Paulus som fange

(274)Lukas skriver om ankomsten til Jerusalem: "Brødrene tok imot oss med glede da vi kom til Jerusalem. Dagen etter gikk Paulus sammen med oss til Jakob, hvor alle de eldste var samlet." rett

(274)Der fikk lederne for arbeidet i Jerusalem seg overrakt de gaver som Paulus og hans medarbeidere hadde med til fattige jødekristne fra hedningkristne menigheter. Innsamlingen av disse midlene hadde kostet apostelen og hans medarbeidere mye tid og hardt arbeid. Beløpet var større enn lederne i Jerusalem hadde ventet, og for de hedningkristne betydde denne gaven mange offer, ja, til og med savn. rett

(274)Disse frivillige gaver var et tegn på de omvendte hedningers lojalitet overfor det organiserte arbeidet for Guds sak og burde blitt mottatt med takk. Likevel forstod Paulus og hans medarbeidere at noen av dem som var til stede, ikke visste å verdsette den broderkjærlighetens ånd som lå bak disse gavene. rett

(274) Forholdene i Jerusalem
I den første tiden evangeliet ble forkynt for hedningene, holdt noen av lederne i Jerusalem fast på tidligere fordom og måter å tenke på. Derfor kunne de ikke helhjertet samarbeide med Paulus og hans medarbeidere. I iveren for å bevare noen få meningsløse former og seremonier hadde de tapt av syne de velsignelser både de og den saken de elsket, ville motta dersom alle i Herrens verk holdt sammen. Selv om de gjerne ville verne om den kristne menighets beste interesser, hadde de ikke maktet å holde tritt med Guds forsyn etter hvert som nye dører ble åpnet. Menneskeklokskap førte til at de påla arbeiderne mange unødvendige restriksjoner. Slik stod det fram en gruppe med mennesker som ikke kjente til de nye forhold og spesielle behov som møtte arbeidere i fjerntliggende områder, men likevel fastholdt at de hadde myndighet til å pålegge dem bestemte arbeidsmetoder. De mente at arbeidet med å forkynne evangeliet måtte foregå i samsvar med deres meninger. rett

(275)Flere år var gått siden de kristne i Jerusalem og representanter fra andre ledende menigheter omhyggelig hadde drøftet de vanskelige spørsmål som var stilt angående metoder i arbeidet for hedningene. På rådsmøtet var de troende blitt enige om å gi menighetene råd angående visse seremonier og skikker. Blant dem var omskjærelsen. Rådet var også blitt enig om å meddele de kristne menigheter at Barnabas og Paulus var arbeidere som fullt ut fortjente de kristnes tillit. rett

(275)Noen av de tilstedeværende på rådsmøtet rettet kraftig kritikk mot arbeidsmetodene til de apostler, som hadde det store ansvaret å forkynne evangeliet for hedningene. Men også disse fikk en bedre forståelse av Guds hensikter, og sammen med de andre på rådsmøtet gjorde de kloke vedtak som forente de kristne. rett

(275). Da tallet på omvendte blant hedningene økte sterkt, var det noen få av menighetslederne i Jerusalem som igjen grep til gammel fordom i kritikken mot de arbeidsmetoder Paulus og medarbeidere fulgte. Etter hvert ble denne fordommen sterkere. Til slutt bestemte noen få av lederne at arbeidet skulle drives etter deres ideer. De ville bare anerkjenne og støtte Paulus' arbeid dersom han holdt seg til de retningslinjer som de trakk opp. Gjorde han ikke det, nektet de å støtte ham. . rett

(275)De var ikke lenger klar over at det er Gud som underviser sitt folk, og at hver enkelt arbeider i hans verk personlig skal oppleve hva det betyr å følge Guds veiledning uten å skulle skjele til hva mennesker måtte mene. Guds arbeidere skal ikke formes og dannes etter menneskers ideer, men i harmoni med det guddommelige mønster. rett

(275)Apostelen Paulus skriver om sin virksomhet: "Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap med overtalende argumenter og visdomslære, men med Ånd og kraft som bevis." rett

(275)De sannheter han forkynte, var blitt åpenbart av Den Hellige Ånd. "For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud. Hvem vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud." "Om dette taler vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. For det som hører Ånden til, tolker vi med ord som hører Ånden til," utbryter Paulus. rett

