Jøder og hedninger

(134)Da Paulus og Barnabas kom tilbake til Antiokia i Syria etter sin misjonsreise, benyttet de straks anledningen til å kalle sammen de troende for å fortelle "hva Gud hadde brukt dem til, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene" Menigheten i Antiokia var stor og vokste raskt. Den var et midtpunkt for misjonsvirksomhet og en av de viktigste kristne menigheter. Medlemmene kom fra mange samfunnslag både blant jøder og hedninger. rett

(134) Strid om seremoniloven
Mens apostlene gjorde felles sak med menighets ledere og lekmedlemmer i Antiokia i deres utrettelige strev for å vinne mennesker for Kristus, lyktes det noen fra fariseerpartiet i Judea å fremme saker som splittet menigheten og skapte bestyrtelse hos hedninger som var kommet til tro, De judaistiske lærerne påstod med stor overbevisning at de hedningkristne måtte la seg omskjære og holde hele seremoniloven for å bli frelst. rett

(134)Paulus og Barnabas imøtegikk straks denne falske læren og avviste at den skulle legges fram for hedningene. Likevel var det mange av de troende jøder i Antiokia som delte synspunkter med dem som nettopp var kommet fra Judea, rett

(134)De fleste jødekristne var ikke innstilt på å gå like hurtig fram som Gud åpnet veier for dem. Resultatet av apostlenes arbeid viste at de hedningkristne tallmessig ville bli langt flere enn troende jøder, Jødene mente at lovens påbud og ritualer måtte bli pålagt hedningene som en betingelse for medlemskap i menigheten. Ellers fryktet de at det nasjonale særpreget som til da hadde skilt jødene ut fra alle andre folk, til slutt ville forsvinne helt hos dem som tok imot evangeliet. rett

(134)Jødene hadde alltid rost seg av alle de forordninger Gud gav dem, og mange jøder som vendte om og trodde på Kristus, følte det utenkelig at Gud kunne tillate noen avvik fra den jødiske gudstjenesteformen han i sin tid selv utformet så klart. De holdt fast på at jødenes lover og ritualer måtte bli en del av den kristne religion. Det gikk sent opp for dem at ofringene bare hadde vært forbilder på Guds Sønns død, og at det var i ham forbildene møtte virkeligheten. De mosaiske ritualer og seremonier var ikke lenger bindende. rett

(135)Før omvendelsen så Paulus seg selv som uklanderlig i sin rettferdighet etter loven. Etter omvendelsen forstod han klart Frelserens misjon som frelser for hele menneskeheten, både jøder og hedninger. Han lærte å se forskjellen mellom levende tro og død formalisme. Sett i evangeliets lys fikk de gamle ritualer og seremonier som Israel hadde mottatt, en ny og dypere mening, Det de pekte fram mot, var oppfylt, og alle som levde i evangeliets tidsalder, var fritatt for å følge dem. Derimot holdt Paulus fremdeles Guds uforanderlige lov, de ti bud, både i ånd og bokstav. rett

(135)I Antiokia-menigheten førte spørsmålet om omskjærelse til diskusjoner og ordstrid. Til slutt fryktet medlemmene at menigheten ville bli splittet. Derfor vedtok de å sende Paulus og Barnabas sammen med noen av menighetens ledere til Jerusalem for å legge saken fram for apostlene og de eldste der, Der ville de møte representanter fra forskjellige menigheter og andre som var kommet til Jerusalem i anledning av høytiden som nærmet seg. I mellomtiden skulle de legge stridsspørsmålet til side og vente på det endelige vedtaket i den kristne menighets øverste råd. Avgjørelsen skulle så godkjennes av de forskjellige menigheter over hele landet. rett

(135)På veien til Jerusalem besøkte apostlene de troende i byer som de måtte reise gjennom. De oppmuntret dem ved å fortelle alt de hadde opplevd i tjenesten for Gud, og om hedninger som vendte om. rett

