| Alfa og Omega 6. bd. kapitel 39. Fra side 286. Fra side 419 i den engelske utgave. |
(286)Paulus hadde vært i Cæsarea i fem dager da hans anklagere ankom fra Jerusalem. De hadde med seg Tertullus. Han var advokat og ble betalt for å gi råd. Saken kom straks opp til behandling. Paulus ble ført fram for forsamlingen, og Tertullus begynte sin anklagetale. Han mente nok at smiger kunne ha større innvirkning på den romerske landshøvdingen enn sannhet og rett. Han begynte med å lovprise Feliks: "Høyt ærede Feliks. Takket være deg hersker ro og orden overalt, og dette folket har fått bedre kår på grunn av ditt kloke styre. I dyp takknemlighet erkjenner vi dette alltid og overalt." rett (286)Slik nedlot Tertullus seg til å framføre en åpenbar usannhet, for Feliks hadde en dårlig og foraktelig karakter. Historikeren Tacitus skriver at Feliks gav utløp for sine laster og grusomheter med en konges makt og en slaves sinnelag. Alle som hørte Tertullus, visste at smigeren var usann, men deres ønske om å få Paulus dømt var sterkere enn deres kjærlighet til sannheten. rett (286)Tertullus anklaget Paulus for forbrytelser som kunne få ham dømt for høyforræderi dersom de lot seg bevise. "Den mannen der har vist seg å være den rene pest. Han skaper uro blant alle jødene rundt i verden og er leder for nasareer-sekten. Han har til og med forsøkt å vanhellige templet." rett (286)Så fortalte Tertullus at Lysias, kommandanten for garnisonen i Jerusalem, hadde tatt Paulus bort fra jødene med makt da de ville dømme ham etter sin religiøse lov, og dermed tvunget dem til å føre saken fram for Feliks. Dette sa han for å få landshøvdingen til å utlevere Paulus til en jødisk domstol. Alle anklagene ble varmt støttet av de jøder som var til stede. De forsøkte ikke å skjule sitt hat mot fangen. rett (287) Paulus forsvarer seg (287) Ærlig og oppriktig fortalte han hvorfor han besøkte Jerusalem, og hvordan det gikk til at han ble arrestert og tatt for domstolen: "Etter flere års forløp kom jeg for å overbringe en gave til hjelp for mitt folk og for å ofre. Da var det de fant meg i templet, hvor jeg hadde latt meg rense ,- uten at det var blitt sammenstimling eller uro. Noen jøder fra Asia så meg, og de burde ha møtt fram for deg og kommet med anklager om de hadde hatt noen. Eller så får disse her si hva de fant meg skyldig i da jeg stod for Rådet. For det kan da vel ikke være den ene setning jeg ropte da jeg stod foran dem: "Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg står anklaget her i dag.” rett (287)Apostelen var tydelig oppriktig og talte med stort alvor. Ordene hans hadde en overbevisende tyngde. I brevet til Feliks gav Claudius Lysias det samme vitnesbyrdet om Paulus' atferd. Dessuten kjente Feliks bedre til jødenes religion enn folk flest. Paulus' klare uttalelser om sakens kjensgjerninger fikk Feliks til å forstå motivene bak jødenes forsøk på å få apostelen dØmt for opprør og forræderi. Landshøvdingen ville ikke etterkomme deres ønske og felle en urettferdig dom over en romersk borger. Han kunne heller ikke utlevere Paulus til å bli tatt av dage uten en rettferdig kjennelse. Feliks kjente likevel ikke noe høyere motiv enn egeninteresse, og han lot seg drive av trangen til ros og forfremmelser. Frykten for å støte jødene holdt ham fra å yte full rettferdighet til en mann han visste var uskyldig. Derfor bestemte han seg for å utsette saken til Lysias kunne være til stede. "Når kommandanten Lysias kommer, skal jeg ta saken opp til doms," sa han. rett (288)Apostelen var fremdeles fengslet, men Feliks gav vakthavende offiser ordre om at Paulus skulle holdes i mild varetekt. Ingen av hans egne måtte hindres