Fjerne land

(149)Tiden var kommet da evangeliet skulle forkynnes også utenfor Lille-Asia. Forholdene ble lagt til rette slik at Paulus og hans medarbeidere kunne reise til Europa. I Troas ved middelhavskysten hadde Paulus et syn. Han så en makedonier som stod og kalte på ham og bad: "Kom over til Makedonia og hjelp oss!" rett

(149) I Filippi
Kallet var inntrengende, og det måtte handles hurtig. Slik skriver, Lukas, som reiste til Europa sammen med Paulus, Silas og Timoteus: "Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia; for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der. Vi stakk til sjøs i Troas med kurs for Samotrake og kom dagen etter til Neapolis Derfra bar. det videre til Filippi, som er romersk koloni og en viktig by i provinsen." rett

(149)Og Lukas fortsetter: "På sabbatsdagen gikk vi' utenfor byporten, ned til en elv hvor vi mente det var et bønnested. Her satte vi oss ned og talte til kvinnene som var samlet. En av dem hette Lydia, en kvinne fra byen Tyatira, som handlet med purpurtøy; hun hørte til dem som trodde på jødenes Gud. Og Herren åpnet hennes hjerte så hun hørte på det Paulus sa." Lydia tok imot sannheten med glede. Hun og hennes familie vendte om og ble døpt. Siden innbød hun apostlene til å bo hjemme hos henne. rett

(149)En gang korsets sendebud var på vei til arbeidet, fulgte en slavinne etter dem. Hun var besatt av en spådomsånd og ropte: "Disse folkene er tjenere for Den Høyeste Gud, og de forkynner dere veien til frelse." Dette gjentok seg flere dager. rett

(149)Kvinnen var et redskap for Satan, og de som eide henne, tjente gode penger på spådommene hennes. Hennes innflytelse gagnet alle som tilbad avgudene. Satan forstod nå at hans rike holdt på å bli erobret av andre, og derfor brukte han slike midler som denne kvinnen for å motarbeide Guds verk. Han håpet å kunne blande sitt bedrag med det sannhetens forkynnere framholdt. Kvinnens anbefalinger skadet sannheten fordi hun ledet folks tanker bort fra apostlenes lære og brakte evangeliet i vanry. Mange trodde at de som talte med Guds Ånd og kraft, var drevet av den samme ånd som bodde i Satans redskap. rett

(150)En stund fant apostlene seg i dette oppstyret, men drevet av Den Hellige Ånd bød Paulus at den onde ånden skulle forlate kvinnen. Straks ble hun taus. Det beviste at apostlene tjente Gud, og at den onde ånden erkjente det og adlød. rett

(150)Kvinnen som ble befridd for den onde ånden og fikk forstanden tilbake, bestemte seg for å følge Kristus. Da ble hennes herrer engstelige for levebrødet. De forstod at de ikke kunne gjøre seg forhåpninger om å tjene flere penger på hennes spådommer dersom apostlene fikk lov til å fortsette sin evangeliske virksomhet. rett

(150)I Filippi bodde det også mange andre som var interessert i å tjene penger på Satans bedrag. De fryktet innflytelsen av en makt som effektivt kunne stanse arbeidet deres. Det førte til at de vendte sitt raseri mot Guds tjenere. De førte apostlene fram for byens embetsmenn og rettet denne anklagen mot dem: "Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder, og forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere." rett

(150) I fangehullet
Fylt av raseri deltok også folkemengden i angrepet på apostlene. Embetsmennene bifalt mobbingen og lot klærne rive av apostlene. De gav også ordre om at apostlene skulle piskes. "De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om å vokte dem godt. Da han hadde fått denne ordren, tok han dem inn i det innerste fangehullet og satte føttene deres fast i blokken." rett

(150)Apostlene led fryktelig på grunn av den plagsomme stillingen de måtte innta, men klaget ikke. Isolert og omgitt av tett mørke oppmuntret de i stedet hverandre med bønn og lovsanger til Gud fordi de var funnet verdige til å lide for hans skyld. En dyp og ekte kjærlighet til Frelseren gjorde dem glade. Paulus tenkte tilbake på hvordan han hadde forfulgt Kristi disipler. Nå kunne han glede seg over at øynene var blitt åpnet, så han kunne bevitne og også føle i sitt hjerte kraften i de herlige sannheter han tidligere hadde foraktet. rett

