Apollos i Korint

(186)Fra Korint reiste Paulus til Efesos og begynte å arbeide der. Han var på vei til Jerusalem for å overvære høytiden som nærmet seg. Oppholdet i Efesos måtte nødvendigvis bli kortvarig. Han førte samtaler med jødene i synagogen og gjorde så sterkt inntrykk på dem at de bad ham om å fortsette sin virksomhet der. Hans plan om å reise til Jerusalem hindret ham imidlertid fra å bli. Men han lovte å komme tilbake dersom det var etter Guds vilje. Akvilas og Priskilla var blitt med til Efesos, og Paulus overlot til dem å fortsette det arbeid han hadde satt i gang. rett

(186) Apollos fører Paulus' arbeid videre
Til Efesos kom det på dette tidspunkt en mann som hette Apollos. Han kom opprinnelig fra Aleksandria og var en dyktig taler og godt kjent i skriftene. Han hadde hørt døperen Johannes og kjente til omvendelsens dåp. Apollos var et levende vitnesbyrd om at profetens arbeid ikke hadde vært forgjeves. Bibelen forteller at Apollos hadde fått undervisning i Herrens vei, og brennende av iver forkynte og lærte han rett og riktig om det som gjaldt Jesus. Men han kjente bare til Johannes-dåpen". rett

(186)I Efesos talte Apollos fritt og åpent i synagogen. Blant tilhørerne var Akvilas og Priskilla, som forstod at han enda ikke hadde full forståelse av evangeliet. Vi leser: ”De tok seg av ham og gav ham grundigere kjennskap' til Guds vei." Deres undervisning gav ham en klarere forståelse av skriftene, og han ble en av de dyktigste til å forkynne kristentroen. rett

(185)Apollos ville reise videre til Akaia, og de kristne i Efesos skrev til menigheten der og bad den om å ta imot ham som en lærer i full samklang med Kristi menighet. Han reiste til Korint, hvor han forkynte offentlig og arbeidet fra hjem til hjem. "Han satte jødene ettertrykkelig til veggs når han i åpen diskusjon beviste fra skriftene at Jesus var Messias." Paulus hadde plantet, og Apollos vannet. Den framgang som Apollos hadde i forkynnelsen av evangeliet, førte til at noen kristne verdsatte hans arbeid høyere enn det Paulus utførte. En slik sammenlikning skapte en splittelse i menigheten som truet med å hindre evangeliets utbredelse. rett

(187) Paulus sådde
I de atten månedene Paulus ble i Korint, la han vekt på å forkynne evangeliet så enkelt som mulig. Han kom ikke til korinterne med "fremragende talekunst eller visdom," skriver han senere. "Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap med overtalende argumenter og visdomslære, men med Ånd og kraft som bevis. For jeg ville ikke at deres tro skulle bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft." rett

(187)Paulus fant det nødvendig å tilpasse undervisningen etter forholdene i menigheten. Senere skrev han: "Likevel kunne jeg ikke tale til dere, brødre, som til mennesker Som lever ved Ånden. Jeg måtte tale som til mennesker slik de er av naturen, som til umodne kristne. Melk gav jeg dere, ikke fast føde, for det kunne dere ikke tåle. Ja, dere kan det ennå ikke.” Mange kristne i Korint var sene til å lære det Paulus underviste dem i. Deres åndelige kunnskapsnivå stod ikke på høyde med deres privilegier og anledninger. Selv om de burde ha vært lenger i kristen erfaring og i stand til å forstå og leve etter Bibelens dyrebare sannheter, stod de på samme nivå som disiplene den. gang Jesus måtte si til dem: "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.” For mange kristne i Korint stengte mistenksomhet og anklager hjertene for Den Hellige Ånd som "utforsker alle ting, også dybdene i Gud", slik at han ikke kunne virke med full kraft. Selv om de hadde aldri så mye av verdslig kunnskap, var de som barn når det gjaldt kunnskapen om Kristus. rett

(187)Paulus' oppgave hadde vært å undervise de omvendte korintere i kristentroens abc, de grunnleggende prinsipper. Han måtte undervise dem som om de ikke visste hvordan Guds kraft virker på hjertet. På det tidspunktet kunne de ikke forstå frelsens hemmelighet, for "slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis". Paulus forsøkte å så en sæd som andre kunne vanne. De som kom etter ham, måtte bygge på hans arbeid og fortsatt gi åndelig lys og kunnskap i den utstrekning menigheten etter hvert ble i stand til å ta imot. rett