(275)I all sin virksomhet vendte Paulus seg til Gud for å få direkte veiledning, men samtidig var han svært nøye med å arbeide i samsvar med avgjørelsene som ble tatt på rådsmøtet i Jerusalem. Det førte til at menighetene ble styrket i troen og vokste for hver dag. Selv om enkelte ikke viste forståelse for Paulus' arbeid, følte han trøst i vissheten om at han hadde gjort sin plikt og oppmuntret de kristne til lojalitet, gavmildhet og broderkjærlighet. Det kom da også tydelig til syne i de store gavene han kunne overrekke til jødiske ledere i menigheten. rett

(276) Paulus redegjør for arbeidet
Da Paulus hadde gitt fra seg gavene, fortalte han utførlig om det Gud hadde gjort blant hedningene gjennom hans tjeneste. Dette overbeviste selv de mest tvilende om at himmelens velsignelse fulgte hans arbeid. Vi leser at de priste Gud for det de fikk høre. De forstod at Paulus' arbeidsmetoder bar Guds stempel. De store gavene som lå foran dem, bekreftet apostelens vitnesbyrd om troskapen i de menigheter han hadde opprettet blant hedningene. Andre som også så Paulus' virksomhet i et nytt lys og ble overbevist om at deres handlemåte hadde vært gal, var de ledere i Jerusalem som hadde anbefalt at det burde treffes forholdsregler. De innså at de hadde vært bundet av jødiske skikker og tradisjoner og bidratt sterkt til å hindre arbeidet med evangeliet. De hadde ikke forstått at gjerdet som skilte mellom jøder og hedninger, ble revet da Kristus døde. rett

(276)Lederne hadde nå en gylden anledning til frimodig å erkjenne at Gud hadde gjort store ting gjennom Paulus, og at de av og til hadde tatt feil når de tillot motstandernes snakk å vekke misunnelse og fordom. Men i stedet for å gå sammen om å øve rettferdighet mot ham de hadde skadet, gav de Paulus råd som viste at de fremdeles mente at han selv måtte bære hovedansvaret for fordommen som var kommet til syne. De reiste seg ikke til hans forsvar og innrømmet ikke overfor de misfornøyde at de hadde tatt feil. I stedet forsøkte de å få i stand et kompromiss. De rådet Paulus til å følge en kurs som etter deres mening ville fjerne enhver mulighet til misforståelse. rett

(276) Paulus mottar ordre
"Du vet, bror," sa de, "at mange tusen jøder er kommet til troen, og alle holder de strengt på loven. Nå har de fått høre om deg at du lærer de jøder som bor blant hedningene, å vende seg fra Moses, og sier at de ikke skal omskjære sine barn og ikke leve etter våre skikker. Hva kan vi gjøre? Det vil bli alminnelig kjent at du er kommet. Derfor skal du gjøre det vi nå sier deg. Vi har fire menn her som har avlagt et løfte. Disse fire skal du ta meg deg og la deg rense sammen med dem. Du skal ta på deg utgiftene for dette, så de kan klippe håret igjen, slik det er påbudt. Dermed vil alle skjønne at det ikke er noe i det de har hørt om deg, og at du selv lever slik at du holder loven. Når 'det gjelder de hedningkristne, har vi skrevet til dem og gitt beskjed om at de skal holde seg borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor." rett

(277)Lederne håpet at Paulus ville følge deres råd og dermed avsanne de falske ryktene om ham. De la vekt på at rådsmøtevedtaket om forholdet mellom seremoniloven og de hedningkristne fremdeles stod ved makt. Rådet de gav Paulus, var imidlertid ikke i samsvar med dette vedtaket. Guds Ånd stod ikke bak deres råd. Rådet ble gitt fordi de var feige. Menighetslederne i Jerusalem visste at de kristne ville nedkalle over seg selv jødenes hat og forfølgelse dersom de ikke holdt seremoniloven. Det høye råd [Sanhedrin] gjorde sitt ytterste for å stanse evangeliet. Det valgte noen til å spionere på apostlene, og da spesielt på Paulus, for på alle mulige måter å motarbeide deres virksomhet. Om de kristne skulle bli anklaget for å ha brutt loven og bli framstilt for Sanhedrin, ville de straks bli strengt straffet for å ha falt fra jødenes tro. rett