(150)De andre fangene hørte forbauset at det lød sang og bønn fra det innerste fangehullet. De var vant til at skrik og klage, bannord og sverging, brøt nattens stillhet. De hadde aldri hørt bønn og lovprisning stige opp fra den mørke cellen. Fangevoktere og fanger undret seg og spurte hvem som kunne vise glede når de var utsatt for kulde, sult og tortur. rett

(151)Men embetsmennene gikk hjem og gratulerte seg selv fordi de så hurtig og effektivt hadde stanset oppstanden. På veien fikk de imidlertid høre flere enkeltheter om arbeidet og karakteren til dem de hadde dømt til pisking og fengsel. De møtte kvinnen som hadde sluppet unna Satans makt, og ble overrasket over den store forandringen som var skjedd med både utseende og atferd. Før stelte hun i stand mye bråk i byen; nå var hun rolig og fredelig. De skjønte at de hadde dømt to uskyldige menn til streng straff i samsvar med romersk lov og ble rasende på seg selv. De ble enige om at apostlene neste morgen skulle løslates i all stillhet og bli fulgt ut av byen, hvor de kunne være i sikkerhet for folkets voldsbruk. rett

(151) Jordskjelvet
Mennesker kan være både grusomme og dømmende og vise kriminell ringeakt for det ansvar som er lagt på dem, men Gud glemte ikke å være nådig mot sine tjenere. Hele himmelen interesserte seg for mennene som led for Kristi skyld, Og engler ble sendt til fengslet. Jorden skalv der de for fram. Fengselsportene med de kraftige boltene ble åpnet. Lenker og bånd falt av fangenes hender og føtter, og fengslet ble fylt av et klart lys. rett

(151)Fangevokteren hørte forundret på fangenes sanger og bønner. Da de kom til fengslet, hadde han lagt merke til de hovne og blødende sårene. Han hadde selv sørget for å feste bena deres til stokken. Han ventet å høre klager og forbannelser. I stedet hørte han lovprisning og glad sang. Med disse lydene i ørene sovnet fangevokteren, og han våknet ikke før et jordskjelv fikk fengselsmurene til å riste. rett

(151)Forskrekket for han opp og la fortvilt merke til at alle fengselsportene stod åpne. Han fryktet at fangene var flyktet, for han husket den strenge ordren fra kvelden før om å passe godt på Paulus og Silas. Han var overbevist om at han ville bli dømt til døden for utroskap i tjenesten, og fortvilt tenkte han at det måtte være bedre å dø for egen hånd enn å overgi seg til en vanærende henrettelse. Han trakk sverdet, ferdig til å drepe seg selv. Da hørte han Paulus' oppmuntrende ord: "Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen!" Alle fangene var på plass. De ble holdt tilbake av en kraft som Gud lot virke gjennom en medfange. rett

(151)Den strenge behandlingen fra fangevokterens side vakte ingen harme hos apostlene. Paulus og Silas var fylt av Kristi sinnelag og hadde ingen hevntanker. Deres hjerte var fylt av Frelserens kjærlighet. De kjente ingen skadefryd over plageåndene. rett

(152)Fangevokteren lot sverdet falle og bad om å få et lys. Så skyndte han seg til det innerste fangehullet. Han ønsket å se hvem som kunne gjengjelde overlast med vennlighet. Da han kom fram til apostlene, kastet han seg ned og bad om tilgivelse. Så førte han dem utenfor og spurte: "Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?" rett

(152) Fangevokterens omvendelse
Fangevokteren skalv da Gud åpenbarte sin vrede i jordskjelvet. Da han fryktet for at fangene var sluppet unna, stod han klar til å dø for egen hånd. Plutselig syntes alt dette å være betydningsløst sammenliknet med den nye og merkelige frykten som hadde grepet ham. Han ønsket å ha del i den samme roen og gleden som apostlene viste da de led overlast. Over ansiktene deres skimtet han en himmelsk glans. Han forstod at Gud hadde grepet inn på underfullt vis for å redde livet deres. Med stor kraft trengte ordene til den besatte kvinnen seg inn i hans sinn: "Disse folkene er tjenere for Den Høyeste Gud, og de forkynner dere veien til frelse." rett

(152)Ydmykt bad han apostlene om å vise ham veien til livet. "Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst," svarte de. Og de forkynte Herrens ord for ham og resten av familien. Fangevokteren vasket apostlenes sår og gav dem all den hjelp de trengte. Etterpå ble han døpt sammen med sin familie. En helliggjørende innflytelse spredte seg blant fangene og åpnet deres sinn for den sannhet apostlene forkynte. De lot seg overbevise om at den Gud disse mennene tjente, på overnaturlig vis hadde reddet dem fra trelldommen. rett

