Høyere mål

(215)Paulus håpet å kunne gjøre det levende klart for de troende i Korint hvor viktig det er med urokkelig selvbeherskelse, streng avholdenhet og usvikelig nidkjærhet i tjenesten for Kristus. I sitt brev gir han en slående sammenlikning mellom de kristnes kamp og de berømte løpene som med jevne mellomrom ble arrangert i nærheten av Korint. Både blant romere og grekere var løpene de eldste og mest populære av alle idrettskonkurranser. De ble sett av konger, adelsfolk og statsmenn. Rike, unge menn fra overklassen deltok, og de skydde ingen anstrengelse for å vinne. rett

(215) Idrettslekene i Korint
Konkurransene fulgte strenge og ufravikelige regler. Alle som ville være med og kjempe om seiersprisen, måtte gjennom hard forhåndstrening. Skadelige nytelsesmidler og annet som kunne svekke deres fysiske og åndelige kraft, var strengt forbudt. Konkurransene krevde både styrke og hurtighet. Deltakere som håpet å vinne, måtte være sterke og spenstige og ha nervene under kontroll. Hver bevegelse måtte være målrettet, stegene hurtige og sikre. Formen måtte være på topp. rett

(215)Løperne ble presentert for tilskuerne ved navneopprop, og konkurranseregler ble klart og tydelig kunngjort. Deltakerne startet samtidig, og publikums levende interesse stimulerte dem til å yte sitt aller beste for å vinne. Hele tiden fulgte dommerne løpet fra mållinjen for å kunne overrekke seiersprisen til riktig vinner. En løper som brøt konkurransereglene, fikk ingen seierspris selv om han kom først i mål. rett

(215)Ingen deltok i disse løpene uten å løpe en viss risiko. Noen kom aldri til hektene igjen etter den fryktelige fysiske påkjenningen. Andre løpere begynte å blø fra nese og munn og falt om under konkurransen. Det hendte også at en løper falt død om like før han .skulle passere mållinjen som vinner. Sammenliknet med den ære som tilfalt vinneren, syntes ikke risikoen for død eller livsvarige skader å være for høy. rett

(216)Når vinneren nærmet seg mål, dirret luftet av begeistrede tilrop fra alle tilskuerne. Gjenklangen lød fra høyder og fjell i nærheten. Foran alle tilskuerne mottok vinneren tegnene på seier - en laurbærkrans rundt hodet og en palme gren i høyre hånd. Han ble feiret over hele landet, og foreldrene fikk sin del av æren. Det ble også gjort ære på hjembyen som hadde fostret en så stor idrettsmann. rett

(216)Paulus bruker disse idrettslekene som et bilde på en kristens kamp. Han legger vekt på de forberedelser som er nødvendige for å kunne delta i løpet - trening, avholdenhet og måtehold i mat og drikke. "En idrettsmann må nekte seg alt," skriver han. Løperne avstod fra alt som kunne svekke deres fysikk. Iherdig og hard trening styrket muskler og utholdenhet, slik at løperne på konkurransedagen kunne presse seg til det ytterste. Hvor mye viktigere er det da ikke for kristne, som hele evigheten står på spill for, å legge både lidenskaper og lyster inn under fornuften og Guds vilje? De må aldri tillate fornøyelser, luksus eller hensynet til egen makelighet å svekke aktsomheten. Vaner og interesser må bringes under streng kontroll. Opplyst av Guds ord og ledet av hans Ånd må fornuften holde tøylene. rett

(216)En kristen som er kommet så langt, må gjøre sitt ytterste for å seire. Under lekene i Korint tok løperne ut sine siste krefter i et fortvilt forsøk på å holde farten oppe. Slik er det også med en kristen som nærmer seg målet. Han vil stå på, og om mulig være enda ivrigere og mer bestemt enn da løpet begynte. rett

(216)Paulus trekker fram forskjellen mellom den forgjengelige laurbærkransen som den seirende løperen fikk, og herlighetens krone, den evige, som gis til alle som strider den gode strid og seirer. Paulus sier at idrettsmannen nekter seg alt for å vinne en krans som visner, mens vi gjør det for å vinne en krans som aldri visner. For å vinne en forgjengelig seierspris gikk de greske løperne ikke av veien for hard trening og mye slit. Vi kjemper for å vinne en langt mer verdifull seierspris, nemlig det evige livs krone. Hvor meget mer bør da ikke vi streve og være villige til å ofre og vise selvforsakelse? rett

