Evangeliet i Antiokia

(110)Da de kristne måtte forlate Jerusalem på grunn av forfølgelse, spredte evangeliet seg hurtig også til områder utenfor Palestina, og det ble dannet mindre grupper av troende i viktige sentrer. Noen drog helt til Fønikia, Kypros og Antiokia. De virket først og fremst blant hebreere og greske jøder, som på den tiden bodde i store kolonier i de fleste byer av betydning. rett

(110)Antiokia var et sted hvor evangeliet ble mottatt med glede. På den tiden var byen hovedstaden i Syria. I dette folkerike senteret førte stor handelsvirksomhet til at det ble besøkt av mange mennesker fra forskjellige land. Antiokia var på grunn av vakker beliggenhet, rikdom, kultur og dannelse også et yndet sted for mennesker som søkte makelighet og fornøyelser. I aposteltiden var byen kjent for sin luksus og mange laster. rett

(110)I Antiokia ble evangeliet om Herren Jesus forkynt offentlig av kristne som var kommet fra Kypros og Kyrene. Herren var med dem, og arbeidet hadde framgang. Mange kom til tro og vendte om til Herren. rett

(110) "Det som var skjedd, kom også menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia." Da han kom til sitt nye arbeidsfelt, så han straks hva Guds nåde allerede hadde utrettet. Glad oppfordret han alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. rett

(110)Barnabas ble velsignet i sin gjerning og hadde framgang. Stadig flere ble lagt til menigheten i Antiokia. Etter hvert som arbeidet vokste, følte Barnabas at han trengte mer hjelp for å kunne seg ta seg av alle de muligheter Gud i sitt forsyn åpnet for ham. Han reiste derfor til Tarsus for å finne Paulus. Han arbeidet i områdene omkring Syria og Kilikia etter å ha forlatt Jerusalem. Nå forkynte han den tro han tidligere prøvde å utrydde. Barnabas fant Paulus og overtalte ham til å bli hans medarbeider i prekegjerningen. rett

(110) I den folkerike byen Antiokia fant Paulus et utmerket arbeidssted. Hans kunnskaper, innsikt og iver øvde en mektig innflytelse på byens innbyggere og alle som besøkte dette kultursenteret. Han ble virkelig den hjelperen Barnabas trengte. Ett år holdt de to disiplene trofast sammen i prekegjerningen, og mange hørte det frelsende budskapet om Jesus fra Nasaret, verdens frelser. rett

(111) Disiplene blir kalt "kristne"
Det var i Antiokia de troende først ble kalt kristne. De fikk navnet fordi Kristus var hovedemnet for deres forkynnelse, undervisning og samtale. De kom stadig tilbake til de begivenheter som fant sted under hans virksomhet på jorden, og den velsignelse det var å kunne være sammen med ham. De ble aldri trøtte av å fortelle om hans lære og alle undergjerningene når han helbredet syke mennesker. Med skjelvende lepper og tårefylte øyne talte de om hans kvaler i hagen, forræderiet, rettergangen og henrettelsen. De fortalte hvor tålmodig og ydmykt han hadde møtt fiendens hån og tortur, og hvor inderlig han hadde bedt for dem som forfulgte ham. De talte også om oppstandelsen, himmelfarten og hans gjerning som talsmann for syndere. Hedningene hadde god grunn til å kalle dem kristne, for de forkynte Kristus og bad til Gud i hans navn. rett

(111)Det var Gud som gav dem navnet kristne. Det ble et kongsnavn for alle som slutter seg til Kristus. Senere skrev Jakob om dette navnet: "Er det ikke de rike som undertrykker dere og trekker dere for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navn som er nevnt over dere?” Og Peter sa det slik: "Men lider han fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn." "Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld; for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere.” rett

(111)De troende i Antiokia forstod at Gud ønsket å virke i dem til "både å ville og gjøre etter hans gode vilje". De levde blant mennesker som syntes å ha liten interesse av åndelige verdier. Derfor prøvde de å nå sannhetssøkende mennesker med et positivt vitnesbyrd om ham som de elsket og tjente. Forkynnelsen var enkel. De lærte å stole på at Den Hellige Ånds kraft ville gi den liv. Slik vitnet de hver eneste dag og overalt om sin tro på Kristus. rett

(111)Det eksempel Kristi tilhengere i Antiokia viste, bør inspirere alle troende som i dag bor i verdens storbyer. Det er etter Guds vilje at gudfryktige og evnerike arbeidere blir satt til å lede offentlige kampanjer i viktige befolkning sentrer, men det er også hans hensikt at menighetsmedlemmer på stedet skal bruke sine gud gitte talenter i arbeid for dem som bor der. De som følger Guds kall, kan vente å bli rikt velsignet. I arbeidet med å vinne mennesker for Kristus vil de oppleve at mange som ikke kan nås på annen måte, reagerer positivt på god personlig kontakt. rett

