Alfa og Omega 6. bd. kapitel 41. Fra side 295.     Fra side 433 i den engelske utgave.tilbake

Nesten overtalt

(295)Paulus hadde anket sin sak inn for keiseren, og Festus så seg nødt til å sende ham til Roma. Det tok imidlertid tid å finne passende skipsleilighet. Andre fanger skulle sendes samtidig, og derfor ble avreisen utsatt. Det krevde tid å granske hver enkelt fanges sak, og Paulus fikk anledning til å vitne om sin tro for høytstående personer i Cæsarea og for kong Agrippa, den siste av Herodes-slekten. rett

(295) "Noen dager senere kom kong Agrippa og Berenike til Cæsarea for å besøke Festus. Da de hadde vært der noen dager, la Festus saken mot Paulus fram for kongen. "Jeg har en mann her," sa han, som Feliks etterlot som fange. Da jeg drog til Jerusalem, gikk overprestene og jødenes eldste til søksmål mot ham og bad om å få ham dømt." Han forklarte deretter bakgrunnen for at fangen hadde anket sin sak inn for keiseren, og fortalte at jødene i den forrige rettergangen mot Paulus ikke hadde framført anklager av det slaget Festus hadde tenkt seg. "Det de anførte mot ham, gjaldt noen stridsspørsmål i deres egen religion og noe om en viss Jesus som er død, men som Paulus påstod er i live." rett

(295) Paulus hos Festus og Agrippa
Agippa ble interessert og sa: "Jeg skulle selv ha lyst til å høre denne mannen." For å oppfylle hans ønske ble det arrangert en sammenkomst for dagen etter. "Neste dag kom kong Agrippa og Berenike i full stas og toget inn i rettssalen sammen med de militære sjefer og byens fremste menn. På ordre av Festus ble Paulus ført inn." rett

(295)Til ære for gjestene benyttet Festus anledningen til å skape en praktfull ramme om begivenheten. Landshøvdingens og gjestenes kostbare drakter, soldatenes blinkende sverd og offiserenes strålende rustninger kastet glans over tilstelningen. rett

(295)Og der stod Paulus, fremdeles i lenker, foran forsamlingen. Hvilken kontrast! Agrippa og Berenike stod for makt og stilling og nøt derfor verdens gunst, men de manglet de karakteregenskaper Gud verdsetter. De brøt hans lov og var fordervet i hjerte og levesett. Deres livsstil var avskyelig i Herrens øyne. rett

(296)Den aldrende fangen stod lenket til en soldat. Det fantes ingen ting ved ham som syntes å påkalle verdens hyllest. Men hele himmelen var interessert i denne mannen selv om han syntes å være venneløs, fattig og uten rang, og var fengslet fordi han trodde på Guds Sønn. Engler stod ved hans side. All kongelig stas og prakt ville ha bleknet om glansen fra bare ett av disse sendebudene hadde vært synlig. Kongen og hans hoff ville blitt slått til jorden på samme måte som vaktmennene ved Kristi grav. rett

(296)Festus introduserte selv Paulus for forsamlingen med disse ordene: "Kong Agrippa og alle dere som er til stede her! Foran dere ser dere den mann som har fått hele den jødiske befolkning til å vende seg til meg både i Jerusalem og her. De har høylytt forlangt at han ikke måtte få leve lenger. Jeg ble klar over at han ikke hadde gjort noe som fortjener dødsstraff. Men han har selv anket til Hans Majestet, og jeg har besluttet å sende ham dit. Imidlertid har jeg ikke sikre opplysninger å skrive til Hans Majestet. Derfor fører jeg ham fram for dere, i første rekke for deg, kong Agrippa, så jeg etter forhøret kan vite hva jeg skal skrive. For jeg syntes det er meningsløst å oversende en fange uten å gjøre rede for anklagen mot ham." rett

(296)Kong Agrippa gav så Paulus tillatelse til å legge fram sin sak. Alt storfolket og prakten omkring dem brakte ikke Paulus ut av fatning. Han visste hvor lite verdslig rikdom og verdighet er verd. Han lot seg ikke et øyeblikk skremme av verdens pomp og prakt, men bevarte hele tiden fatningen. rett

(296) Paulus taler til Agrippa
"Kong Agrippa," begynte han, "jeg priser meg lykkelig at det er for deg jeg i dag skal forsvare meg mot alt det jødene anklager meg for, ikke minst fordi du kjenner godt alle jødenes skikker og stridsspørsmål. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg." rett

