En gavmild menighet

(232)I sitt første brev til menigheten i Korint rettleder Paulus om grunnleggende økonomiske prinsipper for underhold av Guds verk. Han skriver også om det arbeid han som apostel hadde gjort for menigheten. rett

(232) Hvem betaler?
Paulus spør: "Hvem er soldat på egen lønn? Hvem planter en vingård uten å få spise av frukten? Eller hvem er gjeter uten å leve av melken som flokken gir? Sier jeg dette bare ut fra en rent menneskelig tankegang, eller sier ikke loven det samme? I Moseloven står det: Du skal ikke ha muleband på en okse som tresker. Men er det oksene Gud tenker på? Er ikke dette sagt med tanke på oss? Jo, for vår skyld er dette skrevet." rett

(232)Paulus fortsetter: "For den som pløyer og den som tresker, skal gjøre det i håp om å få sin del. Når vi har sådd de åndelige goder blant dere, er det da for mye at vi får høste materielle goder? Om nå andre har rettigheter hos dere, skulle ikke vi ha det enda mer? Likevel har vi ikke gjort bruk av vår rett, men vi tåler alt for ikke å legge hindringer i veien for Kristi evangelium. Vet dere ikke at de som gjør tjeneste i templet, lever av templets inntekter; og at de som gjør tjeneste ved alteret, får sin del av det som ofres? På samme måte har Herren bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet.” rett

(232) Tiende og gaver
Paulus sikter her til Herrens plan for å forsørge de prester som gjorde tjeneste i templet. De som var utpekt til denne hellige tjeneste, skulle bli sørget for av dem som ble velsignet ved deres virksomhet. "Riktignok skal de av Levis sønner som blir prester, etter loven ta tiende av folket.” Gud hadde lagt på Levis stamme å være prester og ha ansvaret for den hellige tempeltjenesten. Om prestene var det sagt: "For Herren din Gud har utvalgt Levi blant alle din stammer, for at han og hans sønner til alle tider skal stå og gjøre tjeneste i Herrens navn.” Gud krevde en tidel av all fortjeneste, og han betraktet det som tyveri om noen beholdt tienden selv. rett

(233)Det er Herrens plan for underhold av arbeidet med å forkynne som Paulus sikter til når han skriver: "På samme måte har Herren bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet." Når han senere skriver til Timoteus, sier han: "Arbeideren er sin lønn verd.” rett

(233)Betaling av tiende var bare en del av Guds plan for hvordan hans verk skulle holdes ved like. Gud forordnet også en rekke gaver og offer. Jødene ble opplært til å gi med glede både til Guds verk og til mennesker som trengte hjelp. Ved særskilte anledninger ble det gitt frivillige gaver. Både under kornhøsten og vinhøsten ble førstegrøden av korn, vin og olje ofret til Herren. Aks som lå igjen etter skurden, og kornet helt ut til åkerkanten, var forbeholdt de fattige. Den første ullen under saueklippingen og det første kornet under treskingen var bestemt for Herren. Slik var det også med det førstefødte blant dyrene, og det ble betalt løsepenger for den førstefødte sønnen. Førstegrøden skulle bringes fram for Herren i helligdommen og bli viet til bruk for prestene. rett

(233)Ved å forordne slike former for godgjørenhet ønsket Gud å undervise Israel i at de alltid måtte sette ham først. De ble minnet om at Gud eide åkrene og dyrene, at det var han som sendte sol og regn og lot avlingen modne. Alt de eide, tilhørte ham. De bare forvaltet hans eiendom. rett

(233)Det er ikke Guds hensikt at kristne, som har fått langt flere privilegier enn jødene, skal gi mindre enn de gjorde. "Den som har fått mye, ventes det mye av," sa Frelseren. Den gavmildhet som ble pålagt jødene, kom først og fremst hele folket til gode. I dag favner Guds verk hele verden. Kristus har overlatt evangeliets skatter til sine tilhengere og gitt dem ansvaret for å bringe frelsens glade budskap til verden. Derfor er da også våre forpliktelser langt større enn de som hvilte på det gamle Israel. rett