(188)Da Paulus begynte sin virksomhet i Korint, innså han at han måne gå varsomt fram med de sannheter han ønsket å formidle. Han visste at det blant' tilhørerne kunne være overmodige tilhengere av menneskelige teorier og representanter for falsk gudsdyrkelse, mennesker som famlet i blinde og håpet at de i naturens bok kunne finne teorier som går imot kjensgjerningene om det åndelige og evige liv, slik det er åpenbart i Skriften. Han visste også at kritikere ville forsøke å forvrenge den kristne tolkning av Guds ord, og at tvilere ville behandle Kristi evangelium med hån og forakt. rett

(188) Kristus og ham korsfestet
I arbeidet med å lede mennesker til korsets fot tok Paulus ikke den risiko å irettesette direkte dem som levde i utskeielser, eller å vise dem hvor avskyelig deres synd var i Guds øyne. I stedet fortalte han dem om livets virkelige mening. Han forsøkte å overbevise dem om at de ved å ta imot den guddommelige Lærers visdom, ville bli løftet opp fra verdslighet og synd til renhet og rettferd. Han la særlig vekt på gudsfrykt i handling og den hellighet som er nødvendig for å bli funnet verdig til en plass i Guds rike. Han lengtet etter å se Kristi evangeliums lys trenge gjennom det åndelige mørke i deres sinn og åpenbare for dem hvor heslig deres umoralske atferd var i Guds øyne. Derfor ville han ikke vite av noe annet hos dem enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Han søkte å over bevise dem om at deres største glede burde være å studere inngående den dyrebare sannhet at de kunne bli frelst ved å vende om til Gud og å tro på Herren Jesus Kristus. rett

(188)Filosofen vender seg bort fra frelsens lys fordi det gjør hans stolte teorier til skamme. Verdslige mennesker vil avvise lyset fordi det skiller dem fra deres avguder. Paulus innså at mennesker må kjenne Kristi karakter for å kunne elske ham eller beskue korset med troens øye. Grunnlaget for de frelstes studier og sang gjennom evigheten må legges her. Bare i lyset av korset er det mulig å vurdere hva et menneskeliv virkelig er verdt. rett

(188)Den høynende innflytelse av Guds nåde forandrer menneskets naturlige vesen. For mennesker med hang til synd vil himmelen ikke bli et attråverdig sted. Deres naturlige, vanhellige hjerte vil ikke føle seg tiltrukket av renheten og helligheten der. Kunne de komme dit ville de ikke finne noe som tiltalte dem. Tilbøyeligheter som dominerer det naturlige hjerte, må undertrykkes ved Kristi nåde før et syndig menneske kan finne sin plass i himmelen og glede seg over samfunnet med rene, hellige engler. Når et menneske dør fra synden og står opp til et nytt liv i Kristus, fyller guddommelig kjærlighet hjertet, og dets evne til å forstå vil bli helliget. Det vil drikke av gledens og kunnskapens uuttømmelige kilde, og lyset av en dag like lang som evigheten skinner på dets vei, for livets Lys er alltid hos det. rett

(189) Paulus sådde, Apollos vannet
Paulus søkte å forklare korinterne at han og hans medarbeidere bare var alminnelige menn som Gud hadde sendt for å preke sannheten, og at de var avhengige av Gud om de skulle ha framgang. Uenigheten om de forskjellige forkynneres dyktighet var ikke etter Guds vilje. Den var bare en naturlig konsekvens av at de kristne kjælte for det som enda bodde i det naturlige hjerte. "Når en sier: "leg holder meg til Paulus" og en annen: "Jeg til Apollos", er dere da ikke som alle andre mennesker? Hva er da Apollos, og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst” rett

(189)Paulus var den første som forkynte evangeliet i Korint og opprettet en menighet der. Det var et arbeid Gud hadde pålagt ham. Senere kalte Gud andre arbeidere til å gjøre tjeneste der. Sæden som ble sådd, skulle vannes, og det ble Apollos' oppgave. Han etterfulgte Paulus i arbeidet og bidrog med sin undervisning til at sæden slo rot og vokste. Han fant veien til folkets hjerter, men det var Gud som gav vekst. Karakteren omskapes ikke av menneskers kraft, men av Guds kraft. Verken såmannen eller den som vanner, får såkornet til å vokse. De arbeider for Gud som hans villige redskaper. De samarbeider med ham i hans gjerning. Æren og prisen for framgangen tilkommer den store Mester. rett

