Brevene til tessalonikerne

(177)Det satte nytt mot i Paulus at Silas og Timoteus kom fra Makedonia mens han arbeidet i Korint. De brakte godt budskap om troen og kjærligheten hos alle som tok imot sannheten første gang han forkynte evangeliet i Tessalonika. Paulus følte sterkt med de kristne som i prøvelser og motgang forble trofaste mot Gud, Han lengtet etter å besøke dem, men da det var umulig, skrev han til dem. rett

(177) Det første brevet
I brevet takker Paulus Gud for den gode meldingen om at deres tro ble stadig sterkere. Han skrev: "Og slik, brødre, har deres tro gitt oss trøst i vår uro for dere, midt i all vår nød og trengsel. Nå lever vi, for dere står fast i Herren. Hvordan kan vi så takke Gud for dere slik vi skulle, for all den glede som fyller oss for Guds åsyn, og som dere har gitt oss? Vi ber inderlig natt og dag om å få se dere igjen og sette i rett stand det som ennå mangler i deres tro." rett

(177) "Vi takker alltid Gud for dere alle når vi nevner dere i våre bønner. For vår Gud og Fars ansikt husker vi på dere og tenker stadig på hvordan deres tro viser seg i gjerning, deres kjærlighet i arbeid, og deres håp til vår Herre Jesus Kristus i utholdenhet." rett

(177)Mange av de troende i Tessalonika "vendte om til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud". Under store trengsler tok de imot Ordet med den glede som Den Hellige Ånd gir. Apostelen nevner at de ved sin trofasthet mot Herren ble et eksempel for alle som tror, både i Makedonia og Akaia. Paulus roste dem ikke uten grunn. Han skriver: "For fra dere har Herrens ord tont ut, ikke bare i Makedonia og Akaia, men alle steder har folk hørt om deres tro på Gud." rett

(177)De kristne i Tessalonika var virkelige misjonærer. Deres hjerte brant av nidkjærhet for Frelseren, som hadde reddet dem fra den vredesdom som vil komme. Ved Kristi nåde var det skjedd en vidunderlig forandring i deres liv, og det budskapet fra Herren som de forkynte, ble ledsaget av stor kraft. Hjerter ble vunnet for sannheten, og mange ble lagt til de troendes menighet. rett

(178) Paulus redegjør for arbeidet
I det første brevet minner Paulus om hvordan han arbeidet blant tessalonikerne. Han nevner at han ikke for med villfarelser eller falskhet for å vinne tilhengere. "Vi er prøvet av Gud, og han har betrodd oss evangeliet; derfor taler vi ikke for å gjøre mennesker til lags, men for å gjøre som Gud vil, han som prøver våre hjerter. For vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om å slå mynt på dere. Gud er vårt vitne. Vi søkte ikke ære av mennesker, verken av dere eller noen annen, selv om vi som Kristi apostler kunne ha gjort vår myndighet gjeldende. Isteden var vi milde mot dere, som når en mor steller med sine barn. Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere, ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv." rett

(178) "Dere og Gud selv," fortsetter han, "kan bevitne at vårt liv blant dere troende var hellig, rettskaffent og uklanderlig. Dere vet også at vi formante hver og en av dere som en far gjør med sine barn; vi satte mot i dere og bad dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, som kaller dere til sitt rike og sin herlighet. rett

(178)Og derfor takker vi alltid Gud: Da dere fikk overgitt det Guds ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Det virker nå med sin kraft i dere som tror." "For hvem skal vel være vårt håp, vår glede og vår hederskrans om ikke dere, den dagen vår Herre Jesus kommer, og vi står for hans åsyn? Ja, dere er vår ære og vår glede!" rett

(178) Mennesket og døden
I sitt første brev til de kristne i Tessalonika underviser Paulus dem i menneskets tilstand i døden. Han sier at de døde sover i en ubevisst tilstand. "Brødre, vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden; for dere skal ikke sørge .som de andre, de som er uten håp. For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som sovnet inn, fram sammen med ham. ... For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid." rett

(179)Tessalonikerne hadde med iver grepet tanken at Kristus skulle komme og forvandle de troende som var i live, og at han ville ta dem til seg. De holdt omhyggelig øye med hverandre for at. ingen skulle dø og miste de velsignelser de ventet å få når deres Herre kom. Men den ene etter den annen av deres kjære var blitt tatt fra dem, og det var med fortvilelse tessalonikerne for siste gang tok farvel med de døde. De våget knapt å håpe at de skulle møte sine nærmeste igjen i et liv etter dette. rett

