Peter fortsatte å banke på døren. "Da de åpnet og så ham, ble de ute av seg av undring. Han gjorde tegn med hånden at de skulle være stille, og fortalte hvordan Herren hadde ført ham ut av fengslet." Deretter gikk han igjen og drog til et annet sted. Glede og lovprisning fylte de troende. Gud hadde besvart deres bønner og befridd Peter fra Herodes' makt. rett (106)Neste morgen var en mengde mennesker samlet for å overvære apostelens henrettelse. Herodes sendte soldater til fengslet for å hente Peter. Et stort oppbud av væpnede soldater skulle ikke bare hindre ham fra å rømme, men også skremme hans venner og vise hvem som satt med kongsmakten. rett (107)Da dørvaktene forstod at Peter var rømt, ble de vettskremte. De hadde tydelig fått å vite at de borget for fangen med sitt eget liv. Derfor hadde de vært ekstra påpasselige. Da soldatene kom for å hente Peter, stod vaktene fremdeles ved fengselsporten. Slåer og bolter var på plass. Det samme var lenkene rundt vaktenes håndledd. Men fangen var borte. rett (107)Herodes ble rasende da han fikk vite at Peter var rømt. Han anklaget vaktene for troløshet og gav ordre om at de skulle drepes. Herodes visste at det var menneskelig umulig å befri Peter, men han var fast bestemt på ikke å erkjenne at en guddommelig makt hadde grepet inn i og forstyrret hans planer. Frekt trosset han Gud. rett (107) Herodes dør (107)Noen av dem som nå æret en ussel synder, hadde for få år siden ropt i fullt raseri: Vekk med Jesus! Korsfest ham, korsfest ham! Jødene nektet å ta imot Jesus. Riktignok var han kledd i enkle klær som ofte bar preg av all reisingen, men de dekket et hjerte fylt av guddommelig kjærlighet. Bak det beskjedne ytre oppdaget de ikke livets og herlighetens Herre. Det hjalp ikke at de så Kristi makt i gjerninger som et alminnelig menneske ikke kunne utføre. Men de var ikke sene til å tilbe som gud en hovmodig konge som under en blendende drakt dekket med gull og sølv skjulte et fordervet og ondt hjerte. rett (107)Herodes visste at all æren og lovprisningen var ufortjent. Likevel tillot han folket å tilbe ham som gud. Hjertet banket i triumf, og en tilfreds stolthet hvilte over hans ansikt da folket ropte: "Her taler en gud, ikke et menneske." . rett (108)Plutselig skjedde det en fryktelig forandring med ham. Ansiktet ble blekt som døden og forvridd av redsel. Svetten rant. Et øyeblikk stod han som forsteinet av skrekk og smerte. Blek og rasende vendte han seg mot sine skrekkslåtte venner og ropte fortvilt: Han dere har lovprist som gud, er i dødens favntak. rett (108)Under de frykteligste kvaler blir han båret fra festen og all overdådigheten. For noen øyeblikk siden ble han æret og tilbedt av folkemengden. Nå forstod han at han var i hendene på en hersker med større makt enn den han selv hadde. Han ble grepet av anger og husket hvor ubarmhjertig han hadde forfulgt Kristi tilhengere. Han husket den fryktelige ordren om å drepe den uskyldige Jakob og hvordan han hadde planlagt å drepe Peter. Han husket hvordan han fornedret og skuffet hadde gitt rom for en urimelig hevnlyst over fangevokterne. Den utrettelige forfølgeren følte seg fullstendig i Guds vold. Verken kropp eller sinn fant lindring, og han ventet heller ingen. rett (108)Herodes visste godt hva Guds lov sier om å tilbe andre enn Gud: "Du skal ikke ha andre guder enn meg.” Han forstod også at han ved å ta imot folkets tilbedelse hadde fylt sitt syndebeger og pådratt seg Herrens vrede. rett (108)Den samme engel som var kommet fra himmelen for å befri Peter, brakte også Herrens vrede og dom over Herodes. Engelen vekket Peter med et puff i siden, men det var et helt annet slag som traff den onde kongen da hans stolthet ble knust og Den Allmektiges straff rammet ham. Herodes døde under de frykteligste pinsler på kropp og sinn, straffet som han ble av Gud. rett (108)Denne demonstrasjon av Guds rettferdighet virket voldsomt på folket. Meldingen om at Kristi apostel på en mirakuløs måte var blitt befridd fra fengsel og død, og at hans forfølger var rammet av Herrens forbannelse, gikk fra land til land og førte til at mange kom til tro på Kristus. rett (108) Tjenende engler (108)Beretningene om disse englebesøkene bør styrke og gi mot til alle som virker for Gud. Som på apostlenes tid farer himmelske sendebud i dag over landet for å trøste de sørgende, verne om de ubotferdige og vinne mennesker for Kristus. Vi ser dem ikke, men de er der likevel. De både veileder og beskytter. rett (108)Himmelen er knyttet til jorden med en stige ingen kan se. Den ene enden står fast på jorden, mens det øverste trinnet når Den Eviges trone. Engler er uavbrutt på vei oppover den skinnende stigen for å legge de trengendes bønner fram for Faderen, før de igjen vender tilbake med velsignelse, håp, mot og hjelp. Lysets engler omgir oss med en himmelsk atmosfære som får oss til å vende tankene mot det usynlige og evige. Vi kan ikke se det med vårt fysiske øye, for bare et åndelig syn kan se det som hører himmelen til. Bare det åndelige øre oppfatter de skjønne tonene fra himmelen. rett (109) "Herrens engel slår leir til vern om dem som frykter Herren, og frir dem ut av fare.” Herren sender engler for å bevare sine utvalgte fra ulykker og beskytte dem mot "pest som sniker seg fram i mørket, for sott som herjer ved middagstid” Engler har ofte snakket med mennesker på samme måte som et menneske snakker med en venn, og ført dem i sikkerhet. Gang på gang har engler brakt oppmuntring og gitt de troende motet tilbake når de følte seg mismodige. De fikk dem til å tenke på noe annet enn det som hører verden til. I tro har de fått se den hvite drakten, kronen og palmegrenene som blir deres når de samles som seierherrer rundt den store hvite tronen, rett (109)Englenes oppgave er å være nær hos alle som opplever prøvelser, lidelser og fristelser, De arbeider utrettelig for å hjelpe dem Kristus døde for. Når syndere blir ledet til Kristus og overgir seg til ,ham, bringer engler det glade budskapet til himmelen, hvor gleden blir stor. rett (109)Vi leser at det blir "større glede i himmelen over en synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse",' Hver gang vi makter å splitte mørket og spre kunnskapen om Kristus, bæres det bud til himmelen, Straks meldingen når Faderen, fylles himmelen med glede, rett (109)Hele universet følger med i den striden Guds tjenere kjemper i en tilsynelatende mistrøstig situasjon. Fylket under Frelserens banner vinner de kristne nye seirer og heder i troens gode strid. Engler fra himmelen står til tjeneste for Guds ydmyke og troende folk, Samtidig som skaren av Herrens tjenere her nede synger sine lovsanger, stemmer også det himmelske kor i med sin pris til ære for Gud og hans Sønn, rett (109)Vi trenger en bedre forståelse av englenes tjeneste. Vi må huske at alle som virkelig er Guds barn, mottar hjelp. Usynlige, men mektige hærer fra lysets rike er hos de tålsomme og ydmyke som tror på Guds løfter og gjør krav på dem. Mektige keruber, serafer og engler står ved Guds høyre hånd "for å være til hjelp for dem som skal få frelsen".' |