(216)I Hebreerbrevet pekes det på den betingelsesløse besluttsomheten som bør kjennetegne en kristens løp mot det evige livet: "La oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus." Misunnelse, skadefryd, baktanker, ondsinnet snakk og begjær er byrder som en kristen må legge bort om han skal lykkes i løpet mot udødelighet. Vaner og atferd som fører til synd og vanærer Kristus, må legges bort, koste hva det koste vil. Himmelen velsigner ingen som overtrer rettferdighetens evige prinsipper. Å kjæle for en synd er tilstrekkelig til å svekke karakteren og føre andre, vill. rett

(217) "Om din hånd lokker deg til synd, så hogg den av!" sa Jesus. "Det er bedre for deg å gå vanfør inn til livet enn å ha begge hender og komme til helvete, til ilden som aldri slokner. Og om foten lokker deg til synd, så hogg den av! Det er bedre å gå halt inn til livet enn å ha begge føtter og bli kastet i helvete.” Om det er nødvendig å hogge av en fot eller en hånd for å redde kroppen fra døden, hvor mye viktigere er det da ikke for den kristne å legge bort synd som bringer død over sjelen? rett

(217) Alle kan seire
Deltakere i de gamle idrettslekene var ikke garantert seier selv om de hadde nektet seg alt og utsatt seg for streng selvtukt. "Vet dere ikke," spør Paulus, "at. de som er med i et løp på idrettsbanen, de løper alle sammen, men bare en vinner seiersprisen?" Alle deltakerne gjorde sitt beste for å vinne, men bare en vant og fikk holde den attraktive kransen. Noen anstrengte seg til det ytterste bare for å oppleve at noen i siste øyeblikk rev til seg den gjeve prisen. rett

(217)Slik er det ikke i en kristens løp. Ingen som følger reglene, blir skuffet når løpet er over. Alle oppriktige som holder ut til slutt, vinner. Dette løpet er ikke for den lettbente; heller ikke striden for den sterke. Den svakeste blant de hellige kan like gjerne som den sterkeste få bære herlighetens uforgjengelige krone. Alle som i kraft av Guds nåde bringer livet i samsvar med Kristi vilje, kan seire. Altfor ofte blir det sett på som uviktig å leve etter de retningslinjer som står skrevet i Guds ord - nærmest for trivielt til å bry seg noe om. Forstår vi hva som står på spill, er ingen ting for lite til å hjelpe eller å hindre. Enhver handling veier noe på den vekt som avgjør seier eller nederlag i livet. Belønningen til dem som seirer, vil stå i forhold til den innsats og det alvor de har lagt for dagen i sitt strev. rett

(217)Apostelen sammenlikner seg selv med en som løper på idrettsbanen og presser hver eneste nerve for å vinne. jeg løper derfor ikke uten å ha et mål, og jeg er ikke lik en bokser som slår i løse luften," skriver han. "Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet." For ikke å løpe uten mål eller på måfå i det kristne løpet, tvinger han kroppen til å lystre. Med det mener han å kjempe mot den sterke påvirkningen fra lyster, nykker og sanselighet. rett

(218)Paulus fryktet at han som hadde forkynt for andre, selv skulle bli forkastet. Han forstod at om han selv ikke fulgte de prinsipper han forkynte og trodde på, ville hans arbeid for andre ikke gagne ham. Hans tale, hans innflytelse og hans nei til selvtilfredsstillelse måtte vise at hans tro ikke bare var en bekjennelse, men et daglig og levende samfunn med Gud. Han hadde alltid et mål, og det søkte han å nå - "den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus".' rett

(218)Paulus visste at hans kamp mot det onde ville vare hele livet. Han så alltid behovet for å kjempe mot seg selv for at verdslig attrå ikke skulle kvele hans åndelige begeistring. Med all sin kraft fortsatte han å kjempe mot naturlige dragninger. Hele tiden så han klart for seg det ideal han skulle nå opp til, og dette ideal anstrengte han seg for å nå ved villig å lyde Guds lov. Hans ord, handlinger og' interesser ble lagt inn under Den Hellige Ånds kontroll. rett

