Opplæringen av de tolv

(16)Kristus hentet verken lærdom eller veltalenhet fra jødenes høye råd til sin gjerning. Han benyttet seg heller ikke av Romas makt. Mesteren vraket jødenes selvrettferdige ledere og valgte heller vanlige menn uten utdanning til å forkynne sannheten som skulle gjøre verden annerledes. Dem ønsket han å undervise og utdanne som ledere for sin menighet. De skulle deretter utdanne andre til å gå ut med evangeliet. For å ha framgang i arbeidet skulle de motta Den Hellige Ånds kraft. Evangeliet skulle forkynnes i Guds kraft og ikke med menneskelig visdom og makt. rett

(15) Undervist av Kristus
I tre og et halvt år ble disiplene undervist av den største lærer verden noen gang har sett. Kristus var i personlig kontakt med dem mens de ble opplært til tjeneste for ham. Dag etter dag vandret de sammen. De talte sammen og hørte hvordan han oppmuntret alle som strevde og bar tunge byrder. De så når han brukte sin kraft til å hjelpe syke og lidende. Det hendte at han underviste dem mens de satt sammen i fjellskråningen, men han kunne like gjerne legge ut om Guds rikes hemmeligheter når de hadde slått seg ned ved sjøen eller gikk langs veien. rett

(16)Overalt hvor noen åpnet sitt hjerte for Guds budskap til verden, åpenbarte han sannheten om veien til frelse. Han befalte ikke disiplene å gjøre dette eller hint. Han sa bare: "Følg meg." Han tok dem med seg fra sted til sted og viste hvordan han underviste. De delte hans enkle måte å leve på. Derfor sultet de sammen og var ofte trøtte. De var sammen med ham i overfylte gater, ved sjøen og i ødemarken. De opplevde Kristus i alt som hendte gjennom dagen. rett

(16)Da Kristus ordinerte de tolv, tok han samtidig det første steget til å organisere den menighet som etter hans død skulle fortsette det arbeid han hadde begynt. Vi leser om ordinasjonen: "Så gikk han opp i fjellet. Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham. Han innsatte tolv som skulle være med ham, og som han ville sende ut. De skulle forkynne og ha makt til å drive ut de onde ånder.” rett

(17)Forestill deg denne gripende hendelsen. Himmelens Herre står omgitt av tolv menn han selv har valgt ut og vil sette til en spesiell oppgave. Selv om de var ufullkomne, var planen at de gjennom Ordet og i Den Hellige Ånds kraft skulle gjøre frelsen tilgjengelig for alle og enhver. rett

(17)Gud og englene frydet og gledet seg over det som skjedde. Faderen visste at disse mennene ville la lyset fra himmelen skinne. Deres vitnesbyrd om Sønnen skulle lyde som et ekko fra s1ektledd til slektledd helt fram til verdens ende. rett

(17)Disiplene skulle dra ut og vitne for Kristus. De skulle fortelle hva de selv hadde sett og hørt. Denne Oppgaven er den viktigste noe menneske kan bli kalt til. Den overskygges bare av det kall Kristus selv mottok. Disiplene skulle samarbeide med Gud for å frelse mennesker. På samme måte som tolv patriarker i gammeltestamentlig tid representerte Israel, var de tolv apostlene menighetens representanter i evangeliets tidsalder. rett

(17)Kristus begynte å rive ned skillet mellom jøder og hedninger, for han forkynte budskapet om frelse for alle mennesker. Til tross for at han selv var jøde, var han mye sammen med samaritaner. Slik viste han sin forakt for fariseernes behandling av dette uglesette folket. Han sov under deres tak, spiste ved deres bord og underviste dem i gatene. rett

(17)Frelseren ventet på å kunne åpenbare for disiplene sannheten om det "gjerde som skilte" mellom Israel og andre nasjoner. Det var sannheten om at "også hedningene har fått del i arven; ... og har del i løftet - i Kristus Jesus og i kraft av evangeliet".' Deler av den ble åpenbart da han belønnet en offisers tro i Kapernaum og forkynte evangeliet for innbyggerne i Sykar. Enda tydeligere ble den åpenbart da han besøkte Fønikia og helbredet datteren til en kanaaneisk kvinne. Disse hendelsene hjalp disiplene til å forstå at det også blant mennesker som mange mener ikke fortjener å bli fre1st, finnes noen som lengter etter sannhetens lys. rett

(17)Kristus ønsket å fortelle disiplene at det verken finnes grenser, klasseskiller eller overklasse i Guds rike, og at de derfor skulle forkynne budskapet om Frelserens kjærlighet for alle nasjoner. Det tok 1ikevel tid før disiplene helt forstod at Gud "lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden, og ... satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder". "Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste en av oss." rett

