| Alfa og Omega 6. bd. kapitel 29. Fra side 208. Fra side 298 i den engelske utgave. |
(208)Paulus skrev det første brevet til menigheten i Korint under den siste delen av oppholdet i Efesos. Ingen hadde vist større interesse og arbeidet mer utrettelig for de troende i Korint enn han. I halvannet år var han der og vitnet om at den korsfestede og oppståtte Kristus var den eneste vei til frelse. Han hadde tryglet dem om å stole ubetinget på Kristi nådes forvandlende kraft. Før noen ble opptatt i menighetsfellesskapet etter å bekjent seg til kristendommen, var Paulus ekstra omhyggelig med å undervise i hvilke privilegier og forpliktelser de hadde som kristne. Han gjorde sitt ytterste for at de skulle holde dåpsløftet. rett (208)Paulus viste dypt forståelse for den kamp alle mennesker må føre mot de onde makter som hele tiden forsøker å bedra og forføre, og han arbeidet uavlatelig for å styrke og grunnfeste alle som ennå var unge i troen. Han oppmuntret dem til å overgi seg helt til Gud, for han visste at de uten denne overgivelse ville holde fast på synden: Lyster og lidenskaper ville fortsette å kjempe om herredømmet, og fristelser fortsatt plage samvittigheten. rett (208)Overgivelsen må være fullstendig. Svake, tvilende og kjempende mennesker som overgir seg helt til Gud, kommer i direkte forbindelse med den kraft som gjør det mulig å seire. Himmelen kommer nær, og i prøvelser og savn får de støtte og hjelp av barmhjertighetens engler. rett (208) Korint-menigheten har problemer (209)Da Paulus reiste, begynte vanskelighetene. Fienden sådde ugress, og det vokste opp sammen med hveten. Resultatene skulle snart vise seg. Det ble en tid med store problemer for menigheten i Korint. Paulus var reist og kunne ikke lenger sette fart på deres iver eller hjelpe dem i strevet med å leve etter Guds vilje. Litt etter litt ble mange skjødesløse og likegyldige. De lot seg kontrollere av verdslige lyster og tilbøyeligheter. Paulus hadde ofte oppmuntret dem til å ha høye idealer for renhet og rettskaffenhet. Nå var han ikke lenger sammen med dem, og ganske mange som la vekk onde vaner da de ble kristne, vendte tilbake til hedenskapets fordervelige laster. rett (209)Paulus hadde tidligere såvidt nevnt at de ikke skulle ha noe med tøylesløse medlemmer å gjøre, men mange kristne fordreide det apostelen skrev. De kranglet om hva han mente, og fant unnskyldninger for ikke å rette seg etter hans undervisning. rett (209)Menigheten sendte et brev til Paulus og bad om råd, men nevnte ikke at synden økte. Gjennom Den Hellige Ånd fikk Paulus likevel et sterkt inntrykk av at menighetens virkelige situasjon ble holdt skjult, Og at brevskriverne ville ha ham til uttale noe de kunne bruke til egen fordel. rett (209).Omtrent på denne tiden kom det til Efesos noen skyldfolk til Kloe, en høyt respektert kristen familie i Korint. Paulus spurte om forholdene der og fikk vite at menigheten var splittet i flere grupper. Splittelsen som oppstod mens Apollos var på besøk, hadde forverret seg. Falske lærere rådet medlemmene til å forkaste Paulus' undervisning. Evangeliets lære og forordninger ble fordreid av medlemmer som tidligere hadde vist stor iver som kristne. rett (209)Paulus forstod da at virkeligheten overgikk hans verste anelser. Han lot seg likevel ikke forlede til å tenke at hans arbeid hadde vært mislykket. Engstelig og med mange tårer søkte han råd hos Gud. Paulus ville gjerne besøke Korint enda en gang dersom det bare kunne gagne menigheten. Han forstod imidlertid at de troende under de rådende forhold ikke ville få noe ut av hans arbeid. Derfor sendte han Titus og lot ham forberede et besøk på et senere tidspunkt. Han skjøv så til side alle personlige følelser overfor dem som i sin atferd la for dagen en merkverdig gjenstridighet. Paulus stod i et nært forhold til Gud da han til menigheten i Korint sendte et av de kraftigste og mest innholdsrike og belærende brev han noen gang skrev. rett (209) Paulus gir råd (210)Apostelens store kjærlighet til de kristne i Korint kommer til syne i hans varme hilsen til menigheten. Han minnet .dem om erfaringen da de vendte seg bort fra tilbedelsen av avguder og begynte å tilbe og tjene den sanne Gud. Han minnet dem om gavene de hadde mottatt av Den Hellige Ånd, og fortalte at det var deres forrett å leve som kristne i stadig vekst inntil de nådde fram til Kristi renhet og hellighet. Han skriver: "I ham har dere fått en rikdom på alle gaver, både tale og kunnskap; vitnesbyrdet om Kristus har da også fått sikkert feste hos dere. Derfor mangler dere ikke noen nådegave, mens dere venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg. Han skal også befeste dere inntil enden kommer, så dere kan stå uangripelige på vår Herre Jesu Kristi dag. Gud er trofast, han som har kalt dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." rett (210)Paulus talte rett ut om splittelsen i Korint-menigheten og formante medlemmene til å holde seg borte fra strid. Han skriver: "Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere kan ha samme syn og samme tanke." rett (210)Apostelen fant det riktig å nevne hvem som hadde fortalt om splittelsen: "For det er blitt meg fortalt, I mine brødre, av Kloes folk, at det er stridigheter blant dere." rett (210)Paulus var inspirert av Guds Ånd og forkynte det han selv hadde mottatt som åpenbaringer. Likevel hendte det at Herren ikke åpenbarte hvordan det stod til med hans folk. I dette tilfelle hadde noen som var interessert i Korint-menighetens trivsel, lagt merke til at synd holdt på å snike seg inn. Derfor la de saken fram for Paulus. Tidligere åpenbaringer gjorde at han var forberedt og kunne danne seg en mening om det som holdt på å skje. Selv om Gud ikke gav en ny åpenbaring i dette tilfelle, ble apostelens budskap mottatt som et ord fra Kristus av alle som søkte klarhet. Herren hadde vist Paulus de vanskeligheter og farer som kunne oppstå i menighetene, og etter hvert som disse onder kom for dagen, forstod han hva de betydde. Han var satt til å verne om og holde øye med menigheten, vel vitende om at han en dag måtte avlegge regnskap for Gud. Derfor var det i høyeste grad riktig å ta hensyn til meldinger om lovløshet og splittelse i menigheten. Irettesettelsen ble skrevet under Guds Ånds veiledning. Det samme var tilfelle med de andre brevene han skrev. rett (211)Paulus nevnte ikke de falske lærerne som ville rive ned det han hadde bygd opp. På grunn av uvitenheten og splittelsen i menigheten var han fornuftig nok til ikke å nevne noe om dette. Han var engstelig for at det kunne få noen til å forlate menigheten for godt. Han minnet om at han som "en klok byggmester" la en grunnvoll andre kunne bygge videre på. rett (211)Det betydde ikke at han framhevet seg selv, for han skriver: "Vi er Guds medarbeidere." Han roste seg ikke av å være vis, men erkjente at det bare var i Guds kraft han hadde kunnet forkynne sannheten på en måte som behaget Gud. Forent med Kristus, den største av alle lærere, kunne Paulus formidle guddommelig visdom som passet for alle samfunnslag når som helst, hvor som helst og under alle forhold. rett (211) Hedenske skikker (211)Et annet stort onde i menigheten var at medlemmene førte sak mot hverandre. Alt var lagt til rette slik at det kunne ordnes opp i stridigheter mellom brødre. Kristus selv hadde gitt klare retningslinjer i slike saker: "Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast. Hører han heller ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil han ikke engang høre på menigheten, skal han være for dere som en hedning eller en toller. Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen." rett (211)De kristne i Korint hadde glemt dette klare rådet. Paulus irettesatte og formante så det ikke kunne misforstås: "Når en av dere har en sak mot en bror, hvordan kan han våge å legge den fram for hedninger og ikke for de hellige? Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og dersom verden skal dømmes av dere, er dere da ikke i stand til å dømme i småsaker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Da må dere kunne dømme i saker som angår dette liv. Men når dere har slike saker, hvordan kan dere sette folk som menigheten ser ned på, til å være dommere? Dette er en skam for dere! Finnes det da ikke en eneste blant dere som har visdom og kan ordne opp i saker mellom brødre? Nei, bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere. Allerede det at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor ikke heller lide et tap? Men dere gjør urett og lar andre lide tap - til og med brødre. Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike?" rett (212)Satan søker alltid å skape mistillit, splid og svik blant Guds folk. Vi fristes ofte til å føle at noen tråkker på våre rettigheter, selv om det ikke er tilfelle. De som elsker seg selv mer enn de elsker Kristus og hans sak, vil sette egeninteressene først og gjøre alt for å verne om dem Selv mange som gir seg ut for å være oppriktige kristne, lar stolthet og selvgodhet hindre dem i å gå til personer som de mener synder, og på tomannshånd tale med dem i Kristi ånd og sammen be for hverandre. Noen som føler seg forurettet av trosfeller, velger å gå rettens vei i stedet for å følge Frelserens råd. rett (212)Kristne bør ikke søke hjelp av domstolene til å løse uoverensstemmelser som oppstår mellom medlemmer av menigheten. I samsvar med Kristi råd bør de selv eller med menighetens hjelp løse slike konflikter. Selv om det er gjort urett, bør tilhengere av den saktmodige og ydmyke Jesus heller velge å lide urett enn å avsløre sine medtroendes synder for verden. rett (212)Det vanærer sannheten at brødre saksøker hverandre. Kristne som går rettens vei, utsetter menigheten for motstandernes spott og skaper begeistring hos mørkets makter. De sårer Kristus på ny og fører skam over ham. Ved å motsette seg menighetens myndighet viser de forakt for Gud, som gav den myndighet. rett (212) Oppmuntring (212)Apostelen beskriver følgen av å vende seg bort fra et rent og hellig liv til hedningenes skammelige skikker. "Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike." Han trygler dem om å tøyle syndige lyster og lidenskaper, "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?" spør han. rett (213) Paulus hadde store intellektuelle evner og viste også en sjelden klokskap. Det betydde at han hurtig kunne sette seg inn i en sak og vise medfølelse. Det hjalp ham til å hente fram det beste i andre mennesker og inspirere dem til å leve et bedre liv. Han var fylt av ekte kjærlighet til dem som trodde på Kristus, og lengtet etter å se i dem den indre fromhet som ville styrke dem i fristelse. Han visste at hvert eneste steg på kristenlivets vei førte til motstand fra Satans synagoge, og at de kristne matte kjempe hver eneste dag. De måtte være på vakt mot fiendens listige angrep, kjempe mot gamle vaner og naturlige tilbøyeligheter og være utholdende i bønn. Paulus forstod at en høyere kristen moral bare kan nås når man ber mye og stadig er på vakt. Dette prøvde han å gjøre begripelig for dem. Han visste også at de gjennom den korsfestede Kristus fikk tilbud om den kraft som kan omvende og gjøre det mulig å motstå fristelse. Med troen på Gud som rustning og bevæpnet til kamp med hans sverd ville de få den indre kraft som er nødvendig for å slå tilbake fiendens angrep. rett (214)De troende i Korint trengte en dypere erfaring i det som hører Gud til. De forstod ikke riktig hvor betydningsfullt det er å se hans herlighet og bli forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. De hadde bare sett de første stråler fra denne herlighets morgendemring. Paulus ønsket at de skulle bli fylt av hele Guds fylde og kjenne ham som kommer like sikkert som lyset om morgenen, og lære av ham til de stod omgitt av evangeliets stråler som ved høylys dag. |