(218)Det var et slikt oppriktig ønske om å vinne løpet om det evige livet Paulus gjerne ville se bevis på hos de troende i Korint. Han visste at de hadde en livslang kamp foran seg om de skulle nå det mål Kristus hadde satt for dem. Han formante dem til å leve rett og daglig søke gudsfrykt og moralsk fortreffelighet. Han appellerte til dem om å legge bort alt som tynget, og jage framover mot målet å oppnå full modenhet i Kristus. rett

(218) Israel som advarsel
Paulus gjorde korinterne oppmerksom på det gamle Israels erfaringer. De ble velsignet for sin lydighet og straffet for sine overtredelser. Han minnet dem om hvordan jødene mirakuløst ble ledet ut av Egypt, beskyttet av en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten. De ble ført trygt gjennom Sivsjøen, mens egypterne druknet da de forsøkte å komme seg gjennom på samme måten. Slik bekreftet Gud at Israel var hans menighet. "De spiste alle den samme åndelige mat og drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem; denne klippen var Kristus." Israelittene hadde alltid Jesus som reiseleder. Klippen som ble slått, var et forbilde på Kristus, han som ble såret for menneskenes overtredelse for at frelsens vann skulle strømme ut til alle. rett

(218)Selv om Gud viste stor velvilje mot jødene, måtte han straffe dem for deres synd og gjenstridighet og fordi de lengtet tilbake til den luksus de forlot i Egypt. Paulus formaner de kristne i Korint til å lære av Israels erfaring. Han skriver: "Disse hendelsene peker fram mot var tid; de skal lære oss ikke å ha lyst til det onde, som de hadde det." Han viste hvordan trangen til makelighet og morskap åpnet for synder som påkalte Guds brennende vrede. Det var når Israels barn satte seg ned for å spise og drikke og reiste seg for å leke at de kastet vekk den gudsfrykt de følte da loven ble kunngjort. Det samme gjorde da de støpte en gullkalv og tilbad den i stedet for Gud. Det var etter en ryggesløs fest til ære for Ba'al-Peor mange jøder døde for sin lettsindighet. Gud ble vred, og på en dag mistet tjuetre tusen mennesker livet av pest. rett

(219)Apostelen bønnfaller korinterne: "Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!" Ble de overmodige og selvsikre og lot være å våke og be, ville de falle i alvorlig synd og pådra seg Guds vrede. Likevel ønsket ikke Paulus at de skulle fortvile og bli motløse. Han gav denne forsikringen: "Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det." rett

(219)Paulus henstilte til de kristne å tenke over hvordan deres ord og handlinger kunne virke på andre. Selv om det kunne se aldri så uskyldig ut, oppfordret han dem til ikke å gjøre noe som støtte samvittigheten hos de svake i troen, eller ble oppfattet som en godkjennelse av avgudsdyrkelse. "Men enten dere nå spiser eller drikker, eller hva dere gjør, gjør alt til Guds ære! La verken jøder, grekere eller Guds kirke få noe å utsette på dere!" rett

(219)Apostelens advarsel til menigheten i Korint har alltid vært aktuell og gjelder særlig for vår tid. Avgudsdyrkelse er ikke bare å tilbe avguder. Den omfatter også selvopptatthet, makelighet og tilfredsstillelse av lidenskaper og lyster. Bare å bekjenne Kristus og rose seg av å kjenne sannheten gjør ingen til en kristen. En religion som bare søker å behage øye, øre og smak, og tillater at man tilfredsstiller egne lyster, er ikke Kristi religion. rett

(219) Forholdet mellom medlemmer
Apostelen sammenlikner menigheten med kroppen og belyser det nære og harmoniske forholdet som bør være til stede mellom menighetens medlemmer. Han skriver: "For med en Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle en Ånd å drikke. Legemet består ikke av ett lem, men av mange. Om nå foten sier: "Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen", så er den like fullt en del av kroppen. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på legemet, slik han ville det. Hvis det hele var ett lem, hvor ble det da av legemet? Men nå er det mange lemmer, men bare ett legeme, øyet kan ikke si til hånden: "Jeg trenger deg ikke", eller hodet til føttene: "Jeg har ikke bruk for dere". ... Men nå har Gud føyd sammen legemet og gitt mer ære til det som mangler ære, for at det ikke skal bli splittelse i legemet, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med, Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi legeme, og hver enkelt er dere hans lemmer." rett

(220) En hyllest til kjærligheten
elt siden dette ble skrevet, har det vært til inspirasjon og oppmuntring. Paulus framholdt betydningen av den kjærlighet Kristi tilhengere bør verne om: "Om jeg taler med' menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet." rett