(135) Rådsmøtet i Jerusalem
I Jerusalem møtte utsendingene fra Antiokia representanter fra mange andre menigheter. De var samlet til rådsmøte. Nå fikk de høre nytt om framgangen i arbeidet for hedningene og om den forvirringen som oppstod da noen omvendte fariseere kom til Antiokia og hevdet at hedningene måtte la seg omskjære og holde moseloven for å bli frelst. rett

(135)Denne saken ble inngående drøftet i rådet. Nært knyttet til spørsmålet om omskjærelse var det også andre saker som krevde omfattende studium. Hvilken holdning skulle man for eksempel innta til bruken av kjøtt ofret til avguder? Mange troende hedninger levde sammen med uvitende og overtroiske mennesker som ofte ofret til avgudene. Prestene i denne hedenske gudsdyrkelsen drev omfattende handel med de ofrene som ble brakt. Nå fryktet jødene at de hedningkristne ville føre vanære over kristendommen ved å kjøpe kjøtt som var ofret til avgudene, og dermed til en viss grad godkjenne hedenske skikker. rett

(136)For hedningene var det også vanlig å spise kjøtt av kvalte dyr, mens jødene var blitt undervist av Gud om at dyr som skulle brukes til mat, måtte slaktes slik at alt blodet rant ut av kroppen. Ellers ville kjøttet bli betraktet som usunt. Gud hadde gitt disse forskriftene for å bevare jødenes helse. Jødene mente det var synd å bruke blod som mat, og hevdet at livet var i blodet, og at blodsutgytelse var en følge av synd. rett

(136)Helt annerledes var det med hedningene. De pleide å samle opp blodet fra offerdyret og bruke det i matlagingen. Jødene så ingen grunn til å forandre på skikker som de hadde mottatt direkte fra Gud. Situasjonen var slik at jøder ville bli både sjokkert og rasende om de skulle komme til å spise ved samme bord som hedninger. rett

(136)Hedningenes livsførsel var sterkt preget av utskeielser, og særlig galt var det med grekerne. Det var alltid en fare for at noen som i virkeligheten ikke hadde vendt om, ville gi seg ut for å være kristne uten derved å gi avkall på syndige vaner. Hedningene tolererte mange former for umoral; men de jødekristne nektet å tolerere enhver form for umoralsk atferd. Derfor så jødene på omskjærelsen som berettiget og mente at de hedningkristne måtte pålegges å holde seremoniloven for å prøve deres oppriktighet og gudsfrykt. De mente også at en slik praksis ville forhindre at noen tok imot troen uten å være omvendt og senere føre skjensel over menigheten på grunn av umoral og utskeielser. rett

(136)Hovedspørsmålet til behandling under rådsmøtet syntes å føre til nesten uoverstigelige vanskeligheter. I virkeligheten hadde Den Hellige Ånd allerede avgjort spørsmålet. Den kristne menighets framgang, ja, hele dens eksistens, syntes å være avhengig av denne avgjørelsen. rett

(136) Peter taler
Etter en heftig diskusjon reiste Peter seg og sa: "Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene av min munn skulle få høre evangeliets ord og komme til tro." Han viste til at Den Hellige Ånd allerede hadde avgjort det omstridte spørsmålet da Ånden kom med den samme kraft over uomskårne hedninger som over om skårne jøder. Han minnet om synet da Gud viste ham en duk med alle slags firbente dyr og bad ham slakte og spise. Da han nektet og henviste til at han aldri hadde spist noe urent, ble det svart: "Det som Gud har sagt er rent; må ikke du kalle urent.” rett