(189)Guds tjenere har ikke alle de samme evner, men de er alle hans arbeidere. Hver enkelt må lære av den store Lærer og bringe videre til andre det han selv har lært. Gud har gitt hvert eneste sendebud en særskilt oppgave. Det finnes ulike talenter, men alle arbeidere skal under Den Hellige Ånds helliggjørende ledelse samarbeide i full forståelse med hverandre. Når de preker frelsens evangelium, vil mange bli overbevist og ved Guds kraft la seg omvende. Det menneskelige redskap er skjult med Kristus i Gud, og Kristus åpenbares som Den Elskelige, den fremste blant ti tusen. rett

(189) Samarbeid nødvendig
"Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning."7 Her sammenlikner Paulus menigheten med en åker, hvor jordbrukeren tar vare på de ranker Herren har plantet i sin vingård. Han sammenlikner den også med en bygning som skal bli et tempel for Herren. Herren er den store arbeidsleder som gir hver arbeider sin oppgave. Alle må arbeide under hans ledelse og la ham arbeide for og gjennom dem. Han gir dem både innsikt og dyktighet. Følger de hans anvisninger, kroner han deres strev med hell. rett

(190)Guds tjenere skal arbeide sammen på en vennlig og høflig måte og sette andre høyere enn seg selv.' Ingen må utsette andre for uvennlig kritikk eller ødelegge deres arbeid. Klikkevesen må ikke forekomme. Alle som Gud har betrodd et budskap, har fått en bestemt oppgave. De har sin egen personlighet, som de bør gjøre alt for å bevare. Likevel skal de arbeide i samklang med sine brødre. I tjenesten skal de i hovedsak være som en. Ingen må sette seg opp som dommer og snakke nedsettende om medarbeidere eller behandle dem som mindreverdige. Sammen skal de fullføre verket. rett

(190)Paulus behandler disse prinsippene utførlig i sitt første brev til menigheten i Korint. Han viser til Kristi tjenere som forvaltere av Guds hemmeligheter, og skriver om deres arbeid: "Nå kreves det av forvaltere at de viser troskap. Men for meg betyr det ingen ting om jeg blir dømt av dere eller i det hele av noen menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet om noe galt jeg har gjort, er jeg dermed ikke frikjent. Herren er den som dømmer meg. Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal bringe fram i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre alt det menneskene har hatt i sinne. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent.” rett

(190) Advarsel mot klikkevesen
Det er ikke noe menneske gitt å dømme mellom Guds tjenere. Bare Herren kan bedømme et menneskes arbeid, og han skal gi enhver en rettferdig lønn. rett

(190)Paulus henviser direkte til de sammenlikninger som er gjort mellom hans arbeid og arbeidet til Apollos: "Brødre, nå har jeg brukt meg selv og Apollos som eksempel, for at dere kan lære ikke å gå ut over det som er skrevet, så ingen blir hovmodig og tar parti for den ene mot den andre. Hvem gir deg rang framfor andre? Hva har du som du ikke har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du, som om du ikke hadde fått det?" rett

(190)Klart og tydelig forteller Paulus menigheten om de farer og trengsler han og hans medarbeidere hadde måttet tåle i tjenesten for Kristus. "Til denne dag," erklærer han, "har vi måttet tåle sult og tørst, mangle klær, bli mishandlet, vi drar hjemløse fra sted til sted, og vi strever for å livberge oss med det arbeid vi gjør med våre hender. Vi velsigner når vi blir utskjelt, tåler det når vi blir forfulgt, og svarer med vennlighet når vi blir hånet. Vi er blitt som utskudd i verden, som avfall for alle - til denne dag. Jeg skriver ikke dette for å føre skam over dere, men for å vise dere til rette, som barn jeg er glad i. For om dere som kristne har tusen lærere, har dere ikke mange fedre. Det var Jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg gav dere evangeliet." rett

(191)Han som sender ut sendebud til å forkynne evangeliet, vanæres når noen knytter seg så sterkt til en yndlings predikant at de nekter å godta andres arbeid. Herren hjelper sitt folk, men ikke alltid slik de ønsker. Han hjelper etter behov. Mennesker er kortsynte og kjenner ikke sitt eget beste. Det finnes neppe en predikant som har alle de nødvendige kvalifikasjoner til å kunne bringe menigheten i fullstendig samsvar med alle de krav kristendommen stiller. Derfor sender Gud også andre forkynnere. Hver enkelt har kvalifikasjoner som de andre mangler. rett

