| Alfa og Omega 6. bd. kapitel 42. Fra side 299. Fra side 439 i den engelske utgave. |
(299)Endelig var Paulus på vei til Roma. Lukas skriver: "Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon. Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium, som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedonieren Aristark fra Tessalonika." rett (299)I det første århundret av den kristne tidsalder var det både strabasiøst og farlig å reise sjøveien. Sjøfolkene satte gjerne kursen etter solen og stjernene. Når de ikke var synlige og det brygget opp til uvær, var kapteinene redde for å legge ut på åpent hav. En del av året var det nesten umulig å drive sjøfart uten risiko. rett (299). På den lange og trøttende reisen til Italia måtte Paulus tåle alle de strabaser en fange i lenker kunne bli utsatt for. Det var likevel noe som oppmuntret ham i alle vanskelighetene. Han fikk tillatelse til å ha med seg Lukas og Aristark. I brevet til kolosserne henviser han til Aristark som medfange, men han hadde frivillig fulgt Paulus i fangenskapet for å kunne hjelpe ham når vanskelighetene meldte seg. rett (299)Reisen begynte godt. Neste dag kastet de anker utenfor Sidon. Offiseren Julius behandlet Paulus vennlig, og da han fikk høre at det bodde kristne på stedet, gav han Paulus lov til å besøke sine venner og nyte godt av deres omsorg. Apostelen hadde dårlig helse og satte pris på offiserens velvilje. rett (299) Motvind (300)I Godhavn måtte de bli en stund og vente på bedre- vindforhold. Vinteren nærmet seg, og det var ikke lenger trygt å ferdes på havet. Kapteinen måtte gi opp håpet om å nå reisemålet før været gjorde det umulig å ta seg fram sjøveien. Spørsmålet var bare om de skulle bli i Godhavn eller forsøke å nå en havn som egnet seg bedre for overvintring. rett (300)Dette ble diskutert fram og tilbake, og til sist la offiseren problemet fram for Paulus. Han hadde vunnet respekt både hos sjøfolkene og soldatene. Uten å nøle rådet apostelen dem til bli hvor de var: "Jeg ser at å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for våre liv." Men både kaptein og eier og de fleste passasjerer og sjøfolk ville ikke høre på Paulus' råd. "Og da det var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke å nå Føniks for å ligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest." rett (300) Storm (301)Stormen drev skipet opp mot den lille øya Klauda, og i le av den forberedte sjøfolkene seg på det verste. Livbåten, som var deres eneste redning om skipet skulle gå på grunn, hang etter skipet og kunne når som helst bli slått i stykker. Først ble den heist om bord. Så ble det tatt forholdsregler for å styrke skipet og sette det i stand til å tåle stormen. Den ubetydelige beskyttelsen som den lille øya gav, varte ikke lenge. Snart var de igjen utsatt for stormens voldsomme raseri. rett (302)Stormen raste hele natten, og skipet sprang lekk. Sikkerhetstiltakene hadde ikke hjulpet. Neste dag begynte de å kaste lasten over bord. Natten kom uten at vinden var løyet. Med brukket mast og seil som var revnet, ble det stormrammede skipet kastet hit og dit i de voldsomme vindkastene. Det knaket i sammenføyningene og kunne hvert øyeblikk bryte sammen der det rullet og ristet i stormkastene. Skipet tok inn stadig mer vann, og passasjerer og mannskap lenset uavbrutt. Ingen om bord fikk et øyeblikks hvile. "Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen," skriver Lukas. "Vi hadde nå verken sett sol eller stjerner på flere dager, og da det kraftige uværet fortsatte, svant etter hvert alt håp om redning." rett (302) Paulus setter mot i mannskapet (302)Da stormen løyet litt, benyttet Paulus anledningen og gikk ut på dekket. Han ropte: "Dere skulle ha hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for både ulykken og tapet. Men nå ber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt. For i natt stod en engel for meg fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa: Frykt ikke, Paulus. Du kommer til å stå for keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg. Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg. Vi kommer til å strande på en eller annen øy." rett (302)Ordene gav nytt håp. Passasjerer og mannskap fikk nye krefter. Enda var det mye å gjøre, og de gjorde sitt ytterste for å avverge ødeleggelsen. rett (302)Omkring midnatt den fjortende natten de ble kastet omkring på det mørke, opprørte havet, hørte de brenninger og fikk kjenning av land. "De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner. De var redde for å gå på et skjær og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag." rett (303) Landstigningen (303)Den verste krisen var likevel ikke over. Enda en gang stod apostelen fram og oppmuntret alle om bord. Han oppfordret både passasjerer og mannskap til å spise: "Dere har nå gått uten mat i fjorten dager og ventet og ikke fått det minste i livet. Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hår på hodet." rett (303) "Dette sa han, og så tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet." rett (303)Dagen brøt fram, men de så ikke noe som kunne fortelle dem hvor de var. "De så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn. De kappet alle ankerne og lot dem gå, og samtidig løsnet de surringene på rorene. Så satte. de forseilet og stod inn mot land med vinden. De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene." rett (303)Da ble Paulus og de andre fangene truet av en skjebne som var verre enn selve skibbruddet. Soldatene forstod at det var umulig å passe på fangene mens de tok seg til land. Hver og en ville ha nok med seg selv. Om noen av fangene ble borte, ville de som stod ansvarlig for dem, miste livet. Derfor ville soldatene drepe alle fangene, noe romersk lov tillot. Meningen var å drepe fangene med en gang, hadde det bare ikke vært for ham som de stod i så stor takknemlighetsgjeld til. Offiseren Julius visste at det var på grunn av Paulus alle om bord var blitt reddet. Han forstod også at Gud var med ham. Derfor var han redd for å gjøre Paulus noe vondt. "Han gav ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land." Navneopprop viste at ingen var savnet. rett (304)De skibbrudne ble godt mottatt av befolkningen på Malta. Lukas skriver: "De tok seg av oss alle sammen og tente bål, for det regnet, og det var kaldt." Paulus var en av dem som hjalp andre. Han hadde sanket sammen en haug med kvister og skulle legge den på bålet da en orm krøp ut på grunn av heten og bet seg fast i hånden hans. Innbyggerne ble lamslått av skrekk. Da de så at Paulus bar lenker, sa de til hverandre: "Denne mannen er sikkert en morder siden rettferdighetens gudinne ikke lar ham leve." Men Paulus ristet ormen av seg og inn i ilden uten å ha men av bittet. Folk ventet bare på at han skulle falle om med de frykteligste smerter, for de visste hvor giftig ormen var. "Da de hadde ventet lenge uten å se at det skjedde noe uvanlig med ham, slo de helt om og sa at han måtte være en gud." rett (304)De tre månedene de skibbrudne var på Malta, brukte Paulus og hans medarbeidere alle anledninger til å forkynne evangeliet. På grunn av Paulus ble alle de skibbrudne vennlig behandlet og fikk alt de trengte. Da de reiste fra Malta, fikk de med seg alt de trengte til på reisen. Slik beskriver Lukas det viktigste som hendte under oppholdet: rett (304) "1 nærheten av dette stedet lå det et gods som den fremste mannen på øya eide, han hette Publius. Han tok vennlig imot oss som sine gjester i tre dager. Far til Publius lå akkurat da syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, bad og la sine hender på ham og helbredet ham. Etter dette kom også de andre på øya som var syke, og de ble helbredet. De gjorde stor ære på oss, og da vi reiste, forsynte de oss med det vi trengte." |