(137)Peter fortalte så hva dette betydde. Forklaringen fikk han nesten umiddelbart etter synet. Da ble han bedt om å besøke offiseren Kornelius og undervise ham i troen på Kristus. Befalingen viser at Gud ikke gjør forskjell på folk, for han tar imot og vedkjenner seg alle som frykter ham. Peter fortalte hvor overrasket han ble da Den Hellige Ånd kom over både hedninger og jøder mens han forkynte sannheten i hjemmet til Kornelius. Det samme lyset og den samme herligheten som strålte over de om skårne jøder, kastet glans også over de u omskårne hedninger. Slik advarte Gud Peter mot å akte noen lavere enn andre, for Kristi blod renser fra all urenhet. rett

(137)Også tidligere hadde Peter snakket med brødrene om besøket hos Kornelius og omvendelsen av ham og hans venner. Da han den gang fortalte hvordan Den Hellige Ånd var kommet over hedningene, uttalte han: "Når Gud har gitt dem den samme gave som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, så jeg skulle kunne hindre Gud?" Nå sa han med den samme glød og kraft: "Og Gud som kjenner menneskets hjerte, viste at han godtar dem ved at de fikk Den hellige Ånd likesom vi. Han gjorde ikke noen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han deres hjerter. Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har orket å bære?" Dette åket er ikke tibudsloven, slik det blir hevdet av dem som mener at den ikke lenger er bindende. Peter henviste til seremoniloven, som ble kjent død og maktesløs da Kristus ble korsfestet. rett

(137)Peters tale førte til at forsamlingen roet seg og hørte hvilke erfaringer Paulus og Barnabas hadde å fortelle fra arbeidet for hedningene. "Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus som fortalte om alle de tegn og under Gud hadde latt dem gjøre blant hedningene." rett

(137) Jakob leder rådsmøtet
Jakob erklærte også klart og tydelig at det var Guds hensikt å gi hedningene de samme privilegier og velsignelser som han hadde gitt jødene. rett

(137)Den Hellige Ånd fant det ikke riktig at omvendte hedninger skulle pålegges å holde seremoniloven, og i denne saken inntok apostlene samme holdning som Guds Ånd. Jakob ledet rådsmøtet, og hans endelige avgjørelse ble: "Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedninger som vender om til Gud." Dermed var ordstriden slutt. rett

(137)Det som hendte på rådsmøtet, avsanner den romersk-katolske kirkes lære om at Peter var menighetens overhode. Paver som har gjort krav på å være hans etterfølgere, mangler bibelsk gunnlag for en slik påstand. Ingen ting i Peters liv underbygger at han skulle stå over sine brødre som Den Høyestes stedfortreder. De som har gjort krav på å være Peters etterfølgere, burde heller ha fulgt hans eksempel og vist seg fornøyd med å stå på samme nivå som sine brødre. rett

(138) Vedtaket
Det syntes som om Jakob ble valgt til å forkynne råds møtets vedtak. Det ble vedtatt at seremoniloven, og da spesielt påbudet om omskjærelse, verken skulle tvinges på hedningene eller fremmes som forslag. Overfor sine medbrødre la Jakob vekt på at hedninger som vendte seg til Gud, opplevde så store forandringer at man burde være varsomme og ikke plage dem med spørsmål av underordnet betydning. Det kunne skape forvirring og så tvil hos dem som ønsket å følge Kristus. De kunne komme til å miste motet. rett

(138)Hedningkristne måtte imidlertid gi avkall på skikker som var uforenlige med kristne prinsipper. Apostlene og de eldste ble derfor enige om å kunngjøre at de hedningkristne skulle holde seg borte fra kjøtt ofret til avguder, hor, kjøtt av kvalte dyr og blod. De ble pålagt å holde budene og leve et hellig liv. De fikk også en forsikring om at personer som lærte at ordningen med omskjærelse fremdeles var bindende, ikke hadde apostlenes fullmakt. rett

(138)Paulus og Barnabas ble anbefalt til hedningene fordi de hadde vist mot og våget livet for Herren. Judas og Silas ble sendt ut sammen med dem for å gjøre hedningene kjent med rådsmøtets vedtak: "Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt." De fire Herrens tjenere ble sendt til Antiokia med et skriv som inneholdt vedtaket som skulle bilegge all strid, for verdens høyeste myndighet hadde talt. rett

