Tunge dager

(202)I over tre år var Efesos midtpunktet for Paulus' virksomhet. Det ble opprettet en blomstrende menighet der, og fra denne byen ble evangeliet ført til både jøder og grekere i provinsen Asia. rett

(202)Apostelen hadde en stund overveid å legge ut på en ny misjonsreise. Han bestemte seg for å dra gjennom Makedonia og Akaia og videre til Jerusalem. "Når jeg har vært der," sa han, "må jeg også besøke Roma." I samsvar med denne planen sendte han to av sine medhjelpere, Timoteus og Erastus, til Makedonia. Selv ble han i Efesos til over pinsen. 'Han følte at arbeidet krevde hans nærvær enda en tid. Snart hendte det imidlertid noe som framskyndte avreisen. rett

(202)I Efesos ble det hvert år holdt en fest til ære for gudinnen Artemis. Da kom det en mengde tilreisende fra hele provinsen. Under hele festen var det en voldsom utfoldelse av pomp og prakt. rett

(202)Festlighetene var en stor påkjenning for dem som nettopp var kommet til tro. De kristne som møttes i Tyrannus-skolen, hadde ingen ting felles med de festglade menneskene og fikk slynget mot seg både hån og forakt. Paulus hadde under sin virksomhet rettet sterke angrep mot avgudsdyrkelsen. Det førte til langt færre deltakere i denne nasjonalfesten og mindre begeistring blant dem som var kommet for å tilbe Paulus' undervisning hadde gjort sin virkning langt utenfor kretsen av de troende. Mange som ikke åpent bekjente seg til den nye læren, hadde mottatt tilstrekkelig lys til ikke å stole på de hedenske guder lenger. rett

(202) Sølvsmeder lager bråk
Det var også en annen årsak til misnøye. I Efesos var det etter hvert blitt en innbringende forretning å framstille og selge små modeller av Artemis' tempel og bilde. De som holdt på med dette, fant at de tjente mindre, og ble enige om å gi Paulus skylden. rett

(203)Demetrius, som laget små artemis-templer i sølv, kalte håndverkerne sammen og sa: "Godtfolk, dere vet at vår velstand kommer fra dette arbeidet. Men nå ser og hører dere selv at ikke bare her i Efesos, men nesten over hele Asia har denne Paulus overtalt og villedet store folkemasser når han sier at guder som er laget av menneskehender, ikke er guder i det hele tatt. Det er fare for at vårt yrke får dårlig ord på seg. Verre er det at templet til vår store gudinne Artemis kan bli regnet for lite og ingenting, og hun som hele Asia og hele verden dyrker, kan miste sin høyhet." De ble rasende over å høre dette og satte i å rope: "Stor er efesernes Artemis!" rett

(203)Talen ble hurtig kjent og førte til uro over hele byen. Overalt ble det søkt etter Paulus, men de fant ham ikke. Hans venner ante faren og hadde i all hast fått ham bort. Guds engler var sendt for å beskytte apostelen. Hans tid til å dø som martyr var ennå ikke inne. rett

(203)Da de ikke fant ham som deres raseri gikk ut over, slepte de med seg til teatret de to makedonierne Gaius og Aristark. De var av dem som reiste sammen med Paulus. rett

(203)Paulus oppholdt seg i nærheten og fikk vite av sine kjære venner at han var i fare. Uten å tenke på sin egen sikkerhet ville han gå inn i folkemassen og tale til uromakerne, men ble hindret av disiplene. Folkemassen var ikke ute etter Gaius og Aristark, så ingen følte at de var i noen øyeblikkelig fare. Men skulle mengden få øye på den bleke og bekymrede apostelen, ville det straks ha oppildnet de verste lidenskaper, og da hadde det ikke stått i menneskers makt å redde livet hans. rett

(203)Paulus var fremdeles oppsatt på å forsvare sannheten for folkemengden, men holdt seg tilbake etter å ha mottatt en advarsel fra teatret. "Noen av rådsherrene for provinsen Asia, som var hans venner, sendte også bud til ham at han ikke måtte våge seg inn i teatret." rett

(203)Opptøyene i teatret ble stadig verre. "Mengden var nå i full forvirring, de ropte og skrek i munnen på hverandre, og de fleste visste ikke engang hvorfor de var kommet sammen." At Paulus og noen av hans venner var av jødisk avstamning, gjorde jødene oppsatt på å vise at de ikke hadde noen forståelse for Paulus og hans virksomhet. Derfor skjøv de fram en av sine egne og lot ham legge saken fram for mengden. Han hette Aleksander og var en av håndverkerne, en kobbersmed. Senere fortalte Paulus at Aleksander var en av dem som hadde gjort ham mye vondt. Aleksander var en dyktig mann som gjorde sitt beste for å vende folkets raseri mot Paulus og hans venner. Da mengden fikk vite at Aleksander var jøde, skjøv de ham til side, og i to samfulle timer skrek de: "Stor er efesernes Artemis!" rett

