I Roma

(305)Da det lot seg gjøre å stikke til sjøs igjen, fortsatte offiseren og fangene reisen til Roma. De reisende gikk om bord i aleksandriaskipet Castor og Pollux. Det hadde ligget i vinteropplag på Malta på vei vestover. Selv om de ble forsinket av motvind, kom de sikkert fram, og skipet kastet anker i den vakre havnen i Puteoli på Italia-kysten. rett

(305)Der bodde det noen få kristne, og de bad Paulus om å bli hos dem en ukes tid, noe offiseren velvilligst lot ham få lov til. Helt siden de kristne i Italia fikk brevet Paulus skrev til menigheten i Roma, hadde de forventningsfullt sett fram til hans besøk. De hadde ikke tenkt seg at han skulle komme som fange, men hans lidelser gjorde ham enda kjærere. Avstanden fra Puteoli til Roma var bare om lag to hundre og tjuefem kilometer, og havnebyen stod hele tiden i forbindelse med hovedstaden. De kristne i Roma fikk beskjed om at apostelen var ventet, og noen drog ut for å ønske ham velkommen. rett

(305) Paulus kommer til Roma
Den åttende dagen etter ankomsten tok offiseren og hans fanger fatt på reisen til Roma. Julius lot Paulus få alle de fordeler det stod i hans makt å gi, men kunne ikke gjøre noe med hans fangestatus eller fjerne lenkene som holdt ham bundet til en soldat. Det var med tungt hjerte Paulus så fram til det etterlengtede møte med verdens hovedstad. Forholdene var så helt annerledes enn han hadde tenkt seg! Hvordan kunne han, lenket og brennemerket, forkynne evangeliet? Håpet om å vinne mange for Kristus i Roma syntes å slå feil. rett

(305)Endelig nådde reisefølget Forum Appii, sekstifem kilometer fra Roma. Som det banet seg vei gjennom folkemengden langs den viktige gjennomfartsveien, fikk den gråhårede gamle mannen som gikk lenket sammen med forherdede forbrytere, mangt' et foraktelig blikk og måtte tåle mange grove og hånende tilrop. rett

(3o6)Plutselig lyder gledesrop. En mann kommer springende og omfavner fangen. Han gråter og jubler på samme tid, som en sønn ønsker velkommen en far som har vært lenge borte. Det gjentar seg gang på gang. Mange omkring dem syntes å få sitt syn skjerpet i rørende forventning og gjenkjenner den gamle mannen. Det var jo han som talte livets ord til dem i Korint, Filippi og Efesos. rett

(306)Mens de hjertevarme disiplene opprømt samler seg om sin far i troen, må hele følget stanse. Forsinkelsen irriterer soldatene, men de har ikke hjerte til å bryte inn i det hjertelige gjensynet. De hadde også lært å respektere fangen. I et ansikt merket av slit og smerte så de troende et bilde av Kristus. De bedyret at de ikke hadde glemt ham eller sluttet å være glad i ham. De forsikret at de stod i gjeld til ham for det håpet som hadde virket inn på deres liv og gitt dem fred med Gud. Hadde de fått lov, kunne de ha bevist sin kjærlighet og båret ham på skuldrene helt fram til byen. rett

(396)Det er få som virkelig forstår betydningen når Lukas skriver at "Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot". Blant gråtende og medfølende kristne venner som ikke skammet seg over hans lenker, priste apostelen Gud med høy røst. Sorgens sky hadde hvilt over ham. Nå var den feid vekk. Kristenlivet hadde vært en rekke prøvelser, lidelser og skuffelser, men akkurat da følte han at han hadde fått rikelig betalt. Med faste steg og et glad hjerte fortsatte han reisen. Han ville verken klage over fortiden eller frykte framtiden. Han forstod at det ventet både fengsel og lidelser, men han visste også at han hadde vært med og satt andre fri fra en trelldom som var langt frykteligere. Derfor gledet han seg over lidelsene for Kristi skyld. rett

(306)I Roma overleverte offiseren fangene til lederen for keiserens livvakt. Han gav Paulus godt skussmål og leverte brevet fra Festus. Det førte til at Paulus ble godt behandlet av sjefen for vaktstyrken. I stedet for å bli kastet i fengsel fikk han bo i et hus han selv leide. Selv om han fremdeles var lenket til en soldat, kunne han ta imot besøk av venner og fremme Kristi sak. rett