(277)Mange jøder som tok imot evangeliet, fortsatte å ha respekt for seremoniloven og gjorde gjerne ukloke innrømmelser for å oppnå tillit hos sine landsmenn, fjerne fordom og vinne dem for troen på Kristus som verdens frelser. Paulus visste at så lenge mange menighetsledere i Jerusalem holdt fast på sin fordom mot ham, ville de fortsette å motarbeide hans innflytelse, Paulus følte at han ved å gjøre en eller annen passende innrømmelse kunne vinne dem for sannheten og samtidig fjerne en stor hindring for evangeliet andre steder. Men Gud gav ham ikke fullmakt til å gjøre så store innrømmelser som de forlangte. rett

(277)Paulus ønsket sterkt å leve i harmoni med andre kristne og viste stor forståelse for de svake i troen. Han hadde stor ærbødighet for de apostler som hadde vært sammen med Jesus, og for Jakob, Herrens bror. Hans mål var å være alt for alle så lenge han ikke måtte gi avkall på sine prinsipper. Med dette i tanke forstår vi bedre hvorfor han lot seg overtale til å vike av fra den faste kursen han hadde fulgt. Men 'han oppnådde ikke det han ønsket. Forsøket på å forlike forverret krisen og framskyndte de lidelser som var forutsagt. Han ble skilt fra sine åndelige brødre, og menigheten mistet en av sine sterkeste støtter, noe som førte til sorg hos de kristne i alle land. rett

(278)Dagen etter begynte Paulus å gjennomføre det menighetens ledere hadde anbefalt. For de fire unge mennene som hadde avlagt nasireerløftet', var tiden nesten utløpt, og Paulus tok dem med til templet "for å melde fra når renselsestiden utløp og offeret for hver enkelt av dem skulle bæres fram". Ennå manglet det noen kostbare renselsesoffer. rett

(278) Paulus i fengsel
Paulus' rådgivere hadde ikke helt forstått hvilken stor fare han ble utsatt for. Jerusalem var full av pilegrimer fra mange land, og Paulus hadde besøkt mange av verdens største byer for å utføre den gjerningen Gud hadde pålagt ham: å forkynne evangeliet for hedningene. Han var derfor godt kjent av tusener som var kommet til Jerusalem fra andre land for å overvære høytiden. Mange nærte et bittert hat mot Paulus, og han satte livet på spill da han gikk inn i templet ved en offentlig tilstelning som denne. I flere dager hadde han gått inn og ut av templet uten å bli lagt særlig merke til, men da han like før utløpet av den fastsatte tiden stod og snakket med en prest om de ofre som skulle bæres fram, ble han gjenkjent av jøder fra Asia. rett

(278)Med djevelsk raseri kastet de seg over ham og ropte: "Israelitter, kom og hjelp! Her er mannen som taler overalt og til alle mot folket og loven og dette hellige sted." Da folket strømmet til for å hjelpe, rettet jødene en ny anklage mot ham: "Nå har han til og med tatt med seg grekere inn i helligdommen og vanhelliget dette sted." rett

(278)Å ta en uomskåret med seg inn i det hellige templet var en forbrytelse som etter jødisk lov ble straffet med døden. Paulus var blitt sett sammen med efeseren Trofimus og nå trodde jødene at Paulus hadde tatt ham med til templet. Det var ikke tilfelle. Paulus selv var jøde og brøt derfor ikke loven da han gikk inn i templet. Selv om beskyldningen var falsk, flammet folkets fordom opp. Noen begynte å rope så det hørtes over hele tempelområdet, og det oppstod full forvirring. Til slutt spredte uroen seg over hele byen, og folk stimlet sammen. rett

(278)At en frafallen fra Israel skulle ha dristet seg til å vanhellige templet mens tusener fra alle deler av verden var kommet for å tilbe, flammet opp de verste lidenskaper. "De grep Paulus og trakk ham ut fra tempelplassen, og med en gang ble portene stengt." rett

