Paulus' siste reise til Jerusalem

(266)Paulus ville gjerne nå Jerusalem før påsken, for da kunne han møte mange som kom fra forskjellige deler av verden for å overvære høytiden. Hele tiden håpet han på en eller annen måte å kunne være til hjelp og fjerne fordommer hos sine vantro landsmenn, slik at de kunne ta imot evangeliets vidunderlige lys. Han ønsket også å møte menigheten i Jerusalem for å overrekke dem de gaver hedningkristne hadde samlet inn til fattige trosfeller i Judea. Han håpet også at besøket ville bidra til et sterkere samhold mellom troende jøder og omvendte hedninger. rett

(266)Etter å ha avsluttet arbeidet i Korint bestemte Paulus seg for å reise direkte til en av havnene langs kysten av Palestina. Alt var ordnet, og han stod klar til å gå om bord i skipet. Da fikk han vite at jødene var blitt enige om å drepe ham. Sannhetens motstandere hadde flere ganger planlagt å gjøre slutt på apostelens virksomhet, men var blitt stanset. rett

(266)At forkynnelsen av evangeliet hadde framgang, vakte enda en gang jødenes harme. Fra alle kanter kom det meldinger om medgang for den nye læren som fritok jødene for å holde seremoniloven og gav de samme rettigheter til hedninger som til jøder, Abrahams barn. I Korint hadde Paulus lagt fram de samme argumenter som han legger så sterk vekt på i brevene sine. Hans kraftige uttalelse: "Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, utlending, skyter, slave eller fri; her er Kristus alt og i alle", ble av hans motstandere oppfattet som gudsbespottelse. Derfor bestemte de seg for a bringe ham til taushet. rett

(266) Fra Makedonia til Milet
Da Paulus fikk meldingen om sammensvergelsen, endret han planen og valgte å reise gjennom Makedonia. Han måtte oppgi planen om å nå Jerusalem før påske, men håpet å komme fram før pinse. rett

(267)Sammen med Paulus og Lukas reiste Sopatros fra Berøa, sønn av Pyrrus, videre Aristark og Sekundus fra Tessalonika og Gaius fra Derbe, dessuten Timoteus, og fra Asia Tykikus og Trofimus. Fra de hedningkristne menighetene hadde Paulus med seg et stort pengebeløp til dem som hadde ansvaret for. arbeidet i Judea. Derfor var det også arrangert at representanter fra givermenighetene kunne være med til Jerusalem. rett

(267)Paulus ble påsken over i Filippi. Bare Lukas ble hos ham. Resten av reisefølget drog videre til Troas og ventet der. Filipperne var de mest forekommende og trofaste av alle dem Paulus hadde ledet til omvendelse, og de åtte dagene høytiden varte, kunne han glede seg over et fredfullt og sorgløst samvær med dem. rett

(267)Paulus og Lukas drog fra Filippi med båt og kunne fem dager senere møte sine reisevenner i Troas. Der var de sammen med de troende i sju dager. rett

(267)Den siste kvelden kom de sammen for "å bryte brødet". At deres kjære lærer skulle reise, hadde ført til at forsamlingen var større enn vanlig. De møttes i "salen ovenpå", i tredje etasje. Oppglødet av kjærlighet og omsorg for dem talte Paulus til midnatt. rett

(267)Den unge gutten Eutykus satt i et av de åpne vinduene. Der sovnet han og falt ut. Det førte til full forvirring. Den unge mannen var død da de tok ham opp, og mange samlet seg gråtende rundt ham i sorg. Men Paulus bante seg vei gjennom den skrekkslåtte forsamlingen. Han la seg over gutten og bad inderlig til Gud om å bringe ham tilbake til livet. Han ble bønnhørt. Midt i all sorg og klage kunne de høre Paulus: "Vær ikke urolige. Det er liv i ham." Fylt av glede samlet de troende seg enda en gang i salen ovenpå. Der holdt de nattverd, og Paulus talte helt til det lysnet. rett

(267)Skipet som Paulus og hans venner skulle reise med, lå da klart for avgang, og de skyndte seg om bord. Paulus valgte imidlertid å gå til fots til Assos og møte vennene sine der. Den veien var kortere, og han fikk litt tid til bønn og ettertanke. Han tenkte med bekymring på vanskeligheter og farer som ventet ham i Jerusalem, på menighetens holdning til ham og hans virksomhet, på forholdene rundt om i menighetene og på situasjonen for evangeliet i andre områder. Han benyttet denne anledning til å be Gud om kraft og hans ledelse. rett