(191)Menigheten bør ta imot Kristi tjenere med den samme takknemlighet som de ville vise Mesteren selv om det var han som kom. De bør søke å få mest mulig ut av den undervisning hver enkelt forkynner gir i Guds ord. De sannheter Guds tjenere bringer, bør vurderes og mottas i ydmykhet uten at noen begynner å forgude en enkelt forkynner. rett

(192)Det er ved Kristi nåde Guds tjenere blir sendebud for lyset og velsignelsen. Når de ved oppriktig og utholdende bønn fylles av Den Hellige Ånds kraft og går ut med en byrde for menneskers frelse og med hjertet fullt av iver for å vinne flere seirer for korset, vil de oppleve at deres arbeid bærer frukt. Når de holder seg fra å skilte med menneskevisdom og lar være å opphøye seg selv, vil de utføre en gjerning som .kan motstå Satans angrep. rett

(192)Mange vil vende seg fra mørke til lys, og det vil bli opprettet nye menigheter. Mennesker vil vende om - ikke til menneskelige redskaper, men til Kristus. Selvet blir skjøvet i bakgrunnen, og da er det ingen annen å se enn Jesus, mannen fra Golgata. rett

(192)I dag kan alle som arbeider for Kristus, åpenbare de samme fine særtrekk som preget forkynnere av evangeliet i aposteltiden. Gud er like villig til å gi sine tjenere kraft i dag som han var den gang han gav den til Paulus og Apollos, til Silas og Timoteus, til Peter, Jakob og Johannes. rett

(192)I aposteltiden var det enkelte mennesker som påstod at de trodde på Kristus, men nektet å respektere hans sendebud. De hevdet at de ikke fulgte en menneskelig lærer, men at de var undervist av Kristus selv uten hjelp av evangeliets forkynnere. De var egenrådige og ville ikke høre på menigheten. Slike personer stod i alvorlig fare for å bli bedratt. rett

(192)I sin menighet har Gud plassert hjelpere med ulike talenter. Slik får Ånden gjennomslag for sin vilje ved den 'visdom de representerer samlet. Mennesker som følger sine egne sterke karaktertrekk og nekter å samarbeide med dem som har lang erfaring i tjenesten for Gud, vil bli blindet av 'sir egen selvsikkerhet og være ute av stand til å skjelne mellom rett og urett. Det er ikke forstandig å velge slike personer som ledere i menigheten, for de kommer til å følge sine egne meninger og planer uansett hva andre måtte mene. Det er en lett sak for fienden å bruke mennesker som i egen kraft påtar seg å veilede andre mennesker uten å ha lært Kristi saktmodighet. De trenger selv å motta råd. rett

(192)Følelser alene er ingen sikker veileder i tjenesten for andre. Fienden narrer enkelte til å tro at de er ledet av Gud, mens de i virkeligheten bare følger sine egne motiver. Er vi på vakt og søker råd hos våre trosfeller, vil vi forstå Herrens vilje, for løftet lyder: "Han leder de arme til det som er rett, og lærer de hjelpeløse sin vei." rett

(193)I den første kristne menighet var det enkelte som nektet å godta både Paulus og Apollos. De ville heller ha Peter som leder. De hevdet at han hadde vært sterkere knyttet til Kristus, og at Paulus hadde forfulgt de kristne. Deres synspunkter og følelser var diktert av fordom. De viste ikke den toleranse, det edelmot og den forståelse som røper at Kristus bor i hjertet. rett

(193)Det var fare for at den slags partiskhet kunne gjøre stor skade i den kristne menighet, og Herren påla Paulus å protestere og komme med en alvorlig formaning. Paulus stilte et spørsmål til dem som sa: "Jeg holder meg til Paulus", "jeg til Apollos", "jeg til Kefas" og "jeg til Kristus": "Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?" Og Paulus fortsatte: "Derfor må ingen rose seg av å være tilhenger av noe menneske. For alt hører dere til enten det er Paulus, Apollos e1ler Kefas, verken liv eller død, det som nå er eller det som kommer alt er deres. Men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til." rett

(193)Apollos var enig med Paulus. Også han var både skuffet og bedrøvet over uenigheten i menigheten. Han benyttet seg ikke av at noen foretrakk ham. I stedet for å oppmuntre til den slags forlot han straks stedet hvor striden pågikk. Da Paulus senere bad Apollos om å besøke Korint igjen, nektet han. Det gikk lang tid før Apollos gjenopptok arbeidet der. Han ventet til menighetens åndelige tilstand var blitt bedre.
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 18,18-28 rett

neste kapitel