(112)Guds verk trenger i dag personer som kan framholde Bibelens sannheter. Alene makter ikke de ordinerte predikanter å advare de store byene. Derfor oppfordrer Gud ikke bare forkynnere, men også talentfulle leger, sykepleiere, litteraturevangelister, bibelarbeidere og andre oppriktige lekfolk som kjenner Guds ord og hans nådes kraft, til å tenke på behovet i de byer som ennå ikke er advart. Tiden flyr, og oppgaven er stor. Alle krefter må settes inn. Vi må bruke hver eneste anledning best mulig. rett

(112) Paulus og Barnabas begynner å preke
Paulus virksomhet i Antiokia sammen med Barnabas styrket hans overbevisning om at Herren hadde kalt ham til en særskilt tjeneste for hedningene. Da Paulus ble omvendt, fortalte Gud at han skulle virke blant hedningene for å "åpne deres øyne, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud, for at de skal få arverett sammen med dem som er blitt helliget ved å tro på meg".' Engelen som viste seg for Ananias, sa at Herren hadde utvalgt Paulus til å bære hans navn fram for folkeslag og konger og for Israels folk.' Som kristen fikk også Paulus besøk av en engel fra himmelen. Det skjedde en dag han bad i templet i Jerusalem. Da sa engelen til ham: "Dra bort herfra, for jeg vil sende deg til hedningfolkene." rett

(112)På denne måten la Herren på Paulus den store oppgaven å dra til det veldige misjonsfeltet som hedningverdenen var. Som en forberedelse for dette store og vanskelige arbeidet førte Gud ham inn i et nært fellesskap med seg, og i en henrykkelse fikk Paulus se himmelens herlighet og skjønnhet. Han fikk som oppgave å åpenbare "den hemmelighet som har vært holdt skjult fra evige tiden”, "sin viljes hemmelighet", som ikke var "gjort kjent for menneskene' i tidligere slekter”. Paulus skriver: "Nå er denne hemmelighet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: At også hedningene har fått del i arven; de hører med til det samme legeme og har del i løftet - i Kristus Jesus og i kraft av evangeliet da Gud grep inn med sin kraft og gav meg sin nådegave. Jeg som er den minste av de hellige, har fått den nåde å forkynne for folkeslagene det glade budskap om Kristi ufattelige rikdom og bringe Guds frelsesplan fram i lyset, den hemmelighet som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt. Slik skulle nå hans mangfoldige visdom gjennom kirken bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelrommet. Dette var Guds forsett fra evighet, det han har fullført i Kristus Jesus, vår Herre.” rett

(114)Gud velsignet rikt det arbeid Paulus og Barnabas utførte i Antiokia, men enda var ingen av dem formelt innviet til å preke evangeliet. Som kristne var de likevel kommet til et tidspunkt da Gud stilte dem overfor en misjonsoppgave så vanskelig at de ville trenge all den hjelpen menigheten kunne stille til deres rådighet. rett

(114) "I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyrene, Manaen, ... og Saulus. En gang de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: "Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgave jeg har kalt dem til.” Før de ble sendt som misjonærer til hedningene, ble disse apostlene høytidelig innviet til Gud ved faste, bønn og håndspåleggelse. Menigheten gav dem ikke bare fullmakt til å forkynne sannheten, men også til å døpe og opprette nye menigheter. rett

(114)Den kristne menighet gikk nå inn i en viktig periode. Forkynnelsen av evangeliet blant hedningene skulle skje med stor kraft, og menigheten ville bli styrket ved at mange mennesker sluttet seg til den. De apostler som var blitt pålagt å lede dette arbeidet, ville bli mistenkeliggjort og møte både fordom og forargelse. Deres lære om at gjerdet som så lenge hadde skilt jøder og hedninger', skulle rives ned, førte til beskyldninger om vranglære, og mange nidkjære og troende jøder begynte å spørre om apostlene hadde fullmakt til å forkynne evangeliet. Gud forutså de vanskeligheter hans tjenere kom til å møte. For å imøtegå kritikken mot deres arbeid åpenbarte han for menigheten hvordan den formelt skulle innsette dem som forkynnere. Ordinasjonen var et offentlig bevis på at Gud hadde kalt dem til å bringe evangeliet til hedningene. rett

(114)Både Paulus og Barnabas hadde allerede mottatt fullmakten fra Gud selv. Ritualet med håndspåleggelse gav dem ingen nye nådegaver eller kvalifikasjoner. Det var en vanlig form for innvielse til et embete og bekreftet den fullmakt som var nødvendig for å utføre de tjenester som hørte med til dette embete. Handlingen satte menighetens stempel på Guds verk. rett

(114)For jødene hadde den stor betydning. Når en jødisk far velsignet sine barn, la han høytidelig hendene på deres hode. Når et dyr ble valgt som offer, la en person med fullmakt som prest sine hender på offerets hode. Da profeter og lærere i Antiokia menigheten la hendene på Paulus og Barnabas, bad de virkeligheten Gud om å velsigne dem i det arbeidet de var kalt til a utføre. rett

