Pinsedagen

(28)Da disiplene kom tilbake til Jerusalem fra Oljeberget, la folk merke til dem. De ventet å se ansikter preget av sorg, forvirring og nederlag. I stedet oppdaget de glede og begeistring. Disiplene sørget ikke lenger over skuffede forventninger. De hadde møtt Frelseren. Han var stått opp fra de døde, og avskjedsordene lød hele tiden i ørene deres. rett

(28) Forberedelsene
Lydige mot Kristi befaling ble disiplene i Jerusalem og ventet på utøsingen av Ånden, slik Faderen hadde lovt. Men deres venting var ikke ørkesløs. Det fortelles at de stadig var i templet og lovpriste Gud. De kom også sammen og la sine forbønner fram for Faderen i Jesu navn. De visste at de hadde en representant og talsmann ved Guds trone i himmelen. I ærefrykt bøyde de seg i bønn og gjentok løftet: "Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.” De strakte troens hånd stadig høyere og begrunnet det slik: "Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss rett

(28)Mens disiplene ventet på oppfyllelsen av løftet, ydmyket de seg i ekte anger og bekjente sin vantro. Når de nå tenkte over det Jesus hadde fortalt dem før han døde, forstod de bedre hva han mente. De husket sannheter de hadde glemt, og minnet hverandre om det de hadde hørt. De bebreidet seg selv at de hadde misforstått Frelseren. Den ene begivenhet etter den annen i hans forunderlige liv passerte revy. rett

(28)Når de tenkte nærmere over hans rene, hellige liv, følte de at ikke noe arbeid ville være for hardt, eller noe offer for stort, om de bare fikk lov å vitne med sitt liv om Kristi prisverdige karakter. Kunne de bare fått leve om igjen de siste tre årene! Da ville de ha handlet helt annerledes, tenkte de. Kunne de bare møte mesteren en gang til! Da ville de gjøre alt for å vise hvor høyt de elsket ham, og hvor oppriktig de angret sorgene de i sin vantro hadde voldt ham med ord eller handlinger. Men når de tenkte over at de var blitt tilgitt, følte de seg likevel trøstet. De ville gjerne gjøre opp for sin vantro og modig bringe vitnesbyrdet om Jesus ut til hele verden. rett

(29)Inderlig og oppriktig bad disiplene om å bli skikket til å stå fram for mennesker og i det daglige samværet med dem tale slik at syndere kunne bli ledet til Kristus. De la til side alle uoverensstemmelser og ønsker om å være størst, og kom inn i et nært kristent fellesskap. De trengte seg stadig nærmere inn på Gud og fikk øynene åpnet for hvilket privilegium de hadde hatt i det nære samkvemmet med Kristus. Sorg fylte dem når de tenkte over hvor ofte de hadde bedrøvet ham med treg fatteevne og manglende forståelse av det han hadde forsøkt å undervise dem til deres eget beste. rett

(29)Dager med forberedelse ble preget av dyp hjerteransakelse. Disiplene følte sitt åndelige behov og bønnfalt Herren om den salvelse som kunne sette dem i stand til å arbeide for menneskers frelse. De bad ikke bare om selv å bli velsignet. Andres frelse hvilte på dem som en byrde. De forstod at evangeliet måtte bringes ut til hele verden, og tryglet om den kraft Kristus hadde lovt. rett

(29)Den Hellige Ånds innflytelse kom ofte klart til syne i patriarkenes dager, men aldri i hele sin fylde. Lydige mot Frelserens ord tryglet disiplene om denne gaven, og i himmelen la Kristus sin forbønn til. Han krevde Åndens gave for å kunne øse den ut over sitt folk. rett

(29) Ånden utøses
"Da pinsedagen kom, var de alle samlet. Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og det fylte huset hvor de satt." rett