(233)Etter hvert som Guds verk vokser, vil det komme stadig flere anmodninger om hjelp. For å oppfylle dem må de kristne følge Guds oppfordring: "Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus.” Om alle bekjennende kristne trofast gav Gud tiende og gaver, ville forrådshuset være fullt. Da ville det bli unødvendig å ty til messer, lotterier og sosiale arrangementer for å skaffe midler til evangeliets utbredelse. rett

(234) Giverglede og begjær
Mennesker fristes til å bruke sine penger til fornøyelser, pynt og luksuriøse hjem. Mange menighetsmedlemmer nøler ikke med å bruke store, ja, overdådige midler til slike formål, men de protesterer om de blir bedt om å gi til Herrens forrådshus for å fremme hans verk. Kan hende føler de at de for skams skyld ikke kan la være å gi, og derfor gir småbeløp som ligger langt under det de ofte bruker på unødvendige ting. rett

(234)De viser ingen virkelig kjærlighet i tjenesten for Kristus og syntes å mangle interesse for menneskers frelse. Det overrasker ikke at slike personer lever et forkrøplet og skrantende kristenliv! rett

(234)Alle som brenner av Kristi kjærlighet, ser det ikke bare som en plikt, men som en glede å kunne fremme det edleste og helligste verk som er pålagt mennesker - å tilby verden de rikdommer som nestekjærlighet, barmhjertighet og sannhet er. rett

(234)Det er begjærlighet som får mennesker til å tilfredsstille egne behov med penger som rettmessig tilhører Gud. En slik innstilling er like avskyelig for Gud i dag som den var da han gjennom profeten irettesatte sitt folk: "Kan et menneske røve noe fra Gud? For dere bedrar meg, men spør likevel: "Hva er det vi har røvet fra deg?" Tienden og avgiftene! Forbannelse hviler over dere som bedrar meg, det gjelder hele folket!” rett

(234)Gavmildhetens ånd harmonerer med den ånd som råder i himmelen, og som fant sin høyeste utfoldelse i Kristi offer på korset. For vår skyld gav Faderen sin enbårne Sønn, og Kristus, som forlot alt han hadde, ofret seg selv for å frelse oss. Korset på Golgata bør mane alle Kristi tilhengere til gavmildhet. Der ble prinsippet for å gi og gi anskueliggjort. "Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus levde.” rett

(234)Det motsatte er selviskhetens ånd, som er Satans ånd. Dette prinsipp kommer til syne i verdslige menneskers ønske om å få og få. Slik håper de å sikre seg lykke og bekvemmelighet, men frukten av det de sår, er elendighet og død. rett

(234)Så lenge Gud fortsetter å velsigne sine barn, er de forpliktet til å gi ham den delen han gjør krav på. De bør ikke bare gi Herren den delen som tilhører ham, men også bringe til hans forrådshus en rundhåndet gave som takkoffer. Med glad hjerte bør de gi Herren førstegrøden av sin overflod - det de verdsetter høyest, og en trofast og hellig tjeneste. rett

(234)Da vil de bli rikt velsignet. Gud vil selv sørge for at de blir lik hager som aldri slipper opp for vann. Når den siste store høst sankes inn, vil de nek de bringer til Mesteren, bli lønnen for deres uegennyttige bruk av de talenter de fikk til låns. rett

(235) Predikantens lønn
Guds utvalgte sendebud bør i arbeidet aldri føle seg tvunget til å være "soldat på egen lønn", uten forståelsesfull og hjertelig støtte fra sine trosfeller. Det er menighetsmedlemmenes oppgave å ta seg godt av dem som forlater verdslige gjøremål og begynner å forkynne. Er Guds tjenere ved godt mot, har Guds verk framgang. Om andres selviskhet er årsak til at rettmessig støtte holdes tilbake, blir de svekket og får bare begrensede muligheter til å bruke sin arbeidskraft. rett