(204) Opptøyene avtar
Av bare utmattelse sluttet de endelig å skrike, og det ble stille et øyeblikk. Byskriveren stilte seg fram for folket, og i kraft av sin stilling fikk han mengden til å lytte. Han møtte folket på egen mark og gjorde det klart at all uroen ikke lot seg forsvare. Han mante folket til fornuft: "Efesere, vet ikke alle mennesker at efesernes byer tempel vokter for den store Artemis og hennes bilde, som er kommet ned fra himmelen? Dette kan ingen benekte, og derfor bør dere nå være rolige og ikke gjøre noe overilt. For dere har ført hit disse mennene som verken er tempelrøvere eller har hånet vår gudinne. Men hvis Demetrius og håndverkerne hans vil reise sak mot noen, så har vi vanlige rettsmøter, og vi har våre guvernører, slik at de kan stevne hverandre. Og har dere andre krav å legge fram, så la den lovlige folkeforsamling avgjøre saken. For vi risikerer å bli anklaget for opprør etter det som har hendt i dag. Og vi har ingenting å vise til når vi kreves til regnskap for dette oppstyret." Med disse ordene fikk han oppløst forsamlingen. rett

(206)Demetrius hadde sagt at deres yrke var i fare, og det var årsaken til opptøyene i Efesos og mye av den forfølgelsen som apostlene møtte. Demetrius og de andre håndverkerne forstod at forkynnelsen og evangeliets sterke vekst var en fare for deres produksjon av bilder. Inntektene til avgudsprester og håndverkere stod på spill. Derfor oppfordret de til innbitt motstand mot Paulus. rett

(206)For kristendommen var det en ny seier over villfarelse og overtro at byskriveren og andre betrodde tjenestemenn i byen ble enige om at Paulus ikke hadde gjort seg skyldig i lovbrudd. Gud brukte en høytstående tjenestemann til å frikjenne apostelen og skape ro i folkemassen. Paulus ble fylt av takknemlighet til Gud for at hans liv var blitt spart, og for at kristendommen ikke var kommet i vanry på grunn av opptøyene i Efesos. rett

(206)Vi leser: "Da uroen hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene sammen. Han satte mot i dem og tok farvel, før han forlot dem for å dra til Makedonia." Sammen med ham reiste Tykikus og Trofimus, to trofaste brødre fra Efesos. rett

(206)Paulus' arbeid i Efesos var slutt. Hans virksomhet der hadde vært en tid med ustanselig arbeid, mange prøvelser og store bekymringer. Han hadde undervist og advart folket offentlig og i hjemmene, og det hadde skjedd med gråt og mange tårer. Hele tiden hadde jødene motarbeidet ham. De brukte enhver mulighet til å hisse offentligheten opp mot ham. rett

(206)Til tross for de stadige kamper mot motstanderne fortsatte Paulus utrettelig sin evangeliske virksomhet og vernet om menigheten, som enda var ny i troen. Paulus hadde stor byrde for alle menighetene. rett

(206)Meldinger om frafall noen av de menigheter han hadde opprettet, brakte dyp sorg. Han fryktet at alt som var gjort for dem, ville være bortkastet. Mang en søvnløs natt ble brukt til bønn og alvorlig ettertanke når han hørte hvordan motstanderne gikk fram for å hindre arbeidet. Når han hadde tid og fant det nødvendig, skrev han til menighetene. Han irettesatte, gav råd, formante og oppmuntret. I brevene dveler han ikke ved sine egne vanskeligheter, selv om han av og til gir oss små glimt av strevet og lidelsene i Kristi verk. Slag og fengsel, kulde, sult og tørst, i fare på land og sjø, i byer og ørken, blant landsmenn og utlendinger, blant hedninger og falske venner - alt dette tålte han for evangeliets skyld. Han ble utskjelt, hånet og betraktet som utskudd i verden og som avfall for alle. Han var tvilrådig, forfulgt og presset, utsatt for fare hver time på dagen, og stadig overgitt til døden for Jesu skyld. rett

(207)Midt under denne storm av motstand og fiendeskrål mistet den uredde apostel nesten motet da også venner begynte å svikte ham. rett

(207)Da rettet han igjen blikket på Golgata og mottok ny kraft til å spre kunnskapen om den korsfestede. Han gikk den samme blodstenkte veien som Frelseren hadde gått før ham. Han bad seg ikke fritatt for kampen før han kunne legge rustningen ned for Frelserens føtter.
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 19.21-40; 20,1 rett

neste kapitel