(29)Ånden kom over der ventende og bedende disipler med en fylde som nådde hvert eneste hjerte. Den Allmektige åpenbarte sin kraft for menigheten. Det var som om denne kraften hadde vært holdt tilbake i århundrer. Nå jublet himmelen over å kunne øse Åndens rike nåde ut over menigheten. Ånden påvirket disiplene til å angre og bekjenne, og de lovpriste Gud for at deres synd var tilgitt. Det lød takksigelser og profetisk tale. Hele himmelen kom nær for å oppleve og prise Guds makeløse visdom og ufattelige kjærlighet. Grepet av forundring utbrøt apostlene: "Dette er kjærlighet." De grep gaven, og hva ble resultatet? Åndens sverd, nyslipt med kraft og badet i lynglimt fra himmelen, skar vei gjennom vantroen. Tusener vendte om på en dag. rett

(30) "Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da kan jeg sende ham til dere." "Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme." rett

(30)Kristi himmelfart var signalet til at hans disipler skulle motta den velsignelse som var blitt lovt. De måtte ta seg tid og vente på den før de tok fatt på arbeidet. Etter at Kristus var gått gjennom himmelens porter, ble han satt på tronen under englenes hyllest. Like etter denne seremonien ble Den Hellige Ånd utøst over disiplene i rike strømmer, og Kristus ble i sannhet herliggjort med den herlighet han hadde hos Faderen fra evighet av. Utøsingen av Den Hellige Ånd på pinsedagen var himmelens tegn på at Frelseren hadde inntatt sin plass i himmelen. Han kunne oppfylle sitt løfte og sende Den Hellige Ånd som et tegn på at han som prest og konge hadde mottatt all makt i himmel og på jord og var salvet som konge over sitt folk. rett

(30) "Tunger likesom av ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne." Som tunger av ild satte Den Hellige Ånd seg på alle som var til stede. Det var tegnet på den gaven disiplene fikk for å kunne tale flytende på språk som tidligere var ukjente for dem. Ilden symboliserte den brennende iver bak apostlenes arbeid og kraften som fulgte deres tjeneste. rett

(30) "I Jerusalem bodde det fromme jøder fra all verdens land." Da jødene ble spredt, bosatte de seg praktisk talt overalt i verden. I utlendigheten lærte de å snakke forskjellige språk. Mange av disse jødene var nå i Jerusalem for å ta del i de religiøse festlighetene som stod for døren. Alle kjente språk var representert, og dette mangfold av ulike språk ville ha vært en stor hindring i å forkynne evangeliet. rett

(30)På mirakuløst vis grep Gud inn og hjalp apostlene i deres hjelpeløshet. Den Hellige Ånd gjorde noe for dem som de selv ikke hadde kunnet oppnå gjennom et langt liv. Uten problemer kunne de forkynne evangeliet i språk som ble forstått av dem de skulle arbeide for. Denne overnaturlige gaven var et sterkt bevis på at deres oppgave bar himmelens stempel. Fra da av var disiplenes språk rent, enkelt og nøyaktig, enten de talte sitt morsmål eller et fremmed språk. rett

(32) "En stor mengde samlet seg da de hørte denne lyden, og de ble helt forvirret; for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: "Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål?” rett

(32)Prester og ledere raste over det forunderlige som hendte, men de våget ikke å gi etter for sin ondskap. De fryktet folkets vold. De hadde drept nasareeren, men nå stod de overfor hans ulærde tjenere fra Galilea og hørte beretningen om hans liv og tjeneste på alle kjente språk. Prestene ble enige om å bortforklare disiplenes overnaturlige kraft med at det lå naturlige årsaker bak. De hevdet at disiplene hadde drukket for mye av den nye vinen som var laget til festen, og var fulle. Noen av de mest uvitende blant folket trodde det var sant, men de som visste bedre, forstod at det var løgn. De som kunne språk, bekreftet at disiplene talte sprakene med stor nøyaktighet. rett

(32) Peters preken
Peter svarte på prestenes beskyldninger med å fortelle at det som hadde skjedd, var en direkte oppfyllelse av Joels profeti om at en slik kraft ville komme for å utruste mennesker for en spesiell oppgave. Han sa: "Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! La meg kunngjøre for dere det som her skjer. Hør nå på det jeg sier! Disse mennene er ikke fulle som dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. Men her skjer det som profeten Joel! talte om: I de siste dager skal det skje, sier Gud: Jeg vil utøse min Ånd over alle mennesker. Sønner og døtre hos dere skal tale profetiske ord, de unge menn skal ha syner, og de gamle blant dere ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utøse av min Ånd, og de skal tale profetisk." rett