(278) "De holdt nesten på å slå ham i hjel da kommandanten for garnisonen fikk melding om at hele Jerusalem stod på ende." Claudius Lysias kjente godt urostifterne fra før. "Øyeblikkelig løp han med soldater og offiserer ned mot mengden. Da de så kommandanten og soldatene, holdt de opp med å slå Paulus." Kommandanten visste ikke årsaken til alt levenet, men han merket at folkets raseri var rettet mot Paulus. Han forvekslet ham med en egypter som for en tid siden hadde laget opprør, men som ennå ikke var fanget. Kommandanten lot folkene sine gripe Paulus og gav ordre til at han skulle bindes med to lenker. Så spurte han hvem han var, og hva han hadde gjort. Straks var det mange som høylydt og rasende rettet anklager mot Paulus. "Men i folkemassen ropte noen ett, andre noe annet, og da det ikke var mulig å få skikkelig beskjed i alt levenet, befalte han at Paulus skulle føres inn i borgen. De kom til trappen, men her måtte soldatene bære ham fordi mengden presset så voldsomt på. For hele folkemassen fulgte etter og skrek: "Drep ham!” rett

(279) Paulus taler til folket
Midt i alt levenet var apostelen rolig og behersket. Han tenkte på Gud og visste at engler stod vakt omkring ham. Han ville nødig forlate templet før han hadde gjort et forsøk på å framholde sannheten for sine landsmenn. Da de skulle' føre ham inn i borgen, sa han til kommandanten: "Får jeg lov å si deg noe?" Lysias svarte: "Kan du gresk? Du er altså ikke den egypteren som for en tid siden laget opprør og førte de fire tusen knivstikkerne ut i ørkenen ?" Da svarte Paulus: "Jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia og borger av denne ansette by. Jeg ber deg, gi meg lov til å tale til folket." rett

(279)Det fikk han lov til. Han stilte seg på trappen, og med hånden gav han tegn til folket. Håndbevegelsen. tiltrakk seg oppmerksomhet, og hans oppførsel vakte respekt. "Da det ble helt stille, talte han til dem på hebraisk: "Brødre og fedre, hør hva jeg har å si til mitt forsvar!" Da de hørte at han talte på hebraisk, ble det enda stillere. Han fortsatte: "Jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppvokst her i byen. Ved Gamaliels føtter fikk jeg grundig opplæring i fedrenes lov, og jeg har brent for Guds sak som dere alle gjør det i dag." Ingen kunne motsi apostelen, for han viste til kjensgjerninger som var godt kjent blant folk i Jerusalem. rett

(279)Så fortalte Paulus om sin tidligere nidkjærhet og hvordan han forfulgte Kristi tilhengere like til døden. Han nevnte forholdene omkring sin omvendelse og fortalte hvordan stoltheten måtte gi etter for den korsfestede nasareeren. Hadde Paulus prøvd å argumentere med sine motstandere, ville de hardnakket ha nektet å høre på ham, men beretningen om hans erfaringer var så overbevisende at den en stund syntes å virke formildende og dempende. Deretter prøvde han å vise at det ikke var av eget valg han hadde begynt å arbeide blant hedningene. Han hadde ønsket å arbeide for sine landsmenn, men det var nettopp i dette templet Gud hadde talt til ham i en henrykkelse og sagt: "Dra bort herfra, for jeg vil sende deg ut til hedningfolkene." rett

(280)Så langt hadde folket lyttet med stor oppmerksomhet, men da Paulus kom til beretningen om hvordan han var blitt utnevnt som Kristi sendebud til hedningene, brøt raseriet ut igjen. De var vant til å se seg selv som det eneste folket Gud hadde noe til overs for. Derfor ønsket de ikke å dele med foraktede hedninger de privilegier som de hittil helt og fullt hadde betraktet som sine. De overdøvet taleren med ropet: "Få denne bort fra jordens overflate! Han bør ikke få leve!" rett

(280) Paulus for Det høye råd
"De skrek, viftet med kappene sine og kastet støv opp i luften. Da befalte kommandanten at Paulus skulle føres inn i borgen, og at han skulle forhøres og piskes, så de kunne få vite grunnen til at de skrek slik mot ham. Men da de spente ham fast for å piske ham, spurte Paulus offiseren som var til stede: "Har dere lov til å piske en romersk borger som ikke engang har fått dom?" Da offiseren hørte det, gikk han til kommandanten og meldte: "Mannen er jo romersk borger. Hva er det du tenker på?" Kommandanten gikk da selv til Paulus og sa: "Si meg, er du romersk borger?" "Ja," svarte han. Kommandanten sa: "Det kostet meg mange penger å få den borgerretten." "Men jeg er født til min," svarte Paulus. De som skulle forhøre ham, trakk seg da raskt unna. Og kommandanten ble engstelig da han forstod at han hadde lagt en romersk borger i lenker. rett