(179)Da Paulus' brev ble åpnet og lest, følte menigheten både glede og trøst når de leste om de døde. Paulus viser at de som lever når Kristus' kommer, ikke skal møte Herren før dem som døde i troen på Kristus. Ropet fra overengelen og støtet i Guds basun vil nå dem som sover, og alle som døde i troen på Kristus, står opp før de levende blir kledd i udødelighet. "Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord!" rett

(180)Vi kan vanskelig forestille oss håpet og gleden som dette budskapet brakte den unge menigheten i Tessalonika. De trodde og kunne glede seg over brevet fra sin åndelige far, for de elsket ham av hele sitt hjerte. Han hadde fortalt dem dette før, men den gangen hadde det vært så vanskelig å forstå lærdommer som de fant nye og merkelige. rett

(180)Det var derfor ikke så underlig at de på enkelte punkter ennå ikke forstod alt de hadde hørt. Når det gjaldt sannheten, var de umettelige, og brevet fra Paulus gav dem nytt håp og ny styrke. Deres tro ble styrket, og de fikk en dypere kjærlighet til ham som ved sin død brakte til veie liv og uforgjengelighet. rett

(18o)Nå gledet de seg over vissheten om at deres kristne venner skulle stå opp av graven og leve evig i Guds rike. Mørket som hadde dekket de dødes hvilested, var forsvunnet. Kristentroen fikk ny glans, og Kristi liv, død og oppstandelse fikk en ny og herligere mening. rett

(180) "For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som sovnet inn, fram sammen med ham," skrev Paulus. Mange forklarer denne uttalelsen med at de døde kommer fra himmelen sammen med Jesus, men Paulus mener at Gud skal kalle fram de hellige som sover i sine graver, på samme måte som Kristus ble oppreist fra de døde, og så ta dem med til himmelen. Hvilken dyrebar trøst og hvilket herlig håp, ikke bare for menigheten i Tessalonika, men for alle kristne! rett

(180) Å vente på Herren gir glede
Mens Paulus virket i Tessalonika, underviste han så grundig om tidenes tegn og de begivenheter som skal finne sted før Menneskesønnen kommer i himmelens skyer, at han ikke fant det nødvendig å komme nærmere inn på det i sitt brev. Likevel henviste han ganske kort til hva han hadde sagt. "Men om tider og tidspunkt behøver vi ikke å skrive til dere," sier han. "For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: "Fred og ingen fare", da kommer plutselig undergangen over dem." rett

(180)I dag er det mange som lukker øynene for de kjensgjerninger Jesus gav for å varsle sin gjenkomst. De forsøker å dempe sin engstelse etter hvert som tegnene på verdens ende oppfylles og verden haster mot den tiden da Menneskesønnen vil komme til syne i himmelens skyer. Paulus lærer at det er synd å stille seg likegyldig til de tegn som går forut for Kristi gjenkomst. Han skriver at de som gjør seg skyldig i denne forsømmelsen, hører natten og mørket til. Slik oppmuntrer han alle som våker og venter: "Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle overrumple dere som en tyv. For dere er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. Så la oss da ikke sove som de andre, men våke og være edrue." rett

(181)Apostelens lære om ende tiden er særlig viktig for menigheten i vår tid. Vi nærmer oss slutten på verdens historie og bør legge stor vekt på Paulus' ord: "Men vi som hører dagen til, la oss være våkne, ha tro og kjærlighet som brynje og håpet om frelse som hjelm. For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. Han døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham." rett

(181)En våken kristen gjør sitt ytterste for å spre evangeliet. Når kjærligheten til Frelseren blir sterkere vokser også kjærligheten til ens neste. En kristen vil møte tunge prøvelser på samme måte som sin Herre, uten å la dem forsure tilværelsen og ødelegge sjelefreden. Han vet at prøvelser som blir båret på den rette måten, vil foredle og rense og lede til et nærmere fellesskap med Kristus. De som har del i Kristi lidelser, har også del i trøsten. Til sist vil de også få del i hans herlighet. rett

(181) "Vi ber dere, brødre," fortsetter Paulus i brevet til tessalonikerne, "å vise dem anerkjennelse som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere. Dere skal elske dem og sette dem overmåte høyt på grunn av den gjerning de har. Og hold fred med hverandre!" rett