(32)Klart og med stor kraft vitnet Peter om Kristi død og oppstandelse: "Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann Gud utpekte for dere gjennom de mektige gjerninger, under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere, og som dere selv kjenner til. Han ble utlevert til dere slik Gud på forhånd hadde bestemt og visste om, og ved hjelp av menn som ikke kjenner Guds lov, naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer. Det var jo ikke mulig for døden åt holde ham fast." rett

(33)Peter henviste ikke til Kristi lære for å bevise det han sa. Han visste at tilhørernes fordom var så sterk at slike uttalelser ville være uten virkning. I stedet nevnte han David, som jødene betraktet som en av sine patriarker. "David sier om ham: Jeg hadde alltid mine øyne vendt mot Herren, for han er ved min høyre side, for at jeg ikke skal vakle. Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet, og selv mitt legeme skal bo med håp. For du skal ikke la min sjel bli i dødsriket og ikke la din Hellige gå til grunne." rett

(33) "Brødre, la meg tale fritt og åpent til dere om vår stamfar David. Han døde og ble begravet, og den dag i dag har vi hans grav hos oss." Og Peter fortalte videre at David så "inn i framtiden og talte om at Messias skulle oppstå. Han er det som ikke ble i dødsriket, og det er hans legeme som ikke skulle gå til grunne. Gud oppreiste denne Jesus, og vi er alle vitner om det". rett

(33)Det som nå skjer, har stor interesse. Folk fra alle kanter er kommet sammen for å høre disiplene vitne om sannheten i Jesus. De trenger på og fyller templet. Prester og folkets ledere er også der. Ennå hviler ondskapen over ansiktene deres. Hjertene er fylt av hat mot Kristus. Hendene er tilsmusset av blodet som fløt da de korsfestet verdens frelser. De hadde ventet å finne apostlene knuget av frykt for forfølgelse og død. I stedet opplever de at disiplene fryktløst og fylt av Åndens kraft forkynner Kristi guddommelighet. De hører apostlene erklære med stort mot at han som de nylig ydmyket, spottet, slo og korsfestet, er livets herre, opphøyd og sittende ved Guds høyre side. rett

(33)Noen av dem som hørte apostlene, var med da Kristus ble domfelt og drept. De hadde gjort felles sak med pøbelen og krevd at Kristus måtte bli korsfestet. Da Jesus og Barabbas stod foran dem i doms salen og Pilatus spurte hvem av dem de ønsket frigitt, ropte de: "Ikke ham, men Barabbas!" Og da Pilatus førte Kristus ut til folket og sa: "Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham", ropte de: "La hans blod komme over oss og våre barn." rett

(33)Nå hørte de disiplene erklære at det var Guds Sønn de hadde korsfestet. Prester og ledere skalv. Skyldfølelse og redsel grep folket. "Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: "Hva skal vi gjøre, brødre?” Blant dem som hørte disiplene, fantes det flere gudfryktige jøder som var oppriktige i sin tro. Kraften i det som ble sagt, overbeviste dem om at Kristus virkelig var Messias. rett

(33)Peter svarte: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave. For løftet gjelder dere og deres barn og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på." rett

(34)Overfor de botferdige la Peter vekt på at det var prestenes og ledernes bedrag som førte til at folket forkastet Kristus. Han forklarte også at de aldri ville komme til å ta imot Kristus hvis de fortsatte å søke råd hos prester og ledere, eller ventet på at disse skulle ta imot Kristus før de selv våget å gjøre det. Disse mektige mennene gav nok inntrykk av å være gudfryktige, men traktet bare etter jordisk rikdom og ære. De nektet å komme til Kristus og få lys. rett