(280)Neste dag ville han ha klar beskjed om hva jødene anklaget ham for. Han løste ham derfor fra lenkene og befalte at overprestene og hele Rådet skulle møtes. Så hentet han Paulus og førte ham fram for dem." rett

(280)Apostelen ble nå stilt for den samme domstol som han før omvendelsen hadde vært medlem av. Rolig stod han foran de jødiske ledere. Ansiktet hans røpet Kristi fred. "Paulus så rett på rådsmennene og sa: "Brødre, det er med helt god samvittighet for Gud jeg har levd mitt liv like til i dag." Øverstepresten Ananias gav da ordre til dem som stod nærmest Paulus om å slå ham på munnen. Da sa Paulus til ham: "Gud skal slå deg, du kalkede vegg! Du sitter her og skal dømme meg etter loven, og så bryter du loven ved å befale at jeg skal bli slått" De som stod der, sa: "Skjeller du ut Guds øversteprest?" "Brødre, jeg visste ikke at han er øversteprest," sa Paulus, "for det står skrevet: Du skal ikke bruke skjellsord mot en høvding i ditt folk." rett

(280)Paulus visste at den ene del av Rådet var saddukeere og den annen fariseere, og han ropte til dem: "Brødre, jeg er en fariseer fra en familie av fariseere! Og jeg står anklaget for håpet om de dødes oppstandelse." rett

(281)Da han sa dette, ble det strid mellom fariseere og saddukeere, og forsamlingen ble splittet. For saddukeerne hevder at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes engler og ånder, mens fariseerne tror på begge deler." De to partiene begynte å diskutere, og på den måten ble motstanden mot Paulus svekket. "Noen av de skriftlærde fra fariseerpartiet reiste seg og protesterte. "Vi finner ikke noe galt hos denne mannen. Tenk om det var en ånd eller en engel som talte til ham." rett

(281)I all forvirringen prøvde saddukeerne å gripe Paulus for å drepe ham, mens fariseerne forsøkte å beskytte ham. "Striden ble så voldsom at kommandanten fryktet for at de skulle rive Paulus i stykker. Han befalte soldatene å gå ned og føre Paulus bort og ta ham inn i borgen." rett

(281) Gud oppmuntrer Paulus
Når Paulus senere tenkte tilbake på alle påkjenningene den dagen, fryktet han for at hans måte å gå fram på ikke hadde behaget Gud. Hadde det likevel vært et feiltrinn å besøke Jerusalem? Hadde hans sterke ønske om å bevare enheten med sine medbrødre ført til det beklagelige resultatet? rett

(281)Holdningen som jødene, Guds utvalgte folk, inntok overfor en vantro verden, voldte apostelen store kvaler. Hva ville hedenske offiserer tenke om dem som påstod at de tilbad Jehova og bekledde hellige stillinger, men likevel lot seg drive av blindt og vilt raseri til å ødelegge medbrødre som våget å ha andre læremessige synspunkter enn de? Hvordan ville de se på dem som forvandlet Det høye råd til en skueplass for strid og vill forvirring? Paulus følte at Guds navn var blitt vanæret i hedningenes øyne. rett

(281)Nå var han i fengsel og visste at hans motstandere i voldsomt hat ville bruke alle midler for å få ham drept. Kunne det tenkes at hans arbeid for menighetene var slutt, og at glupende ulver var på vei inn? For Paulus var Kristi sak særdeles viktig, og det plaget ham å tenke på de farer som truet de spredtliggende menighetene, utsatt som de var for forfølgelse fra nettopp den slags mennesker han hadde stått overfor i Det høye råd. Fortvilt og motløs gråt han og bad. rett

(282)Gud glemte ikke sin tjener i denne vanskelige tiden. Han hadde beskyttet ham mot den morderiske folkemengden på tempelplassen og vært med ham da han møtte for Rådet. Han var hos ham i borgen og åpenbarte seg for sitt trofaste vitne som svar på hans inderlige bønn om veiledning. Natten etter stod Herren foran ham og sa: "Vær frimodig! Slik du har vitnet om meg i Jerusalem, skal du også vitne i Roma." rett