(306) Paulus taler til jødene
Mange jøder som for noen år siden var blitt forvist fra Roma, hadde fått lov til å komme tilbake. Derfor var det ganske mange jøder i Roma på den tiden. Det var først og fremst for dem Paulus ønsket a legge fram alle kjensgjerninger om seg selv og sin virksomhet, og før motstanderne fikk anledning til å sette jødene opp mot ham. Tre dager etter ankomsten til Roma kalte Paulus sammen jødenes ledere. Enkelt og likefram fortalte han hvorfor han var kommet til Roma som fange. rett

(307) "Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot vårt folk eller mot fedrenes skikker," fortalte han, "og likevel kommer jeg som en fange fra Jerusalem, hvor jeg ble utlevert til romerne. De forhørte meg og ville løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff. Men jødene satte seg imot det, og da ble jeg tvunget til å innanke min sak for keiseren, uten at det betyr at jeg anklager mitt folk. Av denne grunn har jeg bedt dere komme hit, for at jeg kan treffe dere og snakke med dere. For jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp." rett

(307)Han fortalte ikke noe om den overlast jødene hadde utsatt ham for. Heller ikke nevnte han noe om sammensvergelsene for å drepe ham. Han talte forsiktig og vennlig. Det gjorde han ikke for å få medfølelse eller oppmerksomhet, men han prøvde å forsvare sannheten og verne om evangeliets omdømme. rett

(307)Tilhørerne svarte at de verken offentlig eller privat hadde mottatt brev med klager mot ham. Heller Ikke jødene som var kommet til Roma, hadde beskyldt ham for noe forbrytersk. Alle ville gjerne høre hvorfor han trodde på Kristus. "For vi vet i alle fall så meget om denne sekten at den overalt støter på motstand," sa de. rett

(307)De fikk sitt ønske oppfylt, og det ble avtalt en dag da Paulus kunne undervise dem i evangeliet." Det kom flere enn første gang. "Han forklarte alt for den og vitnet om Guds rike. Ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus, fra tidlig morgen til sent på kveld." Han snakket om sin egen erfaring, og enkelt, oppriktig og kraftig la han fram argumenter fra Det gamle testamente. rett

(307)Apostelen viste at gudsdyrkelse ikke består av skikker og seremonier, trosbekjennelser og teorier. Om det hadde vært tilfelle, kunne det naturlige menneske studere og forstå det på samme måte som det forstår verdslige ting. Paulus forklarte at troen på Gud i virkeligheten er en frelsende kraft som kun kommer fra Gud, en personlig opplevelse av Guds fornyende kraft over sjelen. rett

(307)Han forklarte hvordan Moses hadde fortalt Israel at Kristus var den profet de skulle høre på, og at alle profetene hadde vitnet om ham som Guds botemiddel mot synd, den skyldfrie som måtte bære byrden av skyld for andre. Han anklaget dem ikke for å holde fast på skikker og seremonier, men forklarte at de ved å holde seg til det seremonielle systemet så nøye som de gjorde, i virkeligheten hadde forkastet ham som hadde oppfylt det' rett

(308)Paulus fortalte at han før omvendelsen ikke hadde kjent Kristus personlig, men bare ut fra hva han sammen med andre hadde tenkt om karakteren og virksomheten til den kommende Messias. Han hadde forkastet Jesus fra Nasaret som en bedrager fordi han ikke svarte til deres forventninger. Etter omvendelsen fikk Paulus et langt mer åndelig og opphøyd syn på Kristus og hans gjerning. Han forsikret dem at han ikke forkynte Kristus bare slik mennesker gjorde. Herodes hadde sett mennesket Kristus; Annas hadde sett ham; Pilatus, prestene og lederne hadde sett ham; de romerske soldatene hadde sett ham. Men ingen hadde med troens øye sett ham som en herliggjort frelser. Å tro på Jesus og ha et åndelig fellesskap med ham var noe langt mer enn å ønske at de hadde kjent ham mens han var her på jorden, Det samfunnet med Kristus som Paulus kunne glede seg over, var mer inderlig og varig enn et fellesskap mellom mennesker. rett