i å hjelpe ham. rett (288) Paulus vitner om sin tro (288)Paulus betraktet dette som en gudgitt anledning og benyttet den fullt ut. Han visste at han stod foran en person som hadde makt til både å drepe og sette fri. Likevel brukte han verken ros eller smiger i samtalen med Feliks og Drusilla. Han var klar over at hans ord ville bli en duft til liv eller død for dem. Uten å tenke på seg selv forsøkte han å få Feliks og Drusilla til å forstå faren de befant seg i. rett (288)Paulus forstod at evangeliet stilte krav til alle som hørte ham. En dag ville de enten stå sammen med de rene og hellige foran den store hvite tronen eller være sammen med dem Jesus vil tiltale på denne måten: "Bort fra meg, dere som gjør urett!" Paulus visste at han skulle møte alle sine tilhørere igjen foran den himmelske domstol og avlegge regnskap ikke bare for alt han hadde sagt og gjort, men også for de motiver og den ånd som lå bak hans ord og gjerninger. rett (288)Feliks' livsførsel var så full av vold og grusomheter at få hadde toret å antyde at hans karakter og vandel ikke var feilfri. Men Paulus fryktet ikke mennesker. Han talte klart og tydelig om sin tro på Kristus og hvorfor han trodde. Det førte til at han kom inn på de dyder som er så viktige for en kristen karakter, og som det stolte paret foran ham var totalt blottet for. rett (288)Som eksempel framholdt Paulus Guds karakter - hans rettferd og rettvishet og lov. Han viste klart at mennesket plikter å leve edruelig og avholdende, holde sine lidenskaper under fornuftens kontroll, og leve i samsvar med Guds lov for å bevare fysisk og åndelig livskraft. rett (288)Paulus fortalte om den kommende dom, da enhver skal bli lønnet etter sine gjerninger. Da vil det vise seg at rikdom, stilling og titler er verdiløse når det gjelder å oppnå Guds velvilje og slippe fri fra følgene av synd. Han viste at det er i dette livet menneskene må forberede seg for livet som kommer. Lar de være å benytte de privilegier og anledninger de får, går de evig fortapt. De får ingen ny anledning. rett (289)Paulus brukte lang tid på å forklare de vidtrekkende krav Guds lov stiller. Han viste hvordan den trenger inn til de dypeste gjemmer i menneskets moralske natur og kaster lys over det som har vært skjult for menneskers innsyn' og kunnskap. Det et menneske kan komme til å gjøre eller si, viser bare hva det gir seg ut for å være, men er en dårlig målestokk for menneskets moralske karakter. Loven gransker tanker, motiver og forsetter. Syndige lyster som er skjult for det menneskelige øye, misunnelse, hat, attrå og ærgjerrighet, onde handlinger kjælt for i dypet av menneskets sinn, men aldri utført på grunn av manglende anledninger - alt dette fordømmes av loven. rett (289)Paulus søkte å gjøre tilhørerne oppmerksom på det ene store offer for synd. Han henviste til de ofre som skulle bære bud om de kommende goder; og framstilte deretter Kristus som oppfyllelsen av alle de seremonier som pekte fram til ham som den eneste kilde til liv og håp for den falne menneskehet. Hellige menn i gammel tid ble frelst fordi de trodde på Kristi blod. Når de overvar offerdyrenes dødskamp, så de samtidig fram til Guds Lam, som skulle bære verdens synd. rett (290)Gud har rett til å kreve kjærlighet og lydighet av dem han har skapt. I loven har han gitt en fullkommen målestokk for alt som er rett, men mange glemmer sin skaper og velger å følge sin egen vei i opprør mot hans vilje. De gir fiendskap i bytte for en kjærlighet som er så høy som himmelen og stor som verdensaltet. Gud kan ikke slå av på lovens krav for å imøtekomme ugudelige mennesker. Mennesker kan heller ikke i egen kraft oppfylle det