(282)Paulus hadde lenge sett fram til å besøke Roma og vitne om Kristus der, men han hadde også følt at jødenes fiendskap forpurret planene hans. Selv ikke nå kunne han forestille seg at det var som fange han skulle reise Roma. rett

(282) Sammensvergelsen
Herren oppmuntret Paulus, men hans fiender fortsatte å legge planer for å drepe ham. "Neste morgen laget jødene en sammensvergelse mot Paulus; de sverget på at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept ham. Over førti mann var med i denne sammensvergelsen." Dette var en faste som Herren hadde fordømt gjennom profeten Jesaja: "Når dere faster, blir det med strid og trette.” rett

(282)De sammensvorne gikk til overprestene og de eldste og sa: "Vi har sverget på at vi ikke vil smake mat, før vi har drept Paulus. Nå må dere og Rådet anmode kommandanten om å sende ham til dere igjen. Lat som om dere vil granske saken hans nøyere. Så skal vi holde oss klar til å drepe ham før han når fram." rett

(282)I stedet for å påtale denne fryktelige planen gikk prestene og lederne med på den. Paulus hadde rett da han sammenliknet Ananias med en kalket vegg. rett

(282)Men Gud grep inn og reddet Paulus. En søstersønn fikk nyss om bakholdet og drog straks til borgen for å fortelle det til Paulus. "Paulus sendte bud på en av offiserene og sa: "Før denne unge gutten til kommandanten, for han har noe å melde ham." Han tok ham da med seg og førte ham til kommandanten og sa: "Fangen Paulus kalte på meg og bad meg føre denne unge gutten til deg. Han har noe å si deg." Da tok kommandanten ham i armen, førte ham avsides og spurte: "Hva har du å fortelle meg?" Han svarte:” Jødene har avtalt at de i morgen skal be deg bringe Paulus ned til Rådet. De skal late som om de vil granske saken hans nøyere. Men du må ikke la deg overtale av dem. For mer enn førti mann av dem ligger på lur etter ham. De har sverget på at de verken skal spise eller drikke før de har drept ham. Nå holder de seg klar og venter på at du skal si ja." rett

(283) "Kommandanten lot gutten gå, men gav streng beskjed: "Du må ikke røpe for noen at du har fortalt meg dette.” rett

(283) PauIus overlates til Feliks
Lysias bestemte seg straks for å sende Paulus ut av sitt distrikt og over til landshøvdingen Feliks. Jødene var rastløse og misnøyde, og opprør var langt fra sjeldne. Apostelens fortsatte nærvær i Jerusalem kunne føre til alvorlige konsekvenser både for byen og kommandanten. "Han kalte til seg et par av offiserene og sa: "Sørg for at 200 soldater er klar til å dra til Cæsarea etter den tredje time i natt. Ta med 70 ryttere og 200 lettvæpnede menn, og skaff ridedyr så de kan få Paulus trygt fram til landshøvdingen F'eliks.” rett

(283)Det hastet å få Paulus av sted. Soldatene utførte ordren og tok Paulus med seg for å bringe ham til Antipatris om natten. Derfra tok ryttere fangen med seg til Cæsarea. De fire hundre soldatene drog tilbake til Jerusalem. rett

(283)Offiseren for avdelingen som fulgte Paulus, førte fangen fram for Feliks og gav landshøvdingen brevet som kommandanten i Jerusalem hadde gitt ham: rett

(283) "Claudius Lysias hilser den høyt ærede landshøvding Feliks. Denne mannen hadde jødene grepet, og de holdt på å slå ham i hjel da jeg kom med soldatene. Jeg fikk vite at han var romersk borger og reddet ham. rett

(283) Så førte jeg ham ned til deres Råd fordi jeg ville ha rede på hvorfor de anklaget ham. Jeg fant ut at anklagen dreide seg om spørsmål i forbindelse med deres lov og ikke gjelder noe som fortjener dødsstraff eller fengsel. Men da jeg har fått melding om at det er laget en sammensvergelse mot mannen, sender jeg ham til deg. Jeg har også gitt anklagerne beskjed om at de får henvende seg til deg i denne saken." rett