(308)Paulus talte om det han visste, og vitnet om det han hadde sett angående Jesus fra Nasaret som Israels håp, og alle som oppriktig søkte etter sannhet, lot seg overbevise. I hvert fall på noen gjorde hans tale et inntrykk de aldri glemte, Andre nektet hardnakket å ta imot Skriftens klare vitnesbyrd, selv om de ble framholdt for dem av. en mann som Den Hellige Ånd i særegen grad hadde undervist. De kunne ikke motbevise hans argumenter, men nektet å godta hans slutninger. rett

(308) Forhøret utsettes
Paulus hadde vært i Roma i flere måneder før jøder fra Jerusalem var på plass for personlig å rette klager mot ham, Deres planer var blitt krysset flere ganger, men denne gang skulle Paulus stilles for den høyeste rett i romerriket, og de ønsket ikke å lide et nytt nederlag. Lysias, Feliks, Festus og Agrippa hadde allerede sagt seg overbevist om at han var uskyldig. Motstandernes siste håp var å gå krokveier og påvirke keiseren, Derfor kunne en utsettelse vise seg å være fordelaktig for dem. Det ville gi dem mer tid til å forbedre opplegget og gjennomføre det. De ventet en stund før de framførte anklagene mot apostelen, rett

(308) Paulus' innflytelse
Guds forsyn førte til at denne utsettelsen kom til å bety framgang for evangeliet. Velvilje hos dem som voktet Paulus, gjorde at han fikk bo i et stort hus hvor han fritt kunne møtes med venner og hver dag forkynne evangeliet for alle som kom for å høre. I samfulle to år fortsatte han sin virksomhet. "Han forkynte Guds rike og lærte frimodig om Herren Jesus Kristus uten at noen hindret ham," rett

(308)De menigheter han hadde opprettet i flere land, ble heller ikke glemt i denne tiden. Paulus var klar over at farer truet alle som hadde tatt imot den nye læren. Derfor søkte han i størst mulig utstrekning å hjelpe dem. Han skrev og advarte dem og gav praktisk undervisning. Fra Roma sendte han ut gudfryktige arbeidere som ikke bare skulle virke i disse menighetene, men også i områder hvor Paulus aldri hadde satt sin fot. Som klartenkte hyrder styrket de det gode arbeidet Paulus hadde påbegynt. De holdt ham løpende underrettet om forholdene i menighetene og de farer som truet. Slik kunne han føre tilsyn med dem og gi gode råd. rett

(309)Paulus var tilsynelatende avskåret fra aktiv tjeneste, men hans innflytelse nådde lenger og hadde varigere virkning enn om han fritt hadde kunnet besøke menighetene som tidligere; Som fange for Herren møtte han større forståelse hos sine venner, og det han skrev mens han var i lenker for Kristi skyld, vakte større oppmerksomhet og respekt enn det han sa da han selv var sammen med dem. Først da Paulus ble tatt fra dem, innså de kristne hvor store byrder han hadde båret for deres skyld. Tidligere fraskrev de seg mye av ansvaret og strevet fordi de manglet hans dømmekraft, lydhørhet og ukuelige virkelyst. Nå var de overlatt til seg selv og sin egen mangelfulle erfaring. De måtte lære det de tidligere hadde unndratt seg. Derfor verdsatte de hans advarsler, råd og undervisning helt annerledes enn da han var hos dem. Å høre om hans mot og tro under det lange fengselsoppholdet stimulerte dem til større troskap og nidkjærhet i tjenesten for Kristus. rett

(310) Paulus får hjelp
Blant dem som hjalp Paulus i Roma, var det mange tidligere venner og medarbeidere. En av dem var legen Lukas. Han hadde vært sammen med ham på reisen til Jerusalem, under den to år lange fengslingen i Cæsarea og på den farefulle reisen til Roma. Timoteus var også en av dem som gjorde sitt beste for Paulus. Tykikus, "en kjær bror og en trofast tjener og medarbeider for Herren", stod varmhjertet ved hans side. Demas og Markus var også der. Aristark og Epafras var hans medfanger.! rett