(138)Rådet som avgjorde denne saken, var sammensatt av apostler og lærere som hadde spilt en framtredende rolle i opprettelsen av både jødekristne og hedningkristne menigheter. Sammen med menighetsIedere fra Jerusalem og utsendninger fra Antiokia var det også representanter til stede fra de mest innflytelsesrike menighetene. Rådet la for dagen en fordomsfri dømmekraft og handlet med en verdighet som tjener til ære for en menighet som er opprettet etter Guds vilje. Resultatet av drøftingene gjorde det klart for alle at Gud selv hadde tatt stilling til stridsspørsmålet ved å la Den Hellige Ånd komme over hedningene. Alle forstod at de måtte følge Åndens ledelse. rett

(139) Utilfredshet
Det ble ikke forlangt at alle kristne skulle stemme i denne saken. Innflytelsesrike apostler og ledere med god dømmekraft utarbeidet og la fram et forslag som senere ble sendt til menighetene for alminnelig godkjennelse. Enkelte medlemmer var imidlertid misnøyde med avgjørelsen. Noen ærgjerrige og selvbevisste medlemmer erklærte seg uenige. De begynte å arbeide på egen hånd og var mest opptatt av å klage og finne feil. De la fram nye planer og søkte å ødelegge arbeidet for dem Gud hadde innviet til å forkynne evangeliet. Menigheten har alltid måttet møte den slags hindringer, og slik vil det bli til tidenes ende. rett

(138)Jerusalem var jødenes hovedstad og et tilholdssted for de snobbete og skinnhellige. For jødekristne som bodde i nærheten av templet, var det naturlig å tenke tilbake på Jødefolkets særlige rettigheter. Da den kristne menighet forkastet jødenes seremonier og tradisjoner, så de for seg hvordan den nye troen Snart kunne føre til at den hellighet som var knyttet til de jødiske skikker, snart ville gå tapt. Mange ble arge på Paulus, for han fikk en stor del av skylden for den forandring som hadde funnet sted. Selv ikke alle disiplene stod klar til uten videre å godta rådsmøtets avgjørelse. Noen omfattet seremoniloven med stor nidkjærhet og betraktet Paulus med vrangvilje. De mente han var holdningsløs i forholdet til de krav jødenes lov stilte. rett

(138)Den meget viktige avgjørelsen som ble tatt av rådet, skapte trygghet hos de hedningkristne, og Herrens verk hadde framgang. I Antiokia nøt menigheten godt av å ha Judas og Silas der. De var kommet sammen med apostlene etter møtet i Jerusalem. "Judas og Silas som selv var profeter, talte mange ganger til jødene og oppmuntret og styrket dem." Paulus og Barnabas ble en tid i Antiokia, der de sammen med mange andre underviste og forkynte Herrens ord. rett

(139) Peters mistak
Da Peter noe senere besøkte Antiokia, vant han manges tillit på grunn av sin fornuftige holdning til de hedningkristne. En stund levde han i samsvar med det lys han hadde mottatt fra himmelen, og overvant til de grader sine naturlige fordommer at han satt til bords med hedningkristne. Men da det fra Jerusalem kom jøder med stor nidkjærhet for seremoniloven, opptrådte Peter uklokt og endret sin holdning til dem som hadde forlatt hedenskapet. "Også de andre jødekristne hyklet sammen med ham så til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres." Avsløringen av denne svakhet hos respekterte og kjære ledere gjorde et forstemmende inntrykk på de hedningkristne. Menigheten stod i fare for å bli splittet. Men Paulus innså at Peters tvisyn kunne ha en uheldig virkning på menigheten og klandret ham offentlig for å ville skjule det han egentlig mente. I menighetens påhør spurte han Peter: "Når du som er jøde, ikke lever etter jødisk, men etter hedensk skikk, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jødene?” rett