(235) Det mishager Gud når mennesker som bekjenner seg til å være hans tilhengere, lar dugelige arbeidere i aktiv tjeneste med å forkynne Guds ord mangle til livets opphold. Disse egoister vil ikke bare bli stilt til regnskap for misbruk av Herrens penger, men også for all den motløshet og hjertesorg som deres holdning har påført Guds trofaste tjenere. De som blir kalt til forkynnere og legger alt annet til side, bør som lønn for sitt selvoppofrende arbeid få tilstrekkelig til å underholde seg selv og sin familie. rett

(235)I verdslig arbeid kan pålitelige åndsarbeidere og håndverkere regne med god lønn. Er ikke arbeidet med å spre sannheten og lede mennesker til Kristus viktigere enn all annen og mer vanlig virksomhet? Er ikke de som utfører dette arbeidet, like berettiget til en forsvarlig lønn? Vår vurdering av verdiforholdet mellom åndelig arbeid og arbeidet for menneskers fysiske ve og vel viser hvordan vi vurderer det himmelske i forhold til det jordiske. rett

(235)Skal det finnes midler nok til å møte alle behov i misjons- og forkynnertjenesten, må Guds folk gi villig og gavmildt. Innenfor dette område hviler det et tungt ansvar på våre forkynnere. De skal gjøre menighetene kjent med behovene og lære dem opp til å vise gavmildhet. Blir dette forsømt, slik at menighetene lar være å gi for å hjelpe andre, er det ikke bare Guds sak som lider, men de troende går glipp av en velsignelse de ellers ville ha fått. rett

(235)De fattige bør også bringe gaver til Gud. Når de hjelper noen som er verre stilt enn de selv, får de del i Kristi nåde. Den fattiges gave er en frukt av selvfornektelse, og som vellukt fra røkelse stiger den opp til Gud. Ethvert bevis på selvoppofrelse styrker velgjørenhetens ånd i giverens hjerte og knytter ham sterkere til ham som var rik, men som for vår skyld ble fattig for at vi ved hans fattigdom kan bli rike. rett

(235)Beretningen om enken som la alt hun eide, to småmynter, i tempelkisten, er skrevet for å oppmuntre alle som kjemper mot fattigdom, men likevel ønsker å gi en gave til Herrens sak. Kristus gjorde disiplene oppmerksom på at denne kvinnen gav alt hun hadde å leve av' Han verdsatte hennes gave høyere enn de store gavene fra dem som kunne gi en almisse uten at det krevde selvfornektelse. De gav bare en liten del av sin overflod. Enken gav selve livsgrunnlaget og måtte stole på Gud for morgendagens behov. Frelseren sa om henne: "Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten.” På den måten gjorde Kristus oppmerksom på at en gave ikke verd settes etter størrelsen, men etter forholdet mellom gaven og det som er tilbake der den kommer fra, og etter hvilket motiv som styrer giveren. rett

(236)I sin virksomhet for menighetene var apostelen Paulus utrettelig i sin iver for å skape et ønske hos de troende om å gjøre mer for Guds sak. Han oppfordret ofte til gavmildhet. En gang han snakket med lederne i Efesos om sitt arbeid der, sa han: "Alltid har jeg vist at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. For vi husker de ord Herren Jesus selv sa: Det er større lykke å gi enn å få." Og til korinterne skrev han: "Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse. Enhver skal gi som han har bestemt seg til, ikke med ulyst eller av tvang, for Gud elsker en glad giver." rett

