Budskapet positivt mottatt

(224)Fra Efesos drog Paulus ut på en ny misjonsreise. Han håpet å kunne besøke noen av de stedene i Europa hvor han hadde arbeidet, men først ble han en stund i Troas, hvor han prekte evangeliet og opplevde at noen gjerne ville høre det han forkynte. Han skriver senere at han fant døren åpnet for sitt arbeid i Herrens tjeneste. Men selv om Paulus så resultater av sitt arbeid i Troas, ble oppholdet der kortvarig. rett

(224)Omsorgen for alle de andre menighetene, og særlig da for menigheten i Korint, hvilte tungt på ham. Han hadde håpet å møte Titus i Troas og høre hvordan menigheten i Korint hadde tatt imot hans råd og irettesettelser, men han ble skuffet. Om denne erfaringen skriver han senere at han var urolig fordi han ikke fant Titus. Derfor forlot han Troas og reiste til Makedonia. i Filippi møtte han Timoteus. rett

(224)Midt i all bekymringen for menigheten i Korint håpet Paulus det beste. Likevel var han i perioder grepet av sterk uro. Var hans råd og formaninger blitt misforstått? Han skriver: "Heller ikke da vi kom til Makedonia, ble det lettere for oss; vi møtte bare vanskeligheter, ytre strid og indre angst. Men Gud som trøster de ydmyke, gav oss nytt mot da Titus kom." Dette trofaste sendebudet brakte oppmuntrende nyheter. En enestående forandring hadde funnet sted i Korint-menigheten. Mange hadde merket seg det Paulus skrev i brevet, og tok avstand fra synden. De vanæret ikke lenger kristendommen, men oppmuntret andre til en gudsfrykt som viste seg i gjerning. rett

(224) Det andre brevet til korinterne
Fylt av glede sendte apostelen enda et brev til menigheten i Korint. Der uttrykker han sin begeistring for den positive forandringen som hadde funnet sted: "Selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, angrer jeg ikke på at jeg skrev det." Når Paulus av og til var usikker på hvordan hans undervisning var blitt mottatt, angret han at han hadde skrevet så kategorisk og strengt. "Så er jeg nå bare glad. Ikke fordi jeg gjorde dere sorg, men fordi sorgen drev dere til omvendelse. For dette var sorg slik Gud vil ha den; altså har vi ikke gjort dere noen skade. For når sorgen er slik Gud vil, fører den til omvendelse og frelse, og det angrer ingen." En omvendelse som skjer under innflytelse av Guds nåde, fører til bekjennelse og avståelse fra synd. Ifølge apostelen var det nettopp dette som kom til syne hos korinterne. "Se hva det førte til at dere lot sorgen bli som Gud vil: iver, forsvar, harme og frykt, lengsel, alvor og vilje til å straffe." rett

(225)Paulus hadde en stund vært sterkt bekymret for menighetene. Det lå på ham som en byrde han knapt nok orket å bære. Falske lærere forsøkte å undergrave hans innflytelse og erstatte evangeliets sannheter med sin egen lære. Forvirringen og motløsheten som plaget Paulus, kommer til syne i denne uttalelsen: "Det var så tungt at det var mer enn vi kunne bære, så vi til og med tvilte på om vi kunne redde livet." rett

(225) Glede over framgang
Nå var en grunn til bekymring borte. Da Paulus fikk meldingen om at brevet til korinterne var blitt godt mottatt, utbrøt han glad: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst! Han trøster oss alle i får nød, for at vi skal kunne trøste klem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For likesom vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. Lider vi vondt, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som hjelper dere til å holde ut de samme lidelser som vi må tåle. Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten." rett

(225)Når Paulus uttrykker glede over deres nye omvendelse og deres vekst i nåden, gir han Gud hele æren for denne forvandling i hjerte og liv: "Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss med i sitt seierstog og gjennom oss sprer kunnskapen om ham som en duft, på hvert et sted. For vi er som en Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt." rett