(181) Råd om besindighet
De kristne i Tessalonika var sterkt plaget av personer som brakte fanatiske ideer og lærepunkter. Paulus skrev at noen av dem ikke passet sitt arbeid, men drev med unyttige ting. Menigheten var blitt forskriftsmessig organisert og hadde valgt forstandere og menighetstjenere, men noen egenrådige personer lot seg ikke styre. De nektet å underordne seg dem som hadde ansvarsfulle stillinger i menigheten. De hevdet retten til å ha egne meninger og å dytte sine synspunkter på menigheten. Derfor gjorde Paulus tessalonikerne oppmerksom på den respekt og ærbødighet de skyldte å vise alle som var valgt til ansvarsfulle stillinger i menigheten. I sin omsorg for at de troende i Tessalonika skulle leve i Herrens frykt, formante Paulus dem til å vise gudsfrykt i sin gjerning. Han skriver: "For øvrig, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt .og lært av oss hvordan dere bør leve og være Gud til behag, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! Dere vet jo hvilke påbud vi gav dere fra Herren Jesus. For dette er Guds vilje - deres helliggjørelse: Dere skal holde dere borte fra hor." "For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv." rett

(182)Apostelen følte at han bar en stor del av ansvaret for den åndelige trivsel hos dem som var blitt omvendt under hans virksomhet. Han ønsket at kunnskapen om den eneste sanne Gud og hans utsending Jesus Kristus skulle bli større. I arbeidet var han ofte sammen med mindre grupper som elsket Jesus. Han bøyde seg i bønn sammen med dem og bad Gud om å vise dem hvordan de kunne opprettholde et levende samfunn med ham. Han underviste dem også i de beste metoder til å bringe evangeliets lys til andre. Når han var skilt fra dem han arbeidet for, tryglet han ofte Gud om å bevare dem fra det onde og hjelpe dem til a være gode misjonsarbeidere. rett

(182)Kjærligheten til Gud og medmennesker er et av de sterkeste bevis på ekte omvendelse. De som tar imot Jesus som frelser, får en dyp og oppriktig kjærlighet til andre som har den samme dyrebare tro. Slik var det også med de kristne i Tessalonika Paulus skriver: "Om kjærligheten til brødrene behøver vi ikke å skrive til dere, for dere har selv lært av Gud å elske hverandre. Og dere viser denne kjærlighet mot alle brødrene i hele Makedonia. Like fullt formaner vi dere, brødre, til å gjøre enda større fremskritt. Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig liv, passe deres egne plikter og arbeide med hendene, slik vi har pålagt dere. Da kan dere leve som det sømmer seg i forholdet til dem som står utenfor, og ikke trenge hjelp av noen." rett

(182) "Og må Herren gi dere mer og mer av kjærlighet til hverandre og til alle, slik også vi har kjærlighet til dere. Så skal han styrke deres hjerter, og dere skal stå uklanderlige i hellighet for vår Gud og Far når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige." rett

(182) "Vi formaner dere, brødre: Vis til rette dem som lever et uordentlig liv, sett mot i de motløse, ta dere av de svake, og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev etter å gjøre godt mot hverandre, ja, mot alle. Vær alltid glade, be stadig, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus." rett

(182)Apostelen advarte tessalonikerne mot å forakte den profetiske gave. Med disse ordene: "Slokk ikke Ånden, forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode", påla han dem om å være meget omhyggelige med å skjelne det falske fra det ekte. Han formante dem til å holde seg borte fra all slags ondskap og avsluttet brevet med en bønn om at Gud måtte hellige dem helt igjennom og bevare deres ånd, sjel og legeme til Herren Jesus Kristus kom. "Han som kaller dere, er trofast; han skal gjøre det," legger han til. rett

(183)Den undervisning om Kristi annet komme som Paulus sendte til tessalonikerne i sitt første brev, var helt i samsvar med det han tidligere hadde forkynt. Likevel var det noen som misforstod ham. De mente at han selv hadde uttrykt håp om å leve lenge nok til å oppleve Frelserens gjenkomst. Denne troen styrket deres begeistring og forventning. De som allerede forsømte sine plikter, ble enda mer oppsatt på å fremme forkjærte synspunkter. rett

(183) Det andre brevet
I det andre brevet forsøker Paulus å rette på misforståelser og å presisere hva han egentlig mente. Enda en gang nevner han den tillit han har til deres oppriktighet. Samtidig takker han dem for deres sterke tro og deres kjærlighet til hverandre og Guds sak. Han nevner også at han og hans medarbeidere er stolte over å kunne bruke dem som eksempler på utholdenhet og tro i forfølgelse og trengsler, og han minner dem om Kristi annet komme, da Guds folk skal hvile fra alle bekymringer og vanskeligheter. rett