(283)Da Feliks hadde lest brevet, spurte han hvilken provins fangen kom fra. Da han fikk høre at Paulus kom fra Kilikia, sa han: ”,Jeg skal forhøre deg når dine anklagere er kommet." Så gav han ordre om at Paulus skulle sitte i varetekt i slottsborgen til Herodes. rett

(283)Paulus var ikke den første av Guds tjenere som fant et fristed blant hedninger når de møtte det hat Guds folk la for dagen. Raseriet mot Paulus føyde en ny forbrytelse til den forstemmende listen av forbrytelser som preget jødefolkets historie. De hadde enda en gang forherdet sitt hjerte for sannheten og beseglet sin dom. rett

(283)Bare noen få forstår fullt ut betydningen av den uttalelsen Kristus gav i synagogen i Nasaret, da han kalte seg selv den salvede. Han kunngjorde at hans gjerning var å trøste, velsigne og frelse syndere og dem som sørget. Da han merket at de lot seg drive av stolthet og vantro, minnet han dem om at Gud tidligere hadde vendt seg bort fra sitt utvalgte folk på grunn av deres vantro og opprørstrang, og i stedet åpenbart seg for hedninger i andre land, som ikke hadde forkastet lyset fra himmelen. Enken i Sarepta og syreren Na'aman fulgte det lyset de mottok, og ble regnet som mer rettferdige enn Guds utvalgte folk, som hadde forlatt Gud og gitt avkall på sin tro på grunn av bekvemmelighetshensyn og trang til verdslig ære. rett

(284)Det var en skremmende sannhet Kristus fortalte jødene i Nasaret da han erklærte at det frafalne Israel ikke var et sikkert tilholdssted for Guds trofaste sendebud. De ville verken forstå hans betydning eller sette pris på hans gjerning. Jødenes ledere gav nok inntrykk av at de æret Gud med nidkjærhet og gjorde sitt beste for Israel, men i virkeligheten var de fiender av både Gud og Israel. I liv og lære førte de folket litt etter litt så langt fra lydigheten mot Gud at han ikke kunne komme dem til unnsetning på nødens dag. rett

(294)I Paulus' tilfelle passet Frelserens irettesettelse til folket i Nasaret ikke bare på de vantro jøder, men på hans egne trosfeller. Hadde menighetens ledere oppgitt bitterheten mot Paulus og innsett at han var kalt av Gud til å forkynne evangeliet for hedningene, ville Herren ha spart Paulus. Gud bestemte ikke at Paulus' gjerning skulle slutte så brått, men han utførte heller ingen undergjerning for å motvirke den rad av omstendigheter som menighetslederne i Jerusalem gav støtet til. rett

(284)Deres holdninger fører til liknende resultater i dag. Menigheten har gått glipp av mange velsignelser fordi den har unnlatt å sette pris på og utvikle det Gud i sin nåde har skaffet til veie. rett

(284)Hvor ofte kunne ikke Gud ha forlenget en trofast forkynners virksomhet dersom menigheten bare hadde forstått å verdsette hans arbeid! Gud fjerner ofte sin velsignelse fra dem som tillater sjelefienden å forkvakle deres dømmekraft, slik at de mistyder alt en Kristi tjener sier og gjør, og på den måten stiller seg i veien og hindrer ham i arbeidet. rett

(284)Satan bruker hele tiden sine tilhengere til å skape motløshet og ødelegge dem Gud har valgt til å utføre et stort og edelt arbeid. De er kanskje villige til å ofre selve livet for å fremme Kristi sak. Likevel sår den store bedrager tvil om dem blant deres med troende. Blir det nørt opp under denne tvilen, undergraver det tilliten til deres oppriktighet og svekker deres virksomhet. Altfor ofte har Satan hell med seg og påfører Guds tjenere så store kvaler på grunn av deres med troende at Gud i sin nåde griper inn og lar sine tjenere få hvile. Når deres hender ligger foldet over det livløse brystet, og stemmen som advarte og oppmuntret, er stilnet, våkner kanskje de hardnakkede og tar imot og verdsetter velsignelser som de tidligere skjøv fra ,seg. Kanskje oppnår Guds tjenere med sin død det de ikke klarte mens de levde.
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 21,17-23,35 rett

neste kapitel