(114) Innsatt av menigheten
Senere ble ordinasjonsritualet med håndspåleggelse sterkt misbrukt. Handlingen ble tillagt en betydning det ikke fantes dekning for. Det ble for eksempel hevdet at de ordinerte øyeblikkelig mottok en kraft som kvalifiserte dem for enhver form for evangelisk arbeid. Likevel er det ikke noe som antyder at håndspåleggelsen tilførte de to apostler ekstra kraft. Vi finner bare en enkel beskrivelse av deres ordinasjon og den betydning den fikk for deres framtidige arbeid. rett

(115)Omstendighetene i samband med Den Hellige Ånds utvelgelse av Paulus og Barnabas til en spesiell tjeneste viser tydelig at Herren virker gjennom sin menighet. Da Frelseren selv mange år tidligere åpenbarte Guds hensikt med Paulus, ble Paulus like etterpå ført sammen med medlemmer av den nyorganiserte menigheten i Damaskus. Det tok ikke lang tid før menigheten visste hva den omvendte fariseeren hadde opplevd. Når så fullmakten som ble gitt den gang, for alvor skulle settes ut i livet, vitner Den Hellige Ånd enda en gang om at Paulus er utvalgt til å bringe evangeliet til hedningene. rett

(115)Videre pålegger Ånden menigheten å ordinære Saulus og hans medarbeider. Engang den var samlet til gudstjeneste, sa Den Hellige Ånd: "Ta ut Barnabas og Saulus for meg, sa de kan gå til den oppgave jeg har kalt dem til." rett

(115) Gud har gjort sin menighet til en lysbærer. Gjennom den åpenbarer han sine forsetter og sin vilje. Han lar ikke en enkelt tjener erfare noe som ikke samsvarer med eller som går imot menighetens egen erfaring. Han holder ikke menigheten Kristi legeme - i mørke, mens han overlater til et enkelt menneske kunnskapen om sin vilje med menigheten. I sitt forsyn setter han sine tjenere i et nært samband med menigheten for at de skal stole mindre på seg selv og ha større tillit til andre som han har valgt til å fremme sitt verk. rett

(115)I menigheten har det alltid vært medlemmer som har krevd individets rett til å stå for seg selv. De har åpenbart vanskelig for å forstå at en slik uavhengighetsånd ofte skaper overdreven selvtillit og får et menneske til å stole så sterkt på egen dømmekraft at det mister respekten for de med troendes råd og deres sunne dømmekraft. Det gjelder spesielt overfor dem Gud har satt til å lede sitt folk. Han har gitt menigheten en myndighet og makt som ingen har rett til å avvise eller forakte. De som gjør det, avviser også Guds stemme. rett

(115)Alle som tillegger sin egen dømmekraft avgjørende betydning, befinner seg i fare. Det er Satans utspekulerte hensikt å skille dem fra alle som formidler lyset til andre, og som Gud bruker til å fremme sitt verk. Å vise fra seg eller forakte dem Gud har valgt til å lede og bære ansvar i utbredelsen av sannheten, er å forkaste de personer Gud har gitt menigheten til hjelp, oppmuntring og kraft. Enhver arbeider i Herrens verk som avviser dem Gud har satt inn i sin tjeneste, og som mener å ha mottatt lys fra ingen andre enn Gud selv, stiller seg selv i en situasjon hvor det er lett å bli bedratt av fienden og lide nederlag. Herren har i sin visdom ordnet det slik at en kristen gjennom det nære fellesskapet som alltid bør eksistere blant de troende, kan være forent med andre kristne, og en menighet med andre menigheter. På den måten kan mennesker under ledelse av Den Hellige Ånd samarbeide med Gud og stå samlet i en velorganisert og riktig ledet virksomhet for å bringe verden det glade budskapet om Guds nåde. rett

(116)Paulus betraktet den høytidelige innvielsen som innledningen til en ny og viktig periode av sitt livsverk. Det var dette tidspunktet han senere regnet som begynnelsen på sitt apostelembete i den kristne menighet. rett

(116)Mens evangeliets lys skinte klart i Antiokia, fortsatte andre apostler sin viktige gjerning i Jerusalem. Til de store høytidene kom det hvert år mange jøder til Jerusalem for å tilbe i templet. Noen av pilegrimene var meget gudfryktige og studerte ivrig profetiene. De så fram til og lengtet etter den lovte Messias, Israels håp. Med så mange fremmede i Jerusalem forkynte apostlene Kristus med usvikelig mot, selv om de visste at de utsatte seg for livsfare. Guds Ånd preget deres arbeid, og mange kom til tro. Når disse reiste hjem igjen til forskjellige steder i verden, ble sannhetens sæd sådd blant alle nasjoner og samfunnslag. rett

(116)Peter, Jakob og Johannes inntok en framtredende plass i dette arbeidet. De var overbevist om at Gud hadde kalt dem til å forkynne Kristus for landsmenn i hjemlandet. De arbeidet trofast og klarsynt. De vitnet om det de selv hadde sett og hørt, og henviste til det profetord som for dem stod urokkelig fast. rett

(117)Slik forsøkte de å overbevise Israels folk om at den Jesus de korsfestet, hadde Gud gjort både til Herre og Messias."
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 11,19-26; 13, l 3 rett

neste kapitel