(220)Bekjennelsen kan være aldri så høy, men ingen er en sann Kristi disippel uten at hjertet blir fylt av kjærlighet til Gud og medmennesker. Uten kjærlighet er den sterkeste tro og kraften til å utføre undergjerninger verdiløse. Det går an å vise stor gavmildhet, men er den ikke motivert av sann kjærlighet, behager det ikke Gud selv om man gir alt man eier til brød for de fattige. Av nidkjærhet er det mulig å gi sitt liv som martyr, men er motivet annet enn kjærlighet, betrakter Gud det som villedet fanatisme eller ærgjerrig hykleri. rett

(221)Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig." Den reneste gleden har sitt utspring i den dypeste ydmykhet. De sterkeste og edleste karakterer bygges på denne grunnvoll: tålmodighet, kjærlighet og lyst til å følge Guds vilje. rett

(221)Kjærligheten "gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde". Kristen kjærlighet opptar andres motiver og handlinger i beste mening. Den avslører ikke andres feil i utrengsmål og lytter ikke begjærlig til ondsinnet sladder. Den søker heller å tenke på de gode egenskaper hos andre mennesker. rett

(221)Kjærligheten "gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort". rett

(222)Den mister aldri sin verdi, for den er en egenskap som ble til i himmelen. De som eier kjærligheten, vil ha den med seg som en dyrebar skatt inn gjennom portene i Guds hellige by. rett

(221) "Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." rett

(222) Oppstandelsen er sikker
Synkende moral blant de kristne i Korint førte til at enkelte medlemmer gav opp grunnleggende deler av læren. Noen .var kommet så langt at de hadde avvist oppstandelsen. Paulus møtte denne vranglære med den klare kjensgjerning at Kristus var stått opp fra de døde. Han erklærte at Kristus etter sin død "stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for' Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på en gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg." rett

(222)Med overbevisende kraft framholdt apostelen den viktige sannheten om oppstandelsen. "For hvis døde ikke står opp," sier han, "er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er døde i troen på Kristus. Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn." rett

(222)I tanken førte Paulus de kristne i Korint til oppstandelsens herlige morgen, da alle de hellige som sovnet inn, skal oppstå for alltid å leve med Herren. Apostelen erklærer: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og dette dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når det skjer, og dette forgjengelige og dødelige er blitt kledd i uforgjengelighet og udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren er vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? ... Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!" rett

(222)Herlig er den seier som venter de trofaste! Apostelen så de store muligheter som lå foran de kristne i Korint. Derfor framholdt han det som hever menneskene opp fra det selviske og sanselige og kaster glans over livet: håpet om udødelighet. Alvorlig formante han dem til å være tro mot sitt høye kall i Kristus. "Derfor, mine kjære brødre, stå fast og urokkelig, og gjør stadig fremgang i Herrens gjerning. Dere vet jo at deres arbeid i Herren ikke er forgjeves." rett

(223)Slik la apostelen bestemt og tydelig an på å korrigere de falske og farlige oppfatninger og handlinger som kjennetegnet menigheten i Korint. Han talte rett ut til dem men kjærlig. Advarsler og irettesettelser skinte som lys fra Guds trone og avslørte hemmelige synder som forpestet deres liv. Hvordan ville det bli mottatt? rett

(223)Da brevet var sendt, fryktet Paulus at det kunne såre dem han ønsket å hjelpe. Det bekymret ham at enda flere kunne bli støtt bort. Derfor ønsket han av og til at han kunne trekke ordene sine tilbake. De som lik Paulus føler ansvar for kjære menigheter og institusjoner, kan lettest forstå hans mismot og selvbebreidelser. Guds tjenere i vår tid bærer også tunge byrder og opplever noen av de samme erfaringer og bekymringer somt Paulus fikk sin del av. Han tok det tungt at menigheten var splittet, og at han ble møtt med utakknemlighet og dobbeltspill hos enkelte som han ventet forståelse og støtte av. Han forstod faren for de menigheter som skjuler synd, og måtte komme med inntrengende formaninger. Samtidig fryktet han at han kanskje hadde opptrådt for strengt. Derfor ventet han spent på å høre hvordan de kristne hadde tatt imot budskapet hans.
Dette kapittel er bygd på Paulus' første brev til korinterne rett

neste kapitel