Åpenbaringsboken

(396) På apostlenes tid var de kristne fylt av alvor og begeistring. De arbeidet så utrettelig for sin herre at evangeliet om riket på relativt kort tid ble spredt til alle deler av verden til tross for voldsom motstand. Den iver som ble vist av dem som trodde på Jesus, er blitt skrevet ned til oppmuntring for kristne gjennom alle tider. Herren Jesus bruker menigheten i Efesos som symbol på hele den kristne menighet i aposteltiden. rett

(386) Apostelmenigheten
Det trofaste og sannferdige Vitne erklærer: "Jeg vet om dine gjerninger; du har arbeidet, og du har holdt ut. Jeg vet også at du ikke kan tåle det onde. Du har prøvd dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har holdt ut; du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett.” rett

(396)Menigheten i Efesos var i begynnelsen preget av barnlig troskyldighet og begeistring. Medlemmene søkte å være lydige mot alt Gud hadde sagt, og la for dagen en oppriktig og inderlig kjærlighet til Kristus. De gledet seg over å gjøre Guds vilje. Frelseren selv hadde tatt bolig i deres hjerte. Fylt av kjærlighet var det deres høyeste mål å vinne mennesker for ham. De tenkte aldri på å beholde Kristi nådes dyrebare skatter for seg selv. De visste hva deres kall betydde. Tynget av budskapet om "fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag", eide de et brennende ønske om å bringe det glade budskapet om frelse til de fjerneste steder i verden. Og verden merket at de hadde vært sammen med Jesus. Mennesker angret sin synd og ble tilgitt. De ble renset og helliggjort og ført inn i samfunnet med Gud gjennom hans Sønn. rett

(396)Menighetens medlemmer tenkte og handlet som en enhet. Kjærligheten til Kristus var den gylne lenke som bandt dem sammen. Samtidig ønsket de å bli stadig bedre kjent med Herren, og Kristi fred og glede kom til syne i deres liv. De hjalp foreldreløse og enker som var i nød. Selv levde de plettfritt. De visste at noe annet ville være å fornekte Frelseren og handle mot sin bekjennelse. rett

(397)Det ble arbeidet i hver eneste by. Mennesker vendte om og følte at de også måtte fortelle andre om den uvurderlige skatten de hadde funnet. De slo seg ikke til ro før lyset som hadde opplyst deres sinn, også skinte på andre. Skarer av vantro mennesker ble kjent med grunnlaget for kristenhåpet. Varmt personlig og inderlig appellerte de til de villfarne, de utstøtte og alle som påstod at de kjente sannheten, men elsket verdens gleder mer enn de elsket Gud. rett

(397)Litt etter litt begynte de troende å miste nidkjærheten, og deres kjærlighet til Gud og hverandre avtok. Kulde snek seg inn i menigheten. Noen glemte den enestående måten de var blitt kjent med sannheten på. En etter en falt de gamle bannerførere på sin post. Yngre arbeiderne, som burde ha delt byrdene med banebryterne og således stått klar til å overta "lederansvar, var gått lei av å høre de samme sannheter om og om igjen. De ønsket noe oppsiktsvekkende nytt og prøvde å introdusere læresetninger som virket tiltalende på mange, men ikke var i samsvar med evangeliets grunnleggende prinsipper. Selvsikkerhet og åndelig blindhet førte til at de selv ikke forstod at deres spissfindigheter fikk mange til å tvile på hva de hadde lært tidligere. Slik skapte de forvirring og vantro. rett

(397)Med den falske læren fulgte ordstrid, og mange vendte seg bort fra Jesus som troens opphavsmann og fullender. Diskusjoner om uvesentlige lærepunkter og filosofering over fabler av menneskelig opprinnelse la beslag på tid som burde ha vært brukt til å forkynne evangeliet. Mennesker som kunne blitt overbevist og ha vendt om, ble ikke advart. Det gikk raskt tilbake med gudsfrykten, og Satan syntes å ha fått makten over mange som hevdet at de var Kristi disipler. rett

(397)Johannes ble dømt til landsforvisning i en kritisk periode av menighetens historie. Aldri hadde det vært mer bruk for hans røst enn akkurat da. Nesten alle venner i prekegjerningen hadde mistet livet som martyrer. Resten av de kristne møtte en voldsom motstand. Alt syntes å ligge til rette for at motstanderne av Kristi menighet skulle seire. rett

(397)Men Herren virket i det skjulte. Guds forsyn plasserte Johannes på et sted hvor Kristus på en enestående måte kunne åpenbare seg selv og guddommelige sannheter til opplysning for menigheten. rett

(398)Da sannhetens fiender forviste Johannes, håpet de å lukke munnen på Guds trofaste vitne for all framtid, men på Patmos fikk han et budskap som skulle styrke menigheten helt fram til verdens ende. De som forviste Johannes, kan ikke unnskyldes for det gale de gjorde, men de ble redskaper i Guds hånd, slik at han kunne fullføre sine planer. Forsøket på å slokke lyset brakte sannheten åpent fram i dagen. rett

(398) Johannes mottar syner
En sabbat åpenbarte Herren seg for den landsforviste apostelen. Johannes holdt sabbaten like hellig på Patmos som den gang han prekte for folket i Judeas store og små byer. Han gjorde selv krav på de løfter som var knyttet til denne dagen. rett

(398) "På Herrens dag kom Ånden over meg," skriver han, "og jeg hørte en mektig røst bak meg, med klang som av en basun. ... Jeg vendte meg for å se ham som talte til meg. Da så jeg sju lysestaker av gull, og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn.” rett

