Berøa og Athen

(161)I Berøa møtte Paulus jøder med vilje til å granske de sannheter han forkynte. Lukas skriver om dem: "Jødene der var mer høysinnet enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det stemte. Mange av dem kom til troen, og det samme gjorde ganske mange framstående kvinner og mange greske menn." rett

(161) Jødene i Berøa
Innbyggerne i Berøa var ikke forkvaklet av fordom. De var villige til å granske troverdigheten i det apostlene lærte. De studerte ikke Bibelen av nysgjerrighet men for å få vite det som stod skrevet om den lovte Messias. De leste daglig i kriftene og lot skrift forklare skrift. Hellige engler stod ved deres side og opplyste deres sinn og påvirket deres hjerte. rett

(161) Overalt hvor evangeliet blir forkynt, vil de som oppriktig ønsker å gjøre rett, bli påvirket til å granske skriftene. Hvis alle som i ende tiden får høre de sannheter som setter dem på en hard prøve, lærer av innbyggerne i Berøa og gransker skriftene daglig for å se om det de hører, stemmer med Guds ord, vil flere bli lydige mot Guds lov enn de relativt få vi ser i dag. Men mange nekter å undersøke nærmere når de hører upopulære bibelske sannheter. Selv om de ikke kan benekte Skriftens klare lære, viser de stor uvilje mot å studere de kjensgjerninger som legges fram for dem. Skulle læren likevel være sann, sier noen, betyr det likevel svært lite om vi tar imot det nye lyset eller ikke. De klamrer seg til besnærende fabler som motstanderen bruker for å villede. De forblindes av villfarelse og skilles fra himmelen. rett

(161)Alle blir dømt i samsvar med det lys de har fått. Herren sender ut sine sendebud med et budskap om frelse, og alle som hører det, vil bli stilt til ansvar for hvordan de behandler de budskaper hans tjenere bringer. Alle som oppriktig søker etter sannheten, vil sammenlikne det de hører, med Guds ord. rett

(162)Vantro jøder i Tessalonika ble fylt av motvilje og hat mot apostlene. Det var ikke nok for dem bare å jage dem ut av byen; de fulgte etter dem helt til Berøa. Enda en gang egget de pøbelens lidenskaper. Da ble de kristne i Berøa engstelige for at Paulus skulle lide overlast, og sendte ham til Athen. Sammen med ham reiste noen av dem i Berøa som nylig var kommet til tro." rett

(162)Slik ble forkynnere av sannheten forfulgt fra by til by. Kristi motstandere kunne ikke hindre evangeliets framgang, men de hadde hell med seg i å gjøre apostlenes arbeid ytterst vanskelig. Ansikt til ansikt med motstand og strid fortsatte Paulus å presse på. Han hadde bestemt seg for å utføre den oppgaven Gud hadde vist ham i synet i Jerusalem: "Dra bort herfra, for jeg vil sende deg ut til hedningfolkene." rett

(162)Paulus' hurtige avreise fra Berøa gjorde det umulig for ham å besøke de kristne i Tessalonika, et besøk han hadde sett fram til. rett

(162)Da Paulus kom til Athen, sendte han brødrene fra Berøa tilbake med beskjed om at Silas og Timoteus måtte komme øyeblikkelig. Timoteus var kommet til Berøa før Paulus reiste derfra. Han og Silas hadde fortsatt det arbeidet som var kommet så godt i gang, og undervist de nye kristne i grunnlaget for deres tro. rett

(162) Paulus i Athen
Athen var hedenskapets høyborg. Der møtte ikke Paulus en uvitende og godtroende befolkning slik han gjorde i Lystra. I Athen var innbyggerne berømt for sin intelligens og kultur. Overalt var det reist statuer av deres guder og helter fra historie og litteratur. Praktfulle bygninger og malerier vitnet om deres patriotisme og tilbedelse av hedenske guder. Folket var som tryllebundet av skjønnheten og prakten på kunstens område. Over alt kunne man finne ufattelig kostbare helligdommer og templer i all sin velde. Militære seirer og kjente menns bedrifter ble udødeliggjort med skulpturer, altere og minnetavler. Alt dette gjorde Athen til et kunstgalleri. rett