(310)Markus' erfaring som kristen stakk dypere enn den gjorde de første årene etter at han kom til tro. Etter hvert som han studerte Frelserens liv og død, så han klarere Kristi gjerning og hva den førte til av slit og besvær. For ham var arrene i Kristi hender og føtter tegn på Frelserens tjeneste for menneskeheten og hvor langt selvfornektelsen var villig til å strekke seg for å redde syndige mennesker som holder på å gå til grunne. Markus valgte å følge sin herre på selvfornektelsens vei. Nå delte han fangetilværelsen med Paulus og forstod bedre enn tidligere hvor velsignet det er å vinne Kristus, og hvor uendelige mye det menneske taper som vinner hele verden, men mister sin sjel, som Kristus utøste sitt blod for å frelse. Til tross for store prøvelser og mye motgang fortsatte Markus å være en lojal, forstandig og høyt verdsatt hjelper for Paulus. rett

(310)Demas var trofast en stund, men forlot tjenesten for Kristus. Om dette skriver Paulus: "For Demas forlot meg, fordi han fikk den nåværende verden kjær.” På jakt etter verdslig vinning gav han alle edle og opphøyde prinsipper i bytte. Hvilket kortsynt bytte! Med utelukkende verdslig rikdom og ære var Demas i virkeligheten fattig uansett hvor mye han kunne kalle sitt eget, men Markus, som valgte a lide for Kristi skyld, eide evige verdier fordi han ble regnet som Guds arving og Kristi medarving. rett

(310)Onesimus var en av dem som gav sitt hjerte til Gud mens Paulus virket i Roma. Han var en hedensk slave som hadde flyktet etter å ha krenket eieren Filemon, en kristen som bodde i Kolossæ. Ømhjertet som Paulus var, søkte han å hjelpe denne fattige og fortvilte flyktningen. Samtidig brakte han sannhetens lys inn i hans formørkede sinn. Onesimus hørte livets ord, bekjente sine synder og vendte om til Kristi tro. rett

(311)Paulus ble glad i Onesimus for hans gudsfrykt og oppriktighet og ikke minst for hans ømme omsorg og iveren for å utbre evangeliet. Paulus hadde merket seg karaktertrekk som kunne gjøre Onesimus til en verdifull misjonsarbeider. Derfor rådet han ham til straks å vende tilbake til Filemon, be om tilgivelse og legge planer for framtiden. Paulus lovte å stå ansvarlig for det Onesimus skyldte Filemon. På dette tidspunkt stod Tykikus klar til å reise med brev til forskjellige menigheter i Lille-Asia, og Paulus sendte Onesimus med ham. Det voldte Onesimus store kvaler å vende tilbake til ham han hadde krenket, men den unge tjeneren hadde virkelig vendt om og nølte ikke med å gjøre sin plikt. rett

(311) Brevet til Filernon
Paulus bad Onesimus om å ta med et brev til Filemon. Taktfull og vennlig som alltid talte Paulus den botferdige slaves sak og forklarte at han gjerne kunne tenke seg å nyte godt av hans tjenester også i framtiden. Brevet innledet han med en kjærlig hilsen til Filemon som venn og medarbeider. rett

(311) "Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren .Jesus Kristus! Jeg takker alltid Gud når jeg nevner deg i mine, bønner, For jeg hører om den kjærlighet du har til alle de hellige og om din tro på Herren Jesus. Sammen med dem eier du troen, og det er min bønn at den må være virksom og gi større innsikt i det gode vi skal gjøre for Kristus." Paulus minnet Filemon om at alle hans gode forsetter og karakteregenskaper skyldtes Kristi nåde, og at det var disse som gjorde ham annerledes enn forkvaklede syndere. Den samme nåden kunne gjøre æreløse forbrytere til Guds barn og nyttige arbeidere i evangeliets tjeneste. rett

(311)Paulus kunne ha oppfordret Filemon til å gjøre sin kristenplikt, men valgte i stedet å bruke en mer bønnfallende tone: "Som gammel mann og nå også som Kristi Jesu fange vil jeg, Paulus, be deg for Onesimus, den sønn som jeg har fått her i mitt fangenskap. En gang var han unyttig for deg, men nå er han nyttig både for meg og deg." rett

(311)Apostelen bad Filernon om å ta i betraktning at Onesimus hadde vendt om, og ønske den angrende slaven velkommen som sitt eget barn. Han bad også om at Onesimus måtte bli vist den kjærlighet som var nødvendig for å få ham til å velge å bli hos sin tidligere herre, "ikke lenger som slave, men som noe mye mer - som en elsket bror". Paulus skriver også at han gjerne ville beholde Onesimus til hjelp under fengselsoppholdet, slik Filemon selv vil1e ha vært det. "Men," legger han til, "uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre noe, for at det gode du gjør, ikke skal være gjort av tvang, ,men av fri vilje." Filemon måtte selv velge å frigi slaven. rett