(34)Opplyst av et lys fra himmelen framstod de deler av Skriften som Kristus tidligere hadde forklart for disiplene, som den fullkomne sannhet, kledd i stråleglans. Sløret som hele tiden hadde hindret dem i å se hva som var blitt avskaffet da Jesus døde, ble fjernet. De forstod klart og tydelig Kristi oppgave og hans rikes egenart. Med kraft kunne de tale om Frelseren, og mange ble overbevist da de hørte om frelsesplanen. Tradisjoner og overtro som prestene hadde innprentet i dem, ble feid bort så de kunne ta imot Frelseren. rett

(34) Evangeliets førstegrøde
"De som tok imot hans budskap, ble døpt, og den dagen ble tre tusen lagt til menigheten. Jødenes ledere, hadde trodd at Kristi død ville gjøre slutt på hans verk, men i stedet opplevde de alt det forunderlige på pinsedagen. De hørte disiplene forkynne Kristus med en kraft og energi de ikke hadde vist tidligere, og så hvordan deres tale ble stadfestet med tegn og undergjerninger. I Jerusalem, judaismens høyborg, bekjente tusener sin tro på at Jesus fra Nasaret var Messias. rett

(34)Det overrasket og gledet disiplene at så mange vendte om og tok imot Kristus. De så det ikke som et resultat av egen innsats, men forstod at de hadde overtatt andres arbeid. Helt siden Adams fall hadde Kristus overlatt til sine tjenere å så Ordets sæd i menneskehjerter. Mens han levde her på jorden, sådde han sannhetens sæd og vannet den med sitt blod. At så mange vendte om på pinsedagen, var resultatet av den sæd Kristus hadde sådd, og åpenbarte kraften i hans lære. rett

(34)Apostlenes forkynnelse var både klar og overbevisende, men den kunne likevel ikke alene fjerne all fordommen som syntes å overleve tross alle kjensgjerninger. Men Den Hellige Ånd åpnet hjertene for guddommelig kraft. Apostlenes ord kom som skarpe piler fra Den Allmektige og overbeviste mennesker om den fryktelige skyld de tok på seg da de forkastet og korsfestet herlighetens herre. rett

(34)Kristi undervisning hadde gitt disiplene følelsen av at de trengte Ånden, og veiledet av Ånden ble de satt i stand til å begynne sin livsgjerning. De var ikke lenger uvitende og ukultiverte eller en gruppe enkeltpersoner med sprikende meninger, som håpet å oppnå verdslig storhet. "De holdt sammen", og "hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn". Kristus fylte tankelivet, og deres mål ble å fremme hans rike. I sinn og karakter liknet de sin herre. Det står skrevet at folket visste at disiplene hadde vært sammen med Jesus.' rett

(35)Pinsedagen brakte apostlene lys fra himmelen. Sannheter de ikke forstod så lenge de var sammen med Kristus, gikk nå opp for dem. Med en tro og en visshet som de ikke hadde opplevd tidligere, tok de imot sannhetene i Den hellige skrift. Nå var det ikke lenger et spørsmål om tro at Kristus var Guds Sønn. Til tross for at han var kommet som menneske, visste de at han var Messias. Dette fortalte de til verden med en selvfølge som førte til at andre mennesker ble overbevist om at Gud var med dem. rett

(36)Disiplene kunne forkynne navnet Jesus med overbevisning. Var han kanskje ikke deres venn og eldre bror? I det nære fellesskapet med Kristus var de sammen med ham i det høye. Når de vitnet om ham, talte de med begeistring. Deres hjerte var fylt med en hengivenhet så full og dyp og vidtrekkende at den drev dem til verdens fjerneste områder for å vitne om Kristi kraft. De ble fylt med inderlig lengsel etter å fortsette det arbeid han begynte. rett

(36)Disiplene innså hvor uendelig mye de skyldte himmelen, og følte det store ansvaret som fulgte med arbeidet. Den Hellige Ånd gav dem styrke, og med stor iver drog de ut og forkynte budskapet om seieren som var blitt vunnet på korset. Ånden ansporet dem og talte gjennom dem. Kristi fred strålte fra deres ansikter. De hadde viet sitt liv til hans tjeneste, og deres atferd bar bud om at de hadde overgitt seg helt til ham.
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 2,1-39 rett

neste kapitel