(140)Peter innrømmet sitt mistak, og etter beste evne begynte han straks å gjøre godt igjen det gale han hadde gjort. Gud, som kjenner enden fra begynnelsen, tillot Peter å avsløre sin svake karakter for å få den stakkars apostelen til å innse at han i seg selv ikke hadde noe å rose seg av. Selv det beste menneske gjør feil om det blir overlatt til seg selv. rett

(140)Gud forutså også at den tiden ville komme da noen i sin blindhet og på vegne av Peter og hans såkalte etterfølgere ville gjøre krav på de opphøyde rettigheter som bare tilhører Gud. Beretningen om apostelens svakhet beviser hans feilbarhet og den kjensgjerning at han ikke på noen måte stod på et høyere nivå enn de andre apostlene. rett

(140)Fortellingen om dette avvik fra rette prinsipper er en alvorlig advarsel til personer med ansvarsfulle tillitsverv i Herrens verk om ikke å svikte i sin troskap, men være prinsippfaste. Jo større ansvar det blir lagt på et menneske, og jo bedre mulighetene ligger til rette for å bestemme og herske, desto mer skade vil et slikt menneske helt sikkert gjøre om det ikke følger Herrens veiledning og arbeider i samsvar med de avgjørelser som treffes når de troende er samlet til rådslagning. rett

(140)Når vi tenker på Peters mange feilgrep, hans fall og oppreisning, hans mangeårige tjeneste, hans kunnskap om Frelserens urokkelige prinsippfasthet, all den undervisningen han hadde mottatt, og alle gaver, kunnskap og innflytelse han hadde skaffet seg ved å forkynne og undervise i Guds ord er det da ikke underlig at han skulle skjule og omgå evangeliets prinsipper på grunn av menneskefrykt og for å oppnå ære? Overrasker det ikke at han vaklet i troskapen mot det som er rett? Måtte Gud hjelpe hvert enkelt menneske til å erkjenne at det er hjelpeløst og mangler evnen til å holde sin egen skute på rett kurs til den er trygt i havn! rett

(140) Paulus og prinsipper
Paulus måtte ofte stå alene i tjenesten. Han var blitt undervist av Gud og våget ikke å være ettergivende når det stod prinsipper på spill. Til tider var byrdene tunge, men Paulus stod fast på det som var rett. Han innså at menigheten ikke må la seg styre av menneskelige krefter. ,Menneskers tradisjoner og leveregler må aldri ta plassen til de sannheter Gud har åpenbart. Evangeliets framgang må ikke la seg hindre av menneskers fordom og ønsketenkning, uansett hvilken stilling slike mennesker måtte ha i menigheten. rett

(140)Paulus gav seg selv og alle sine krefter til tjenesten for Gud og mottok evangeliets sannheter direkte fra himmelen. Dette livsviktige samfunnet med himmelen tok han vare på i alt det han gjorde Gud lot ham få se hvor viktig det var ikke å legge unødvendige byrder på de hedningkristne. Da jødekristne kom til Antiokia og skapte strid om omskjærelsen, visste Paulus hva Guds Ånd mente om den saken. Hans faste og urokkelige holdning førte til at menigheten ble befridd for jødiske ritualer og seremonier. rett

(141)Selv om Paulus var blitt undervist av Gud, hadde han ingen forskrudde ideer om personlige fortrinn. Han gikk alltid direkte til Gud og bad om veiledning. Likevel var han villig til å godta den myndighet som ligger hos de troende når de er samlet til rådslagning. Han følte behov for råd, og når viktige saker ble brakt på bane, la han dem med glede fram for menigheten. Slik kunne han sammen med sine medbrødre be Gud om visdom til å ta de rette avgjørelser. "Profeter har herredømme over åndene som taler i dem," erklærte han, "for Gud er ikke uordens Gud, men fredens Gud.” Han og Peter lærte at alle som tilhører menigheten, skal "være kledd i ydmykhet mot hverandre".
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 15,1-35 rett

neste kapitel