(162)Da Paulus så all skjønnheten og prakten omkring seg og la merke til at alle innbyggerne i byen tilbad avguder, ble han grepet av nidkjærhet for Gud, som ble vanæret overalt. Hjertet ble grepet av medlidenhet med atenerne. Til tross for sin høye kultur kjente de ikke den sanne Gud. rett

(162)Apostelen lot seg ikke lure av alt det han så i kunnskapens høyborg. Han var så grepet av himmelen og de herlige og uforgjengelige rikdommer som finnes der, at all den pomp og prakt som omgav ham, virket verdiløs. I det praktfulle Athen gikk det opp for ham hvilken forførende makt byen hadde over alle elskere av kunst og vitenskap, og han ble sterkt grepet av hvor viktig hans arbeid der ville bli. rett

(163)Paulus følte seg ensom i denne store byen hvor ingen tilbad Gud. Han lengtet etter sine medarbeideres hjelp og forståelse. Uten andre menneskers vennskap følte han seg fullstendig alene. I brevet til tessalonikerne uttrykker han sine følelser ved å si at han er "alene igjen i Athen". Hindringene så ut til å være uoverstigelige, og han følte det nesten håpløst å nå menneskehjertene. rett

(164)Paulus kastet ikke bort tiden mens han ventet på Silas og Timoteus. "Han talte i synagogen med jødene og dem som trodde på jødenes Gud, og med dem han hver dag traff på torget." Hans hovedoppgave i Athen var likevel å bringe frelsens budskap til alle som ikke kjente Gud og hans plan for menneskeslekten. Apostelen skulle snart stå overfor hedendommen i sin mest utspekulerte og besnærende form. rett

(164)Stormennene i Athen fikk snart vite om mannen som var kommet med en ny og merkelig lære. Noen av dem kom til Paulus og ville diskutere med ham. Snart samlet det seg mange tilhørere. Noen kunne ikke la være å drive gjøn med ham. De mente at han både sosialt og intellektuelt stod langt under dem. Foraktelig sa de til hverandre:"Hva er det egentlig denne pratmakeren sier?" Fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen, mente de at han forkynte fremmede guder. rett

(164) I samtale med filosofer
Noen av dem som diskuterte med Paulus på torget, var epikureere og stoiske filosofer, men de og alle andre som møtte Paulus, forstod snart at han hadde langt større kunnskaper enn de. Hans skarpsinn skapte respekt blant de lærde, og alle ble grepet av hans kraftfulle tale og den verdige og logiske måten å tenke på. Tilhørerne forstod at han ikke var en hvem som helst, men en mann som kunne diskutere med folk fra alle samfunnslag og hadde overbevisende argumenter å støtte seg til når han underviste folket. Uredd stod apostelen fram for sine motstandere på deres egen mark og møtte logikk med logikk, filosofi med filosofi og veltalenhet med veltalenhet. rett

(164)Hedenske motstandere minnet ham om hva som hadde hendt med Sokrates. Han hadde forkynt fremmede guder og ble dømt til døden. De rådet Paulus til ikke å sette livet på spill slik som han. Men talen til Paulus fanget oppmerksomhet, og han vant stor respekt og beundring for sin likeframme visdom. Han lot seg ikke stanse av vitenskap eller filosofenes spydigheter. Da tilhørerne forstod at Paulus var fast bestemt på å gjennomføre sin oppgave og forkynne budskapet uten å ense farene, ble de enige om å gi ham en rimelig mulighet til det. rett

(164)Derfor tok de Paulus med seg opp på Areopagos, som var et av de helligste stedene i Athen. Det var knyttet så sterke tradisjoner og minner til dette stedet at mange betraktet det med en overtroisk ærbødighet som nesten grenset til frykt. Her ble ofte religiøse saker nøye vurdert av menn som så avsa den endelige kjennelsen i alle viktigere religiøse og borgerlige saker. rett

