Kjærlighetens apostel

(370)Johannes skiller seg ut fra de andre apostlene. Han var "den disippel som Jesus hadde kjær" . Det syntes som om han på en spesiell måte nøt Kristi vennskap og opplevde mange bevis på Frelserens tillit og kjærlighet. Han var en av de tre som fikk se Kristi herlighet på forklarelsens fjell og hans dødskval i Getsemane. Det var på ham Frelseren la omsorgen for moren Maria da han selv hang på korset og kjempet med døden. rett

(370)Frelserens følelser for den disippel han hadde kjær, ble gjengjeldt med all den kraft som lå skjult i en inderlig hengivenhet. Johannes klynget seg til Kristus som vinranken klynger seg til den høye stangen som holder den oppe. For Mesterens skyld trosset han farene i domshallen og holdt seg i nærheten av korset. Da det ryktes at Kristus var oppstått, skyndte han seg til graven så fort at han kom dit før den impulsive Peter. rett

(370) Ungdomsproblemer
Den tillitsfulle kjærligheten og den uselviske hengivenheten som Johannes la for dagen i sin karakter, inneholder lærdommer av uendelig stor verdi for den kristne menighet. Opprinnelig hadde Johannes ikke en tiltalende karakter. Den kom først til syne senere i livet. Hans natur åpenbarte alvorlige mangler. Han var ikke bare stolt, selvklok og ærgjerrig, men han var også hissig og hadde lett for å føle seg krenket. Han og broren ble kalt tordensønnene. Hissighet, hevngjerrighet og kritikk bodde i den disippel Jesus hadde kjær, men bak alt dette oppdaget den guddommelige lærer et inderlig og oppriktig hjerte som evnet å vise kjærlighet. Jesus irettesatte hans egoisme, skuffet hans ærgjerrighet og prøvde hans tro. Men samtidig åpenbarte Jesus for ham det hjertet lengtet etter - hellig skrud og kjærlighetens forvandlende makt. Svakhetene i Johannes' karakter kom klart til syne ved flere anledninger i samværet med Frelseren. En gang sendte Kristus bud til en av samaritanenes byer og bad om at det måtte bli gjort i stand mat til ham og hans disipler. Men da Frelseren nærmet seg byen, så det ut til at han ønsket å fortsette til Jerusalem. Det gjorde samaritanene avindsyke. I stedet for å innby ham til å bli hos dem en stund, lot de være å vise de reisende vanlig gjestfrihet. Jesus tvinger seg aldri inn på noen, og samaritanene gikk derved glipp av den velsignelse de ville ha fått om de hadde invitert ham til å være deres gjest. rett

(372)Disiplene visste at Kristus hadde til hensikt å velsigne samaritanene med sitt besøk. Den likegyldighet, uvilje og mangel på respekt samaritanene viste mot deres herre, overrasket dem, og de ble sinte. Det gjaldt spesielt Jakob og Johannes. De mente at uretten mot ham de selv satte så høyt, var så grov at den burde straffes øyeblikkelig. Fylt av nidkjærhet spurte de: "Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde?" De henviste til beretningen om ild som for ned fra himmelen og fortærte den samaritanske femtimannsføreren og hans femti menn da de skulle gripe profeten Elia. Det overrasket dem å se at spørsmålet såret Jesus, og enda ,mer overrasket ble de da han irettesatte dem: "Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.” rett

(372)Det hører ikke med til Kristi gjerning å tvinge noen til å ta imot ham. Derimot er det Satan og mennesker ledet av hans ånd som øver vold mot samvittigheten. Det hender at mennesker som står i ledtog med onde engler, gir seg ut for å være nidkjære for rett og rettferdighet, men gjør vondt mot andre mennesker for å omvende dem til sin lære. Kristus viser derimot barmhjertighet og søker å vinne mennesker med kjærlighet. Han finner seg ikke i å dele plassen i menneskesinnet med andre og er ikke fornøyd med en delvis tjeneste. Han ønsker frivillig tjeneste, en vilje til å åpne hjertet for kjærlighetens dragende makt. rett

(372)En annen gang fikk Jakob og Johannes moren til å be Jesus om at hennes to sønner måtte få de mest ærefulle stillingene i Kristi rike. Selv om Kristus flere ganger fortalte sine disipler hvordan hans rike var, håpet de to unge mennene fremdeles på en messias som ville bestige tronen og ta kong smakt i pakt med folkets ønske. Og moren, som også ønsket at sønnene skulle ha hedersplasser i dette riket, sa: "Si at disse mine to sønner skal få sitte ved din side i ditt rike, den ene på høyre og den andre på venstre side." rett