(19)De første disiplene hadde lite felles. De skulle være verdens lærere og var av karakter meget forskjellige. Skulle de med alle sine ulike karaktertrekk og vaner ha framgang i arbeidet de var kalt til, måtte de lære å føle, tenke og handle mer ensartet. Jesus tok på seg oppgaven å sikre denne enheten. Derfor søkte han å skape enhet mellom dem og ham. Hvor alvorlig han tok dette, finner vi uttrykt i bønnen han bad til sin Far: ”deg ber om at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss'." "Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg." rett

(19)Kristus bad alltid for sine apostler at de måtte bli helliget i sannheten. Han kunne be med overbevisning, for han visste at Gud den Allmektige hadde truffet en avgjørelse allerede før verden ble skapt. Han visste at evangeliet om riket ville bli forkynt i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag. Han visste at sannheten, utrustet med Den Hellige Ånds allmektige kraft, vil seire i kampen mot det onde, og at det blodstenkte banner en dag vil vaie over hans tilhengere og vise at seieren er vunnet. rett

(19)Da Kristus forstod at hans tjeneste på jorden nærmet seg slutten, og at disiplene snart måtte fortsette arbeidet uten hans ledelse, forsøkte han å oppmuntre dem og forberede dem til å møte framtiden. Han førte dem ikke bak lyset med falske forhåpninger. Å vite hva som skulle komme, var for ham som å lese en åpen bok. Han visste at han snart skulle skilles fra dem, og at de ville bli tilbake som får blant ulver. Han visste at de ville bli forfulgt, kastet ut av. synagogene og fengslet fordi de vitnet om at han var Messias. Han visste også at noen av dem ville bli drept. Noe av dette fortalte han klart og tydelig for at de skulle huske hans ord og bli styrket i troen på ham som frelser når de møtte prøvelser. rett

(20)Han talte også slik at de fikk håp og mot. "La ikke hjertet bli grepet av angst," sa han. "Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.” Jeg kom til verden for deres skyld. Det er for dere jeg har arbeidet. Når jeg forlater dere, vil jeg helhjertet fortsette å arbeide for dere. Jeg kom til verden for å gi meg til kjenne for dere, slik at dere skulle tro. Jeg vender tilbake til deres og min Far. Han og jeg vil samarbeide til beste for dere. rett

(20) Kraft i arbeidet
"Og sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem, for nå går jeg til Faderen." Kristus mente ikke at disiplene skulle gjøre et bedre arbeid enn han hadde gjort, men at deres arbeid ville omfatte mer. Han sa: "Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.” rett

(20)Disse ordene ble oppfylt på en bemerkelsesverdig måte. Da Den Hellige Ånd kom, ble disiplene så fylt av kjærlighet til Kristus og dem han døde for, at hjerter ble grepet av deres forkynnelse og de bønner de bad. De talte i Åndens kraft, og tusener ble påvirket av denne kraften og vendte om. rett

(20)Som representanter for Kristus skulle apostlene komme til å få avgjørende betydning for verden. Kjensgjerningen at de var ganske vanlige mennesker, styrket deres innflytelse heller enn å svekke den. Tilhørernes tanker måtte ledes bort fra dem og til Frelseren, som fremdeles samarbeidet med dem selv om ingen kunne se ham. Apostlenes vidunderlige undervisning vitnet om en styrke og tillit som overbeviste alle om at de arbeidet i Kristi kraft og ikke sin egen. De vitnet ydmykt om at han som jødene korsfestet, var livets fyrste og sønn til den levende Gud, og at det var i hans navn de utførte de samme gjerninger han hadde gjort. rett

(20)I den siste samtalen med disiplene kvelden før korsfesteisen unnlot Frelseren å komme inn på de lidelser han hadde gjennomgått og fremdeles stod overfor. Han nevnte ikke noe om ydmykelsen som ventet. I stedet samtalte han med dem om noe som kunne styrke deres tro. Han fikk dem til å se fram til gledene som venter alle som seirer. Kristus var sikker på at han kunne gjøre mer for sine disipler enn han hadde lovt, og det gledet ham. Fra ham skulle det strømme en kjærlighet og medfølelse som ville rense sjelens tempel og gjøre mennesker mer lik ham i karakter. I Den Hellige Ånds kraft skulle hans sannhet gå fra seier til seier. rett

(21) "Dette har jeg sagt dere," sa han, "for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, for jeg har seiret over verden!" Kristus sviktet ikke og var aldri motløs, og disiplene skulle vise en tro like standhaftig som hans. De skulle stole på hans styrke og arbeide som han arbeidet. Møtte de tilsynelatende uovervinnelige vanskeligheter, skulle de ved hans nåde fortsette. De hadde ingen ting å frykte, men alt å håpe. rett

(21)Kristus hadde fullført det arbeidet han var kommet for å gjøre, og han hadde funnet noen som kunne fortsette hans gjerning. Han sa: "Jeg er forherliget gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, likesom vi er ett." "Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg. Jeg ber at de alle må være ett, ... jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg." rett

neste kapitel