(267) Møtet i Milet
På reisen sørover fra Assos passerte de Efesos, hvor Paulus hadde arbeidet lenge. Han ville svært gjerne besøke menigheten der, for han hadde både veiledning og råd av stor betydning å gi. Etter nøye overveielse valgte han likevel å skynde seg for om mulig å være i Jerusalem på pinsedagen. Men da de korn til Milet, om lag femti kilometer fra Efesos, fikk Paulus vite at det ble tid til å møtes med menigheten før skipet drog videre. Han sendte straks beskjed til menighetens ledere og bad dem om å skynde seg til Milet, så han kunne få snakke med dem før han måtte dra videre rett

(268)De fulgte oppfordringen, og Paulus holdt en kraftig og gripende formanings- og avskjedstale. "Dere vet," sa han, "hvordan jeg har opptrådt hos dere hele den tid som er gått fra første dag jeg kom til Asia. Jeg har tjent Herren i all ydmykhet og med tårer i alle de prøvelser jødene har ført over meg med sine onde planer. Ingen ting av det som kunne gagne dere, har jeg holdt tilbake, men jeg har forkynt og lært dere dette både offentlig og i hjemmene. Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus." rett

(269)Paulus opphøyde alltid Guds lov. Han viste at loven ikke makter å redde menneskene fra straffen for ulydighet. Lovbrytere må angre sine synder og ydmyke seg for Gud, som med rette er harm over deres lovbrudd. De må også tro på Kristi blod som det eneste middel til syndsforlatelse. Guds Sønn døde som deres offer og for tilbake til himmelen for å være deres talsmann hos Faderen. Vender de om og tror, kan de bli løst fra syndens forbannelse og ved Kristi nåde være lydig mot Guds lov. rett

(269)Paulus fortsetter: "Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte mig der, vet jeg ikke, men Den Hellige, Ånd vitner for mig i by etter by og varsler om lenker og vanskeligheter som venter. Men for meg er liv eller død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus, å vitne om evangeliet om Guds nåde,. Og nå vet jeg at alle dere, som jeg har levd blant og forkynt riket for, aldri mer skal se meg." rett

(270)Paulus hadde ikke planlagt å avlegge dette, vitnesbyrdet, men under hans tale kom Ånden over ham og bekreftet at dette var hans siste møte med de troende fra Efesos. rett

(270) "Derfor erklærer jeg for dere på denne dag at jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv, for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje." Verken frykten for å forarge eller ønsket om vennskap og bifall kunne hindre Paulus i å formidle det Gud gav ham å undervise, advare og formane. I dag krever Gud av sine tjenere at de uten frykt skal forkynne ordet og leve etter det. Kristi sendebud skal ikke bare forkynne de behagelige sannheter og holde tilbake sannhet som volder smerte. De må legge nøye merke til hvordan karakteren utvikles. rett

(270)Skulle noen i hjorden holde fast på synden, må de som trofaste hyrder undervise fra Guds ord i det som hver enkelt behøver. Tillater de dem å fortsette i sin egenrådighet uten å advare dem, blir de stilt til ansvar for deres sjel. For å oppfylle sitt høye kall må en pastor undervise grundig i hvert eneste punkt i den kristne tro og vise hva man må være og gjøre for å stå fullkommen på Herrens dag. Bare den som ved avslutningen av sin tjeneste kan si med Paulus: "Jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv", har vist troskap i å undervise andre i sannheten. rett

(270) "Ta vare på dere selv," formaner Paulus, "og på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod." Om forkynnere av evangeliet hele tiden kunne forstå at det handler om noe som er kjøpt med Kristi blod, ville de også ha en klarere forståelse av hvor stor betydning deres arbeid har. De skal ta vare på seg selv og hjorden og med sitt eksempel illustrere og under streke forkynnelsen. De skal vise andre veien til livet og må derfor ikke gi andre et påskudd for å tale nedsettende om sannheten. Som Kristi representanter skal de verne om hans navns omdømme. Med gudsfrykt, et rent liv og kristelig tale skal de vise om de er sitt høye kall verdig. . rett

(270)Farene som truet menigheten i Efesos, var blitt åpenbart for apostelen: "For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene, med seg." Paulus var bekymret for menigheten. Når han tenkte, på framtiden, så han for sig de angrep den ville bli utsatt for både, innenfra og utenfra. Med stort alvor påla han sine, trosfeller å stå på sin post og verne om det som var betrodd dem. Som eksempel brukte, han sitt eget utrettelige arbeid: "Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å formane, hver eneste' en med tårer." rett