(164)Langt borte fra gatebråk, travelhet og formålsløse diskusjoner kunne apostelen komme til orde uten å bli avbrutt. Rundt ham var det samlet diktere, kunstnere og filosofer - Athens vitenskapsmenn og kloke hoder. De spurte: "Kan vi få vite hva det er for slags ny lære du kommer med? For det er merkverdige ting vi hører, og vi vil gjerne vite hva det egentlig dreier seg om." rett

(165) Paulus på Areopagos
Akkurat da hvilte det et stort ansvar på apostelen, men han var rolig og behersket. Hjertet var fylt av et viktig budskap, og ordene som falt fra hans lepper, overbeviste tilhørerne om at han ikke var en likegyldig pratmaker. "Dere atenske menn!" sa Paulus. "Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: "For en ukjent Gud." Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere." Selv om de var intelligente og hadde store allmennkunnskaper, kjente de ikke den Gud som skapte himmel og jord. Likevel var det noen som lengtet etter mer lys. De søkte det evige. rett

(165)Paulus pekte på templet fylt med avguder og presiserte det han brant for. Han avslørte villfarelsene i atenernes religion. De mest klartenkte blant tilhørerne ble forbauset over hans forklaringer. De forstod at han kjente godt til deres kunst, litteratur og religion. Paulus pekte på deres statuer og avguder og forklarte at Gud ikke lar seg avbilde i noe som er formet av mennesker. Utskårne bilder kan på ingen måte framstille Jehovas herlighet. Paulus minnet om at bildene" var uten liv, og at de derfor var avhengige av at mennesker flyttet dem fra sted til sted. De som tilbad slike bilder, stod i alle henseender på et høyere nivå enn det de tilbad. rett

(165)Paulus førte avgudstilbedernes tanker utenfor de begrensninger som deres falske religion satte, og tegnet et realistisk bilde av den gud de kalte "en ukjent Gud". Paulus forklarte at denne Gud ikke er avhengig av mennesker, og at han ikke trenger noe av det mennesker kan hjelpe ham med. rett

(165)Folket ble grepet av undring over Paulus' uforbeholdne og logiske framstilling av særtrekkene hos den sanne Gud - hans skapermakt og herredømme over himmel og jord. Oppriktig og med glødende veltalenhet erklærte apostelen: "Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Heller ikke trenger han noe av det menneskers hender kan tjene ham med. Det er jo han som gir alle liv og ånde og alle ting." Himmelen var ikke stor nok til å romme Gud hvor mye mindre da templer som mennesker har reist. rett

(165)I et klassesamfunn som ofte lukket øynene for menneskerettighetne forkynte Paulus den store sannheten om brorskap mellom menneskene, og erklærte: "Han [Gud] lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden." For Gud er alle like, og alle mennesker skylder å være lydige mot Skaperen. Apostelen viser videre hvordan Guds nåde og barmhjertighet går som en gylden tråd gjennom alt han gjør for menneskene. "Han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss." rett

(166)Paulus lånte fra en av deres diktere da han henvendte seg til de aristokratiske mennene omkring ham og beskrev Gud som en far og dem som hans barn. "For det er i ham vi lever, beveger oss og er til." Så sier han: "Som også noen av deres diktere sier: "For vi er hans slekt." Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om." rett

(167)I de mørke århundrene før Kristi komme hadde Gud båret over med at hedninger tilbad avguder, men så sendte han sin Sønn for å åpenbare sannheten, og forventet at så vel fattige og fordringsløse som verdens stolte filosofer og fyrster skulle vende om og bli frelst. "For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde." Da Paulus nevnte oppstandelsen fra de døde, gjorde noen narr av ham, mens andre sa: "Vi hører deg gjerne tale mer om dette en annen gang." rett

(167) Liten framgang
Slik sluttet apostelens arbeid i Athen, senteret for hedensk lærdom. Atenerne klynget seg hardnakket til sin avgudstilbedelse og avviste lyset fra den sanne lære. Noe annet var ikke å vente av et folk som var så fullstendig fornøyd med det de hadde oppnådd. Selv om atenerne roste seg av kunnskap og dannelse, ble de mer og mer fordervet og tilfredse med avguderiets dunkle mysterier. rett