(312)Apostelen visste godt hvor strengt slavene ble behandlet. Han kjente også til at Filemon var opprørt over hvordan Onesimus hadde oppført seg. Paulus forsøkte å skrive slik at det kunne vekke de dypeste og ømmeste følelser hos en kristen. Ved omvendelsen var Onesimus blitt en venn i troen, og Paulus ville betrakte enhver straff som rammet denne nyomvendte mannen, som om den var rettet mot ham. rett

(312)Paulus tilbød seg å betale Onesimus' gjeld for om mulig å redde ham fra en vanærende straff og skaffe tilbake de rettigheter han en gang hadde forspilt. "Så sant du ser på meg som din bror i troen," skrev Paulus til Fi1emon, "så ta imot ham som meg selv. Har han gjort deg urett, eller skylder han deg noe, så sett det på min regning! Dette skriver jeg, Paulus, med min egen hånd: Jeg skal betale!" rett

(312)Hvor godt dette passer på Kristi kjærlighet til angrende syndere!. Tjeneren som bedrog sin herre, hadde ingen ting å betale med. En synder som har unndratt seg mange års tjeneste for Gud, har ingen ting å avskrive gjeld med. Jesus stiller seg mellom synderen og Gud, og sier: Jeg betaler gjelden. Spar synderen; jeg vil lide i hans sted. rett

(312)Etter at Paulus hadde påtatt seg Onesimus' gjeld, minnet han Filemon om hvor mye han skyldte ham: seg selv. Gud hadde brukt Paulus som et redskap til Filemons omvendelse. Alvorlig og inntrengende oppfordret Paulus Filemon til å gi ham den samme grunn til glede som hans gavmilde sinnelag tidligere hadde oppmuntret de troende. "Jeg skriver til deg fordi jeg stoler på at du vil adlyde meg," skriver Paulus. "Ja, jeg vet at du vil gjøre enda mer enn det jeg ber deg om." rett

(312)Paulus' brev til Filemon viser evangeliets innflytelse på forholdet mellom herre og tjener. Slaveriet var utbredt over hele romerriket, og det fantes både slaveeiere og slaver i de fleste menigheter hvor Paulus hadde arbeidet. I byene bodde det ofte flere slaver enn frie mennesker, og fryktelig strenge lover ble sett på som en nødvendighet for a holde slavene på plass. En rik romer eide ofte flere hundre slaver fra alle samfunnslag og nasjonaliteter og med alle slags ferdigheter. De hjelpeløse stakkarene var fullstendig under hans kontroll, og han kunne utsette dem for alt det vonde han var i stand til å pønske ut. Hvis noen så mye som hevet en hånd mot eieren for å hevne eller forsvare seg, hendte det at hele familien ble ofret på umenneskelig vis. Ubetydelige feil, uhell eller skjødesløsheter ble straffet nådeløst. rett

(313)Andre slaveeiere var mer menneskelige og overbærende, men de fleste av de velstående og blant adelen gav lyster, lidenskaper og begjær frie tøyler og gjorde de forkomne slavene til offer for sine tyranniske påfunn. Hele systemet virket håpløst nedverdigende. rett

(313)Det var ikke Paulus' oppgave egenmektig og plutselig å omstyrte samfunnsordningen. Å forsøke noe slikt ville ha hindret evangeliets utbredelse. I stedet framholdt han prinsipper som rammet selve grunnlaget for slaveriet, og som ville undergrave hele systemet dersom de ble fulgt. "Hvor Herrens Ånd er, der er frihet." "Når en slave vendte om, ble han et lem på Kristi legeme og behandlet med kjærlighet som hans bror og medarving til Guds velsignelser og de rettigheter evangeliet gir. Likevel skulle tjenerne ikke være "øyetjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere, som helhjertet gjør Guds vilje".' rett

(313)Kristendommen skaper sterke bånd mellom herre og slave, mellom konge og undersått og mellom evangeliets tjener og en elendig synder som er blitt renset fra sine synder ved Kristi blod. De er renset i det samme blodet og gjort levende ved den samme Ånd. De er blitt ett i Kristus Jesus.
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 28, 11-31 og Paulos' brev til Filemon rett

neste kapitel