(236) Makedoniernes gavmildhet
De fleste kristne i Makedonia var fattige på verdens gods, men deres hjerte strømmet over av kjærlighet til Gud og hans sannhet. De støttet evangeliet av et glad hjerte. Da det i de hedningkristne menighetene ble samlet inn gaver for å hjelpe de jødekristne, ble de troende i Makedonia nevnt som eksempler for andre menigheter. Paulus skriver til korinterne og gjør dem oppmerksom på "den nåde Gud har vist menighetene i Makedonia". Han fortsetter: "De har vært hardt prøvet, men deres store glede og deres dype fattigdom har gjort dem rike og villige til å gi. For de gav etter evne, ja, over evne og frivillig, det kan jeg bevitne. De bad oss inntrengende om å få lov til å være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige." rett

(236)Den villighet til å gi som kom til syne hos de troende i Makedonia, var et resultat av en helhjertet gudsfrykt. Påvirket av Den Hellige Ånd gav de seg selv først til Herren." Deretter gav de frivillig av sine midler for å støtte evangeliet. Det var unødvendig å presse dem til å gi. De gledet seg over privilegiet å kunne nekte seg selv nødvendige ting for å ha noe å hjelpe andre med. Da apostelen ønsket å holde dem tilbake, bad de ham inntrengende om å ta imot deres gaver. Bramfritt og oppriktig og i kjærlighet til sine trosfeller fornektet de gjerne seg selv og bar således godgjørenhetens frukter i rikt mål. rett

(237) Velsignet å gi
Da Paulus sendte Titus til Korint for å styrke de troende, rådet han ham til å la menigheten forstå hvor viktig gavmildhetens dyd er, og i et brev gav han en personlig oppfordring: "Dere har jo overflod på alt, på tro, tale, kunnskap og iver, og på den kjærlighet dere eier og har fått fra oss. Så må dere med denne gaven vise deres overflod!" "Nå gjelder det å fullføre i handling. Som dere var villige til å gå i gang, må dere nå være villige til å fullføre, alt etter hvor mye dere har. For når den gode vilje er der, skal den verdsettes etter det en har, ikke etter det en ikke har." "Og Gud er mektig til å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har det dere trenger, ja, har overflod til all god gjerning. ... Dere skal ha rikelig av alt, så dere gjerne vil gi. Og så skal takken stige opp til Gud.” rett

(237)Uegennyttig gavmildhet brakte den første menighet overstrømmende glede, for de troende visste at deres innsats bidrog til at evangeliet ble utbredt blant dem som levde i mørket. Deres godgjørenhet viste at de ikke hadde tatt imot Guds nåde forgjeves. Hva annet enn helliggjørelse ved Ånden kan skape en slik gavmildhet? Både for troende og vantro var dette en nådens undergjerning. rett

(238)Åndelig vekst er sterkt knyttet til kristen gavmildhet. Kristi venner bør glede seg over den forrett å kunne åpenbare i sitt liv Frelserens menneskekjærlighet. De som gir til Herren, har fått forsikringen om at de samler sine skatter i himmelen. Om noen ønsker å sikre det de eier, bør de legge det i de hender som er merket av korsfestelsen. Om noen vil ha glede av det de eier, bør de bruke det til velsignelse for fattige og lidende. Om noen ønsker å øke sin eiendom, bør de følge dette guddommelige råd: "Gi Herren ære med det du eier, med førstegrøden av hele din avling. Da skal din mat bod rikelig fylles, dine pressekummer flyte over av most." Å tvi, holde på sin overflod til egennyttige formål fører til fortapelse, men fra det øyeblikk den overlates til Gud, bærer den hans stempel og har evig verdi. rett

(238)Gud sier: "Lykkelige er dere som sår ved alle bekker." Å dele ut av Guds gaver når hans sak eller mennesker trenger hjelp, fører ikke til fattigdom. "En strør ut og får likevel mer, en annen er gjerrig og må enda lide nød." rett

(238)Såmannen får mangfold igjen for det han sprer. Slik er det også med dem som trofast deler Guds gaver med andre. Når de gir, velsignes de enda mer. "Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker. " rett

neste kapitel