(225)På den tiden var det vanlig at seierrike generaler tok med seg fanger hjem fra slagmarken. Noen av dem ble tatt ut til å bære røkelse, og på hærens triumfferd hjemover var duften fra røkelsen en duft til død for de fanger som var utpekt til å dø. De visste at tiden for henrettelsen nærmet seg. Men for de fanger som hadde funnet nåde hos seierherrene og skulle få leve, var duften fra røkelsen en vellukt til liv som viste at friheten nærmet seg. rett

(226)Paulus var nå fylt av tro og håp. Han følte seg sikker på at Satan ikke kunne beseire Guds verk i Korint. Han priste og takket Gud av hele sitt hjerte. Han og hans medarbeidere ønsket å markere seieren over Kristi og sannhetens motstandere ved å dra ut og spre kunnskapen om Frelseren med ny nidkjærhet. Som røkelse skulle evangeliets vellukt bre seg over hele verden. For dem som tok imot Kristus, ville budskapet være som en vellukt av liv til liv, men for dem som holdt fast på sin vantro, ville det være en duft av død til død. rett

(226) Paulus' anbefalingsbrev
Paulus forstod hvor overveldende stort arbeidet var, og utbrøt: "Hvem er i stand til dette?" Hvem klarer å forkynne Kristus slik at motstanderne ikke med rette kan gjøre sendebudet og hans budskap til latter? Paulus ville at de kristne skulle forstå hvilket alvorlig ansvar som er lagt på forkynnere av evangeliet. Bare når liv og forkynnelse stemmer over ens, er arbeidet til behag for Gud og til gagn for dem som hører budskapet. Forkynnere som i dag føler seg overveldet av arbeidet, har god grunn til å utbryte med apostelen: "Hvem er i stand til dette?" rett

(226)Noen beskyldte Paulus for selvros da han skrev sitt første brev. Apostelen henviser til dette og spør menighetens medlemmer om det er slik de bedømmer hans motiver. "Begynner vi nå igjen å anbefale oss selv?" spør han. "Eller trenger kanskje vi anbefalingsbrev fra dere eller til dere, slik som visse andre?" Medlemmer som flyttet, fikk gjerne med seg et anbefalingsbrev fra menigheten, men velkjente forkynnere og grunnleggere av disse menighetene behøvde ikke slike anbefalinger. De troende i Korint, som selv var kommet seg bort fra avgudsdyrkelsen og hadde tatt imot evangeliet, var i seg selv den anbefaling Paulus trengte. At de hadde tatt imot sannheten og opplevde en reformasjon i sitt liv, var et talende bevis på hans trofaste arbeid og den rett han som arbeider for 'Kristus hadde til å gi råd, irettesette og formane. rett

(226)Paulus så på de kristne i Korint som sin anbefaling. "Dere er vårt anbefalingsbrev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. For dere fremtrer som et Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Dere er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på tavler av stein, men i menneskers hjerter." rett

(226)Synderes omvendelse og deres helliggjørelse ved sannheten er det sterkeste bevis predikanter kan ha på at Gud har kalt dem til tjeneste. Beviset på deres aposteltjeneste er skrevet i hjertet hos de omvendte og kommer til syne i det nye livet. Kristus, håpet om herlighet, blir en del av dem. Forkynnere av Guds ord henter ny kraft i slike bevis på deres tjeneste. rett

(227)Kristi tjenere i vår tid bør kunne få det samme skussmål som menigheten i Korint gav Paulus' arbeid. Selv om det i dag finnes mange forkynnere, er det stor mangel på dyktige og gudfryktige forkynnere som er fylt av den samme kjærlighet som var i Kristi hjerte. Stolthet, selvgodhet, kjærlighet til verden, kritikk, bitterhet og mistenksomhet preger mange som bekjenner seg til Kristi lære. Deres liv står i skarp motsetning til Frelserens liv og bærer ofte et sørgelig vitnesbyrd om kvaliteten av den forkynnelse som ledet til deres omvendelse. rett

(227) Predikanters underhold
Ingen kan oppnå høyere ære enn å bli godtatt av Gud som en dyktig forkynner av evangeliet, men de som Herren velsigner med kraft og framgang, roser seg ikke. De innrømmer at de er fullstendig avhengige av ham, og vet at de i seg selv er uten kraft. De sier som Paulus: "Ikke slik at vi av oss selv er i stand til dette; vi kan ikke tenke ut noe, som kom det fra oss. Det er Gud som har satt oss i stand til det han som gjorde oss til tjenere for en ny pakt." rett