(296)Paulus fortalte om sin omvendelse fra hardnakket vantro til troen på Jesus fra Nasaret som verdens frelser. Han beskrev synet fra himmelen, som først fylte ham med en uforklarlig frykt, men som senere ble til stor oppmuntring - en åpenbaring av guddommelig herlighet, der midtpunktet var en trone. På denne tronen satt han som han hadde foraktet og hatet, og hvis tilhengere han til og med hadde forsøkt å utrydde. Fra det øyeblikk var Paulus et annet menneske. Han trodde oppriktig og brennende på Jesus, forvandlet som han var ved Guds nåde. rett

(297)Klart og med stor kraft la Paulus fram for Agrippa de viktigste begivenhetene i Kristi liv her på jorden. Han vitnet om at profetienes Messias allerede var kommet i mannen Jesus fra Nasaret. Han viste til hva Det gamle testamente hadde uttalt om at Messias skulle komme som et menneske blant mennesker, og hvordan Jesu liv hadde oppfylt alle enkeltheter som var gitt av Moses og profetene. For å frelse en fortapt verden hadde Guds Sønn utholdt korset, fornedrelsen og skammen og fart tilbake til himmelen etter å ha seiret over død og grav. rett

(297)Hvorfor skulle det være så utrolig at Kristus var stått opp fra de døde? spurte Paulus. Engang mente han at det var umulig, men hvordan skulle han nå kunne tvile på noe han selv hadde sett og hørt? Utenfor Damaskus' murer hadde han virkelig sett den korsfestede og oppståtte Kristus, den samme Kristus som hadde vandret i Jerusalems gater og dødd på korset, som hadde brutt dødens lenker og steget opp til himmelen. Like sikkert som Peter, Jakob og Johannes og de andre disiplene hadde sett ham og snakket med ham, hadde han gjort det. Stemmen hadde befalt ham å forkynne evangeliet om en oppstått frelser. Hvordan kunne han nekte? I Damaskus og Jerusalem, ,over hele Judea og i fjerne områder hadde han vitnet om Jesus den korsfestede og vist alle mennesker "at de må gjøre bot og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen". rett

(297) "Dette er grunnen til at jødene grep meg i templet og forsøkte å drepe meg," uttalte Paulus. "Men til denne dag har Gud hjulpet meg, så jeg har vitnet for høy og lav, og jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa skulle kende, at Messias skulle lide og være den første som stod opp fra de døde, og deretter skulle han forkynne lyset for folket og for folkeslagene." rett

(297)Hele forsamlingen lyttet bergtatt til den vidunderlige beretningen om hva Paulus hadde opplevd. Apostelen tok seg tid til sitt yndlingsemne. Ingen tvilte på hans oppriktighet, men da hans uimotståelige velta1enhet nådde sitt høydepunkt, brøt Festus ham av og ropte: "Du er fra sans og samling, Paulus! All lærdommen din driver deg fra forstanden." rett

(298)Paulus svarte: "Ærede Festus, jeg er ikke fra forstanden, for alt jeg sier, er sant og vel betenkt. Kongen kjenner til alle disse ting, og til ham taler jeg rett ut. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette er gått ham forbi; det' er jo ikke skjedd i en avkrok." Så vendte han seg direkte til Agrippa og sa: "Kong Agrippa, tror du på profetene? Jeg vet at du tror." rett

(298)Dypt beveget glemte Agrippa et øyeblikk omgivelsene og sin høye verdighet. Han tenkte bare på det han hadde hørt. Foran ham stod en fordringsløs fange som Guds sendebud. Agrippa svarte uvilkårlig: "Det er like før du overtaler meg til å bli en kristen." rett

(298)Apostelen svarte med stort alvor: "Jeg ønsker til Gud at både du og alle som hører meg i dag, nå eller senere må bli som jeg, bare uten disse lenkene." Han løftet sine lenkebundne hender. rett

(298)Det ville ikke ha vært urettferdig om Festus, Agrippa og Berenike hadde båret de lenker Paulus var bundet med. Alle hadde begått grove forbrytelser. Disse lovbrytere hadde hørt tilbudet om frelse ved Kristi navn. I hvert fall en var nesten blitt overtalt til å ta imot den nåde og tilgivelse som ble tilbudt. Men Agrippa avviste tilbudet om nåde og nektet å vedstå seg korset til den korsfestede frelser. rett

(298)Kongens nysgjerrighet var stilt tilfreds. Han reiste seg og gav tegn til at samtalen var slutt. Da forsamlingen gikk hver til sitt, snakket de med hverandre og sa: "Den mannen har ikke gjort noe som fortjener dødsstraff eller fengsel." rett

(298)Selv om Agrippa var jøde, delte han ikke fariseernes hykleri og blinde fordom. Til Festus sa han: "Han kunne ha vært løslatt om han ikke hadde anket til keiseren." Saken var blitt henvist til en høyere rett og lå derfor utenfor maktområdet til Festus og Agrippa.
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 25.13-27; 26 rett

neste kapitel