loven krever. Bare i tro på Kristus kan synderen bli renset for skyld og satt i stand til å vise lydighet mot Skaperens lov. rett (290)Slik gjorde fangen Paulus gjeldende de krav Guds lov stiller til både jøder og hedninger. Samtidig framholdt han den foraktede nasareeren Jesus som Guds Sønn og verdens frelser. rett (280)Landshøvdingens jødiske kone visste godt at den loven hun så skammelig brøt, var hellig, men hennes fordom mot mannen fra Golgata stålsatt" hennes hjerte mot livets ord. Feliks hadde derimot aldri hørt sannheten, men Den Hellige Ånds påvirkning førte til at han ble overbevist og sterkt grepet av det han hørte. Samvittigheten var våknet og gav seg til kjenne. Feliks forstod at Paulus hadde rett. Han begynte å tenke tilbake på en fortid i synd. Skremmende klart så han for seg alt det skjulte i en ungdomstid preget av utsvevelser og blods utgytelse. Det samme gjaldt det mørke rullebladet med alt det vonde som var skjedd senere. Han så seg selv som lidderlig, grusom og grisk. Sannheten hadde aldri kommet ham så nært inn på livet før. Aldri hadde han vært så fylt av redsel. Bare tanken på at alt det skjulte i hans kriminelle løpebane lå åpent for Gud, og at han en gang ville bli dømt etter sine gjerninger, fikk ham til å skjelve av skrekk. rett (290)I stedet for å la denne selverkjennelse føre til omvendelse valgte han å skyve fra seg de plagsomme tankene. Plutselig avbrøt han samtalen med Paulus: "Gå, men når jeg får tid, skal jeg tilkalle deg igjen." rett (290)Hvilken forskjell det var mellom Feliks og fangevokteren i Filippi! Herrens tjenere ble ført i lenker til fangevokteren; det samme ble Paulus til Feliks. Bevisene på at de ble støttet av en guddommelig kraft, deres glede midt i lidelse og vanære, deres fryktløshet da jorden skaket i et voldsomt jordskjelv, og deres kristne vilje til å tilgi - alt dette overbeviste fangevokteren, som skjelvende bekjente sine synder og fikk tilgivelse. Feliks skalv også, men han vendte ikke om. Fangevokteren gledet seg over å kunne ønske den Hellige Ånd velkommen til hjerte og hjem. Feliks bad Guds sendebud om å gå. Den ene valgte å bli Guds barn og arving til himmelen; den andre valgte å dele skjebne med de ugudelige. rett (291)Det gikk to år før det skjedde noe mer med Paulus. Feliks lot ham bli sittende i fengsel, men sendte stadig bud etter ham og lyttet interessert til hva han hadde å si. Motivet for denne påtatte vennligheten var imidlertid å få penger av Paulus. Feliks lot ham forstå at et større pengebeløp ville sette ham fri, men Paulus holdt seg for god til å bestikke noen for å oppnå frihet. Han var ingen forbryter. Dessuten var han for fattig til å betale løsepenger, selv om han kunne ha tenkt seg det. Han ville heller ikke på egne vegne appellere til sine venners sympati og offervilje. Dessuten følte han at han var i Guds hender, og ønsket derfor ikke å forpurre hans planer med ham. rett (291)Feliks ble til slutt kalt til Roma på grunn av de store overgrepene mot jødene. Før han forlot Cæsarea, ville han gjerne innynde seg hos jødene og lot Paulus bli sittende i fengsel. Likevel lyktes det ikke å oppnå jødenes tillit. Feliks måtte i stedet gå fra stillingen i unåde og ble etterfulgt av Porkius Festus, også han med hovedkvarter i Cæsarea. rett (291)En lysstråle fra himmelen hadde fått lov til å skinne på Feliks når Paulus gikk i rette med ham om rettferdighet, avhold og den kommende dom. Han fikk en himmelsendt anledning til å bekjenne sine synder og avstå fra dem, men han sa til Guds sendebud: "Gå, men når jeg får tid, skal jeg tilkalle deg igjen." Han vraket det siste tilbudet om nåde. Gud skulle aldri kalle på ham igjen. |