(227)En sann forkynner av Ordet går Mesterens ærend. Han forstår arbeidets betydning og vet at hans forhold til menigheten og verden er det samme som Kristus hadde. Han arbeider utrettelig for å lede mennesker til et bedre og mer. verdifullt liv, sa de en dag kan ta imot seierens lønn. Leppene er blitt berørt med ild fra alteret, og han opphøyer Kristus som synderens eneste håp. Alle som hører ham, forstår at han har et nært samfunn med Gud i inderlig bønn. Den Hellige Ånd bor i ham, og han kjenner den livgivende ild fra himmelen og kan tolke åndelige ting på åndelig vis. Han får kraft til å rive ned Satans bolverk. Hjerter formildes når han framholder Guds kjærlighet, og mange ledes til å spørre: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?" rett

(227) "Derfor mister vi ikke motet; for ved Guds barmhjertighet har vi fått denne tjeneste. Vi har tatt avstand fra all fordekt og skammelig ferd, vi bruker ikke knep, og vi forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt anbefaler vi oss selv idet vi vender oss til hvert menneskes samvittighet. Er vårt evangelium skjult, så er det for dem som går fortapt det er skjult. For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde. Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere for Jesu skyld. For Gud, som sa: "Det bli lys i mørket", han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram." rett

(228)Her opphøyer apostelen den nåde og barmhjertighet Gud viste ham da han ble betrodd å gjøre tjeneste for Kristus. Det var også på grunn av Guds store barmhjertighet at Paulus og hans medarbeidere ble berget gjennom vanskeligheter, trengsler og farer. Deres tro og forkynnelse ble aldri formet etter hva tilhørerne ønsket å høre. Sannheter som er viktige for frelsen, ble ikke holdt tilbake for å gjøre undervisningen mer mottakelig. De framholdt sannheten enkelt og klart og bad til Gud om at tilhørerne måtte la seg overbevise og vende om. De søkte å leve i samsvar med forkynnelsen, slik at sannheten kunne anbefale seg selv til menneskets samvittighet. rett

(228) "Vi har denne skatten i leirkar," fortsetter apostelen, "for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv." Gud kunne ha kunngjort sin sannhet gjennom syndfrie engler, men det var ikke hans plan. Han velger feilende mennesker som redskaper til å gjennomføre hans hensikter. Den verdifulle skatten er lagt i leirkar. Det er gjennom mennesker Guds velsignelse når ut til verden. Fra dem stråler hans herlighet og skinner inn i syndens mørke. I kjærlighetens tjeneste skal de møte syndere og deres behov og lede dem til korset. De skal i all sin gjerning ære og prise ham som er over alt og alle. rett

(228) En vanskelig oppgave
Paulus henviser til sin egen erfaring og forteller at det ikke var selviske motiver som fikk ham til å velge Kristi tjeneste, for den hadde stadig vært full av prøvelser og fristelser. "Vi er alltid presset," skriver han, "men ikke knekket, vi er tvilrådige, men ikke fortvilet, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut. Vi bærer alltid Jesu død på vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig ved den." rett

(228)Paulus minnet også sine venner om at han og hans medarbeidere som Kristi sendebud stadig var i fare'. "For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig ved vår dødelige kropp. Slik er døden virksom i oss, men livet i dere." De led fysisk på grunn av savn og hardt arbeid og hadde på den måten del med Kristus i hans død. Men det som førte til død for dem, brakte åndelig liv og helse til korinterne. Fordi de trodde sannheten, fikk de del i det evige livet. I lys av dette bør Kristi tilhengere være varsomme så de ikke på grunn av misnøye eller forsømmelse gjør arbeidernes besvær og prøvelser tyngre å bære. rett