(372)Da svarte Mesteren: "Dere vet ikke hva dere ber om. Kan dere drikke det beger jeg skal drikke?" De husket nok det gåtefulle utsagnet som antydet at han skulle lide og bli utsatt for prøvelser, men svarte likevel: "Det kan vi." De så det som en stor ære å få dele med sin Herre alt som rammet ham, og på den måten bevise sin lojalitet. rett

(372) "Mitt beger skal dere få drikke; men hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre. Der må de sitte som min Far har bestemt til det," sa Kristus.' rett

(373)Jesus gjennomskuet deres motiv og påtalte deres hovmod og ærgjerrighet: "Dere vet at folkenes fyrster er herre over dem, og de mektige menn hersker over dem med makt. Slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange." rett

(373)Ingen får plass i Guds rike på grunn av favorisering. Plassen kan ikke fortjenes og blir ikke gitt tilfeldig. Den er et resultat av karakteren. Kronen og tronen er tegn på noe som er oppnådd - tegn på seier over selvet ved Herren Jesu Kristi nåde. rett

(373)Da Johannes lang tid senere fikk del med Kristus i hans lidelser, åpenbarte Herren for ham betingelsen for å være nær ham i Guds rike. Jesus sa: "Den som seirer, ham vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, likesom jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone.” De som kommer til å stå nærmest Kristus, vil ha tilegnet seg mest av hans selvoppofrende kjærlighet - "den skryter ikke, er ikke hovmodig, ... den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde".' Det var en slik kjærlighet som ledet apostelen og beveget Kristus til å gi alt, til å leve og virke og ofre like til døden for å frelse menneskene. rett

(373)En annen gang tidlig i Jakob og Johannes' virksomhet møtte de en mann som' drev ut onde ,ånder i Kristi navn uten å være kjent som en av hans tilhengere. De nektet ham å fortsette denne virksomheten og mente at det var deres plikt å si ifra. Da de la saken fram for Kristus, tilretteviste han dem og sa: "Dere skal ikke hindre ham! For den som gjør en mektig gjerning i mitt navn, vil ikke så snart tale ondt om meg.” Ingen som på en eller annen måte viste vennlighet mot Kristus, skulle avvises. Disiplene skulle ikke vise en trangsynt og eksklusiv innstilling, men legge for dagen den samme vidtfavnende forståelse som de så hos Kristus. Jakob og Johannes mente at de hadde forsvart Kristi ære da de stanset denne mannen. Til sist begynte de å innse at de hadde vernet om sin egen ære. De erkjente feilen og godtok Jesu tilrettevisning. rett

(373) Kjærlighetens apostel
Kristus lærte at saktmodighet, ydmykhet og kjærlighet er viktige for vekst i nåden og som kvalifikasjoner i tjenesten for Kristus. Dette kom til å bety veldig mye for Johannes. Han verdsatte alt han lærte, og søkte hele tiden å leve etter det guddommelige forbilde. Johannes hadde begynt å se Kristi herlighet, og den var uten den pomp og prakt som han var blitt opplært til å håpe på, men "den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet".' rett

(374)Den inderlige hengivenhet Johannes viste sin Mester, var ikke grunnen til at Jesus elsket ham, men en følge av Kristi kjærlighet til Johannes. Johannes ønsket å bli som Kristus, og påvirket av hans forvandlende kjærlighet ble han ydmyk og saktmodig. Hans eget jeg ble skjult i Kristus. Langt mer enn vennene lot Johannes seg lede av kraften som kom til syne i Kristi liv. Han sier: "Og livet ble åpenbaret, vi har sett det." "Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde." Johannes kjente Frelseren av erfaring. Kristi undervisning var som risset inn i hans sinn. Når han vitnet om Frelserens nåde, ble hans enkle språk veltalende på grunn av den kjærlighet som preget hans liv. rett

(374)Johannes' sterke kjærlighet til Kristus førte til at han alltid ønsket å være i Kristi nærhet. Frelseren elsket alle de tolv apostlene, men Johannes var den mest mottakelige for hans kjærlighet. Han var yngre enn de andre og viste mer barnlig tillit når han åpnet hjertet for Jesus. Slik kom Johannes mer på bølgelengde med Kristus og kunne formidle videre hans dype, åndelige undervisning. rett

(374)Jesus elsker alle som bekjenner Faderen, og Johannes kunne tale om Faderens kjærlighet på 'en måte som ingen annen. Han åpenbarte noe han følte i sitt eget sinn. På den måten gjenspeilte hans karakter Guds egenskaper. Herrens herlighet stod å lese i hans ansikt. Det hellige skrud som hadde forvandlet ham, skinte med en Kristus-lik stråleglans. Med tilbedelse og kjærlighet betraktet han Frelseren inntil det ble hans høyeste ønske å være lik ham og ha fellesskap med ham. Hans karakter gjenspeilte Kristi karakter. rett

(374) "Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss," skriver han. "Vi får kalles Guds barn, og vi er det. ... Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er." rett

neste kapitel