(152) På fri fot igjen
Folket i Filippi ble skrekkslått av jordskjelvet, og da rettsbetjentene om morgenen fortalte embetsmennene hva som var skjedd i løpet av natten, ble de redde og sendte rettsbetjentene for å løslate apostlene. Da sa Paulus: "Enda vi er romerske borgere, er vi uten lov og dom blitt pisket offentlig og så kastet i fengsel. Og nå skal vi altså sendes bort i all hemmelighet. Nei takk! De får selv komme og føre oss ut." rett

(152)Apostlene var romerske borgere, og det var bare lovlig å piske en romer for grovere forbrytelser. Ingen kunne fengsle en romersk borger før det var blitt avsagt en rettferdig dom. Paulus og Silas ble fengslet mens det var mange mennesker til stede, og de nektet derfor å bli løslatt i hemmelighet. De ønsket en skikkelig forklaring av embetsmennene. rett

(153)Embetsmennene ble grepet av a frykt for at apostlene skulle klage til keiseren. De gikk straks til fengslet og bad Paulus og Silas om unnskyldning for den urettferdige og grusomme behandlingen de var blitt utsatt for. Deretter fulgte de dem selv ut av fengslet og tryglet dem om å reise fra byen. Embetsmennene var engstelige for den innflytelse apostlene hadde på folket. De var også skremt av den kraft som hadde grepet inn og hjulpet de uskyldige. rett

(153)Apostlene fulgte Jesu undervisning og tvang seg ikke til å bli på et sted hvor de var uønsket. "Etter at de hadde forlatt fengslet, gikk de til Lydia. Her traff de brødrene og satte mot i dem. Så drog de sin vei." rett

(153) Menigheten i Filippi
Apostlene betraktet ikke arbeidet i Filippi som bortkastet. De hadde møtt både motstand og forfølgelse, men Guds hjelp og omvendelsen av fangevokteren og hans familie mer enn oppveide skjenselen og lidelsen de hadde måttet tåle. Nyheten om den ulovlige fengslingen og den mirakuløse befrielsen spredte seg over hele området og førte til at apostlenes arbeid ble lagt merke til av mange som ellers ikke ville ha fått vite om det. rett

(153)Paulus' virksomhet i Filippi førte til at det ble opprettet en menighet som vokste hurtig. Hans nidkjærhet og gudsfrykt, og ikke minst hans vilje til å lide for Kristi skyld, virket sterkt og lenge på de kristne. De gledet seg over de dyrebare sannheter som apostelen hadde lidd så mye for, og de viet seg helt og fullt til å tjene Frelseren. rett

(153)Menigheten i Filippi unngikk ikke forfølgelse. Det leser vi i brevet Paulus skrev til den: "Dere fikk den gave ikke bare å tro på" Kristus, men også å lide for ham. Dere står i den samme kamp som dere før har sett meg kjempe." Deres troskap var så sterk at han kunne skrive: "Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere, og hver gang jeg ber for dere alle, gjør jeg det med glede. For fra første dag og helt til nå har dere vært med i arbeidet for evangeliet" rett

(154)Det foregår en fryktelig kamp mellom gode og onde krefter overalt hvor sannhetens sendebud kalles til arbeid. "For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod," sier Paulus, "men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke.” Helt til tidenes ende vil det være kamp mellom Guds menighet og alle som lar seg lede av onde engler. rett

(154)De første kristne stod ofte ansikt til ansikt med mørkets makter. Med bedrag og forfølgelse forsøkte motstanderne å ødelegge deres tro. I dag, når alle tings ende nærmer seg hurtig, anstrenger Satan seg til det ytterste for å bedra verden. Han klekker ut mange planer for å beskjeftige mennesker med alt annet enn de sannheter som er livs viktige for frelsen. I hver eneste by har Satan hjelpere som organiserer alle som er imot Guds lov. Erkebedrageren skaper forvirring og opprør, og mennesker oppildnes av en iver som mangler skjønnsomhet. rett

(154)I dag når ondskapen ukjente høyder. Likevel roper mange av evangeliets forkynnere: "Fred og ingen fare." Men Guds trofaste sendebud må fortsette sin gjerning. Kledd i den himmelske rustning går de uten frykt fra seier til seier. De fortsetter å kjempe til hvert eneste menneske innenfor deres rekkevidde har mottatt budskapet for vår tid.
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 16,7-40 rett

neste kapitel