(229)Paulus fortsetter: "Det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg. Også vi tror, og vi taler, fordi vi har den samme troens Ånd." Paulus trodde fullt og fast på den sannheten han hadde fått seg betrodd. Derfor kunne ingen ting påvirke Paulus til å tolke Guds ord uredelig eller skjule sitt hjertes fulle overbevisning. Han ønsket ikke å rive til seg rikdom, ære og glede ved å følge verden. Selv om han stod i fare for å lide martyrdøden for den tro han hadde forkynt korinterne, lot han seg ikke skremme. Han visste at Kristus, som døde og stod opp igjen, ville føre ham ut av graven og stille ham fram for Faderen. rett

(229) "Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere til Guds ære," skriver han. Apostelen forkynte ikke evangeliet for å framheve seg selv. Han håpet å kunne frelse mennesker. Derfor bestemte han seg for å vie hele livet til denne tjenesten. Dette håpet holdt ham også fra å gi opp når han var truet av farer og opplevde lidelser. . rett

(230) "Derfor mister vi ikke motet," erklærte Paulus. "Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag." Paulus følte fiendens makt, men selv om de fysiske kreftene ble svakere, fortsatte han ufortrødent å forkynne Kristi evangelium. Kledd i Guds fulle rustning holdt denne korsets stridsmann kampen gående. Frimodig forkynte han at han gikk fra seier til seier. Han festet blikket på de trofastes belønning og ropte seiers sikker: "De trengsler vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig." rett

(230) Kristus elsker menigheten
Alvorlig og gripende appellerer Paulus til sine trosfeller i Korint om på ny åor a fordype seg i Frelserens makeløse kjærlighet. "Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: For deres skyld ble han' fattig da han var rik,
t dere skulle bli rike ved hans fattigdom." Kristus kom fra det høye for å smake ydmykelsen her nede. Etter først å ha begynt på selvfornektelsens og offerviljens vei vek han ikke unna, men gav sitt liv. Det var ingen hvile for ham mellom tronen og korset. rett

(230)Paulus tok for seg punkt etter punkt for at de som kom til å lese brevet, skulle skjønne hvor dypt Frelseren lot seg fornedre for deres skyld. Han skrev at Kristus var Guds likemann og ble hyllet av engler. Deretter beskriver han hans livsvej fram til den dypeste fornedrelse. Paulus var overbevist om at all selviskhet ville forsvinne fra deres atferd om de bare kunne fatte det utrolige offeret himmelens majestet hadde brakt. Han viste at Guds Sønn hadde gitt avkall på sin herlighet og frivillig underkastet seg forholdene til den menneskelige natur, og som tjener fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død', for å kunne løfte den falne menneskehet opp fra fornedrelse til håp og glede og himmel. rett

(230)Studerer vi den gudommelige karakter i korsets lys, oppdager vi barmhjertighet, forståelse og tilgivelse blandet med rett og rettferdighet. På tronen ser vi ham som i hender, føtter og side bærer merkene etter den lidelse som var nødvendig for å forlike menneskene med Gud. Vi ser en evig Far som bor i et lys ingen kan komme til, men som likevel tar imot oss i kraft av sin Sønns fortjeneste. Hevnens sky, som truet med elendighet og fortvilelse, gjenspeiler i korsets lys Guds håndskrift: Lev, synder, lev! Dere botferdige som tror, lev! Jeg har betalt løsepengene. . rett

(230)Når vi betrakter Kristus, står vi som på stranden og skuer ut over kjærlighetens uendelige hav. Forsøker vi å beskrive hans kjærlighet, mangler vi ord. Betrakter vi hans liv på jorden, hans død for oss, hans tjeneste i himmelen som vår talsmann, og de boliger han gjør i stand for dem som elsker ham, kan vi bare utbryte: "Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin enbårne Sønn til soning for våre synder." "Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: vi' får kalles Guds barn, og vi er det.” rett

(231)Hos enhver sann tilhenger brenner denne kjærligheten som en hellig ild på hjertets alter. Det var her på jord at Guds kjærlighet ble åpenbart gjennom Kristus. Det er her på jord at hans barn skal gjenspeile denne kjærlighet i et uklanderlig liv. Slik vil syndere bli ledet til korset for å se Guds Lam.
Dette kapittel er bygd på Paulus' andre brev til korinterne rett

neste kapitel