(271)Og Paulus fortsetter: "Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan oppbygge dere og gi dere arven sammen med alle, dem som er blitt helliget. Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen." Noen av de troende i Efesos var rike" men Paulus hadde, aldri benyttet seg av det til egen fordel. Det hørte ikke med til hans forkynnelse, å gjøre oppmerksom på sine, egne behov. "Dere vet at med disse mine, hender har jeg vært med og skaffet meg og mine medarbeidere det vi trengte,." I hardt arbeid og på lange reiser for Kristi skyld var han ikke bare i stand til å sørge for sitt eget levebrød, men han hadde også noe til overs for medarbeidere og fattige som trengte hjelp. Det hadde vært umulig uten sterk arbeidsvilje og stor sparesans. Derfor kunne han da også vise til sitt eget eksempel og si: "Alltid har jeg vist at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. For vi må huske de ord Herren Jesus selv sa: Det er større lykke å gi enn å få." "Og da han sluttet å tale, knelte han ned sammen med dem alle og bad. Da brast alle i gråt og falt 'Paulus om halsen og kysset ham igjen. Så fulgte de ham til skipet." rett

(271) Fra Milet til Jerusalem
Fra Milet seilte, de direkte til Kos, neste dag til Rhodos og derfra til Patara på sørvestkysten av LilleAsia. Der fant de et skip som skulle seile til Fønikia. De gikk om bord og stakk til sjøs igjen. I Tyrus ble skipet liggende i sju dager for å losse. Der fant de noen få troende og var sammen med dem under oppholdet i byen. Drevet av Ånden advarte de Paulus om farene som ventet i Jerusalem, og bad ham inderlig om ikke å reise dit. Men apostelen lot ikke frykt for lidelse eller fengsel hindre ham i å gjennomføre planene. rett

(271)Da det ukelange oppholdet i Tyrus var slutt, ble Paulus fulgt til skipet av alle de troende. Hele familier var med. På stranden knelte de og bad, han for dem og de for ham. Så gikk han om bord. rett

(271)Sjøreisen sluttet i Ptolemais, hvor de reisende var sammen med noen troende en dags tid. På veien videre sørover kom de til Cæsarea. Der tok de inn hos evangelisten Filip, som var en av de sju menighetstjenerne. Det gav Paulus noen få lykkelige og fredfylte dager – de siste dagene på lang tid som han kunne tilbringe i full frihet. rett

(272)Under oppholdet i Cæsarea kom det ned fra Judea en profet som hette Agabus. Lukas skriver: "Han oppsøkte oss og tok beltet til Paulus, og med det bandt han føttene og hendene sine. Så sa han: "Dette sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mann som eier dette belte og utlevere ham til hedningene.” rett

(272)Lukas fortsetter: "Da vi hørte dette, formante både vi og stedets folk Paulus og sa at han ikke måtte reise opp til Jerusalem." Men Paulus lot seg ikke påvirke til å forlate pliktens vei. Han ønsket å følge Kristus selv om det skulle bety fengsel og død. Derfor svarte han: "Hvorfor skal dere gråte og gjøre det vanskelig for meg? Selv er jeg jo villig, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for vår Herre Jesu navn." De klarte ikke å overtale ham og slo seg til ro og sa: "Herrens vilje skje!" rett

(272)Det kortvarige oppholdet i Cæsarea tok snart slutt, og sammen med noen av de troende fortsatte Paulus og hans følge reisen til Jerusalem. Anelsen av noe vondt la en mørk skygge over deres hjerte. rett

(272)Det var første gang Paulus nærmet seg Jerusalem med et så sorgtungt hjerte. Han visste at han ville møte noen få venner og mange fiender. Han nærmet seg byen som hadde forkastet og slått i hjel Guds Sønn. Nå var den truet med Guds vrede. Paulus husket sin egen bitre fordom mot Kristi disipler og følte sterk medlidenhet med sine forførte landsmenn. Det var bare så lite han kunne gjøre for å hjelpe dem! Det samme blinde raseriet han selv hadde vært fylt av, var nå rettet mot ham og brant med voldsom kraft i et helt folk. rett

(272)Paulus kunne neppe vente med: følelse og støtte fra sine venner i troen. Uomvendte jøder fulgte ham hele tiden på nært hold, og de var ikke sene med å spre ufordelaktige rykter om ham og hans arbeid. Det gjorde de både personlig og ved brev. Til og med noen av apostlene og menighetens ledere trodde på disse ryktene og gjorde ingenting for å tilbakevise dem. Heller ikke de gav uttrykk for at de var enige med Paulus. rett

(273)Selv om Paulus følte seg skuffet, tvilte han aldri. Han stolte på at den samme stemmen som hadde talt til hans hjerte, også ville tale til hans landsmenn, og at den herre som hans medtroende elsket og tjente, ville knytte deres hjerte til hans i arbeidet med å spre evangeliet.
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 20,4-21,16 rett

neste kapitel