(183)Paulus skriver: "Derfor kan vi med stolthet tale om dere i de andre Guds menigheter på grunn av den utholdenhet og tro deres viser i alle de forfølgelser og trengsler dere må tåle. ... Og dere som lider trengsler, skal han gi lindring sammen med oss. Slik skal det gå til når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. ... Derfor ber vi alltid for dere at vår Gud må gjøre dere verdig til det kall dere har fått, gi dere en hel og full vilje til det gode og med sin makt fullføre troens gjerning hos dere. Da skal vår Herre Jesu navn bli æret hos dere, og dere skal få del i hans ære, i kraft av vår Guds og Herren Jesu Kristi nåde." rett

(183) Frafall forutsagt
Profetiene forteller at det vil finne sted en betydningsfull utvikling i den religiøse verden like før Kristi gjenkomst. Paulus skriver: "La dere ikke så lett drive fra vett og sans, og bli ikke skremt, verken av åndsåpenbaringer, av påstander, eller av brev som sies å være fra oss, om at Herrens dag alt er kommet. La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne, han som ender i fortapelse. Han er den som står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til gud." rett

(184)Paulus' ord var ikke til å misforstå. Ingen skulle komme og si at Paulus hadde mottatt en spesiell åpenbaring og advart om at Kristi gjenkomst var umiddelbart forestående. Et slikt standpunkt kunne forvirre troen, for skuffelse leder ofte til vantro. Derfor advarte apostelen brødrene mot å ta imot slike budskaper som om de kom fra ham, og han la vekt på at først må pavemakten, som er så klart beskrevet av profeten Daniel, komme og føre krig mot Guds folk. Før denne makten hadde utført sitt dødbringende og gudsbespottelige verk, ville menigheten vente forgjeves på Herrens komme. "Husker dere ikke," spurte Paulus, "at jeg sa dette da jeg var hos dere?" rett

(184)Fryktelige trengsler var i vente for Guds sanne menighet. På den tiden apostelen skrev, var "lovløshetens hemmelighet" alt virksom. Paulus skriver slik om den videre utvikling: "Når Den Lovløse kommer, har han sin kraft fra Satan, og han opptrer med stor makt og med under og falske tegn. Med all slags urett forfører han dem som går fortapt." rett

(184)Mest alvorlig er apostelens uttalelse om alle som ikke tar imot og elsker sannheten. Dette skriver han om dem som med åpne øyne forkaster sannheten: "Derfor sender Gud over dem en villfarelse som virker i dem så de tror løgnen. Og slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde på sannheten, men hadde sin glede i uretten." Ingen kan ustraffet forkaste de advarsler Gud i sin nåde sender dem. Han trekker sin Ånd tilbake fra alle som fortrekker å avvise hans advarsler, og lar dem leve med de bedrag som de elsker. rett

(184)På denne måten skildret Paulus den onde makt som skulle være virksom gjennom lange århundrer med mørke og forfølgelse før Kristi gjenkomst. De kristne i Tessalonika håpet å slippe fri straks, men nå ble de rådet til i gudsfrykt og med frimodighet å ta fatt på det arbeid som ventet på dem. Paulus bad dem om ikke å forsømme sine plikter og holde på med unyttige ting. Den glødende forventningen til snarlig utfrielse ble avløst av den daglige tredemøllen, og motstanden føltes dobbelt så tung. Derfor ansporet Paulus dem til å stå fast i troen. rett

(184) Oppmuntringer
"Så stå da fast, brødre, og ta vare på det som dere har mottatt og lært av oss, enten muntlig eller i brev. Vår Herre Jesus Kristus selv og Gud, vår Far, som har elsket oss og i sin nåde gitt oss en evig trøst og et godt håp, han gi deres hjerte mot og styrke til alt godt i ord og gjerning!" "Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde. Og Herren gir oss den tillit til dere at dere gjør og fortsatt vil gjøre det vi gir påbud om. Må Herre lede dere fram til Guds kjærlighet og Kristi tålmod!" rett

(185)Det er Gud som har gitt de kristne en oppgave. De skal trofast holde fast på sannheten og bringe til andre det lyset de selv har mottatt. Paulus formaner dem til ikke å bli trøtte av å gjøre det gode og henviser til sin egen troskap i de daglige gjøremål mens han virker utrettelig i Kristi tjeneste. Han irettesetter de late som driver med unyttige ting, og oppfordrer dem til å arbeide og tjene sitt eget brød i stillhet. Han pålegger dem også å holde seg borte fra alle som ikke retter ,seg etter den undervisning de har mottatt av Guds sendebud. Men han legger til: "Se bare ikke på ham som en fiende, men vis ham til rette som en bror." rett

(185)Paulus avslutter brevet med en bønn om at Guds fred og Herren Jesu Kristi nåde må bli menighetens trøst og støtte i livets strev og trengsler.
Dette kapittel er bygd på brevene til menigheten i Tessalonika rett

neste kapitel