(168)Noen som hørte Paulus, ble overbevist om at han forkynte sannheten, men de nektet å ydmyke seg, bekjenne Gud og ta imot frelsen. Verken veltalenhet eller sterke argumenter kan omvende syndere. Bare Guds kraft kan påvirke hjertet til å ta imot sannheten, og det er umulig så lenge mennesker avviser denne kraften. Grekerne søkte viten, men for dem var budskapet om korset dårskap fordi de satte sin egen klokskap høyere enn visdommen fra det høye. rett

(168)Deres stolthet over menneskers kunnskap og forstand var trolig grunnen til at evangeliet hadde forholdsvis liten framgang blant atenerne. Verdenskloke mennesker som nærmer seg Kristus som arme, fortapte syndere, mottar den visdom som leder til frelse. Prominente mennesker som forherliger sin egen visdom, vil aldri motta lyset og kunnskapen som bare Kristus kan gi. rett

(168)Slik møtte Paulus hedenskapet, men hans arbeid i Athen var ikke helt bortkastet. Dionysios, en av byens mest framstående borger, og noen andre tok imot evangeliet og sluttet seg til de kristne. rett

(168)Gud har gitt oss dette innblikk i atenernes atferd for å vise hvordan han brukte Paulus til å tale mot avguderi og synd blant disse stolte og selvgode menneskene. Til tross for sin kunnskap, dannelse og kunst hadde de sunket dypt i fordervelse. Kommende slektledd skulle bli kjent med hva Paulus forkynte og hvilken holdning han inntok til sin samtid. Det skulle ikke bare vitne om hans urokkelige tillit og mot i ensomhet og motgang, men også fortelle om de seirer han vant for kristendommens sak midt i hedenskapet. rett

(168) Blant de lærde
Paulus' forkynnelse inneholder mye lærdom for menigheten. Han opplevde en situasjon hvor han lett kunne ha sagt noe som hadde irritert hans stolte tilhørere og ført ham i vanskeligheter. Hadde han talt direkte mot deres guder og byens storfolk, kunne han ha møtt samme skjebne som Sokrates. Taktfullt og preget av Guds kjærlighet avledet han tilhørernes oppmerksomhet fra de hedenske guder og åpenbarte den Gud de ikke kjente. rett

(168)I dag skal Bibelens sannheter forkynnes for verdens stormenn for å gi dem anledning til å velge mellom lydighet mot Guds lov og lojalitet mot ondskapens fyrste. Gud legger fram de evige sannheter- som kan gi dem den visdom som fører til frelse. Avviser de disse sannheter, lar Gud dem være alene om å høste fruktene av sine handlinger. rett

(169) "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. For det står skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet." "Men det som går for å være uforstandig i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Det som regnes for svakt i verden, utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som står lavt i verden, det som blir foraktet det som ingenting er, utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe.” Mange av verdens fremste vitenskapsmenn og statsmenn vil i de siste dager forkaste lyset fordi verdens visdom ikke kjenner Gud. Likevel må Guds tjenere bruke enhver anledning til å gjøre dem kjent med sannheten. Noen vil innrømme sin uvitenhet og ydmykt slå seg ned ved Jesu føtter og la seg undervise av den store lærer. rett

(169)Alle som arbeider med å nå de høyere klasser ,med Guds budskap, behøver en sterk tro. Utsiktene kan syntes skremmende, men selv i det dypeste mørke skinner det et lys fra det høye. De som elsker Gud og arbeider for ham, vil hver dag få ny styrke. Guds visdom stilles til deres rådighet og hindrer dem i å gjøre mistak når de går hans ærend. Måtte de holde fast ved sin første frimodighet til det siste og huske at lyset fra Guds sannhet trenger gjennom verdens mørke. Det finnes ingen plass for motløshet i tjenesten for Gud. Gudfryktige arbeideres tro må kunne tåle alle prøvelser den utsettes for. Gud både kan og vil gi sine tjenere styrken de trenger. Han vil også gi dem visdom. For alle som stoler på ham, vil han mer enn oppfylle alle forventninger de har til ham.
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 17.11-34 rett

neste kapitel