(398)Den høyt elskede apostel var priviligert. Han hadde sett sin herre i Getsemane den gangen ansiktet hans var merket av dødsangst og svetten rant som bloddråper. "Likesom mange ble forferdet ved synet av ham - han var verre tilredt enn noen mann, og så ikke ut som et menneske." Han hadde sett ham i romerske soldaters vold, kledd i skarlagenrød kappe og med tornekrone. Han hadde sett ham henge på Golgatas kors, latterliggjort og utsatt for fryktelige skjellsord. Nå fikk Johannes se sin herre enda en gang. Men utseendet var forandret. Han var ikke lenger en smertenes mann, foraktet og ydmyket av mennesker. "Hans hode og hår var hvitt som hvit ull eller som snø, og øynene hans som flammende ild; føttene var som bronse glødet i en ovn." Røsten lød som bruset av veldige vannmasser. Ansiktet skinte som solen. I høyre hånden holdt han sju stjerner, og fra hans munn gikk det ut et skarpt, tveegget sverd, et symbol på kraften i hans ord. Patmos ble opplyst av den oppståtte herres herlighet. rett

(398) "Da jeg så ham," skriver Johannes, "falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke!” Johannes fikk kraft til å leve nær sin herliggjorte herre, og himmelens herligheter ble åpenbart for hans undrende blikk. Han fikk se Guds trone og kunne skue forbi all jordisk strid. Der så han den hvitkledde skaren av frelste mennesker. Han hørte englers musikk og seiers sangen fra dem som hadde seiret i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om. I denne åpenbaringen fikk han se begivenhet etter begivenhet av største betydning for Guds folk. Menighetens historie ble forutsagt helt fram til endetiden. Med tegn og symboler ble temaer av overveldende betydning framholdt for Johannes. Han skulle skrive det ned for at Guds folk den gang og gjennom alle tider kunne få en klar forståelse av de farer og kamper som de skulle møte. rett

(399)Åpenbaringsboken ble gitt som veileder og trøst for menigheten gjennom hele den kristne tidsalder. Likevel har velmenende lærere erklært at den er en lukket bok, og at dens hemmeligheter ikke lar seg forklare. Derfor har mange vendt seg fra det profetiske ord og nektet å bruke tid på å studere dets hemmeligheter. Men Gud vil at hans folk skal ha et annet syn på denne boken. Gud sier: "Dette er Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje." "Salig er den som leser ordene i denne profeti, og de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er kort." "Jeg sier til enhver som hører ordene i denne profetiske bok: Om noen legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som det står skrevet om i denne bok; og om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne bok. Han som gir dette vitnesbyrd, sier: "Ja, jeg kommer snart." Amen. Kom, Herre Jesus!” rett

(399) Kan vi forstå i Åpenbaringsboken?
I Åpenbaringens bok skildres dybdene i Gud. At denne inspirerte boken er blitt kalt "åpenbaringen", benekter at den er forseglet. En åpenbaring er noe som er blitt kjent. Herren selv åpenbarte for sin tjener Johannes hemmelighetene i denne boken. Han mener at alle bør studere den. Dens sannheter er gitt til alle som lever i endetiden, men ble også skrevet for alle som levde samtidig med Johannes. Noen av begivenhetene som er skildret i Åpenbaringens bok, gjelder fortiden. Andre foregår nå. Noen belyser avslutningen av den store kampen mellom mørkets makter og himmelens fyrste, og noen åpenbarer seiersgleden hos de frelste på den nye jord. rett

(399)Om noen har vanskeligheter med å forklare hva hvert enkelt symbol i Åpenbaringens bok betyr, behøver de ikke å føle at det er bortkastet tid å studere boken for å forstå de sannheter den inneholder. Han som åpenbarte hemmelighetene for Johannes, vil gi alle som oppriktig søker etter sannhet, en forsmak på det himmelen har å gi. Alle som åpner hjertet for sannheten, vil bli i stand til å forstå den og ta imot den velsignelse som er lovt dem "som leser ordene i denne profeti, og de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet". I Åpenbaringens bok møtes og avsluttes alle Bibelens bøker. Her finner vi avslutningen på Daniels bok. Den ene boken er en profeti, den annen en åpenbaring. Det ble ikke satt segl på Åpenbaringens bok, men det var tilfelle med deler av Daniels forutsigelser om endetiden. Engelen befalte: "Men du Daniel, må gjemme disse ordene og forsegle boken inntil endetiden.” rett

(400) Brevene til de sju menighetene
Det var Kristus som bad apostelen om å skrive ned det som ble åpenbart: "Det du får se, skal du skrive i en bok og sende den til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea." "Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket. Så skriv det du har sett, det som nå er og det som heretter skal komme. Og dette er hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju lysestaker av gull: De sju stjerner er englene for de sju menigheter, og de sju lysestaker er menighetene selv.” rett

(401)Navnene på de sju menighetene er symbolske for menigheten i forskjellige perioder av den kristne tidsalder. Tallet sju står for fullkommenhet og symboliserer den kjensgjerning at budskapene gjelder helt fram til endetiden, mens de andre symbolene beskriver forholdene i menigheten i forskjellige perioder av verdens historie. rett

(401) Kristus og menigheten
Det skrives om Kristus at han vandrer midt mellom de sju lysestakene av gull. Slik belyses hans forhold til menighetene. Han står i forbindelse med sitt folk og kjenner alltid deres situasjon. Han vet om deres lydighet, gudsfrykt og hengivenhet. Selv om han er vår øversteprest og talsmann i den himmelske helligdom, blir han skildret som vandrende, fram og tilbake mellom sine menigheter på jorden. Han er alltid på vakt for å se om lyset til noen av hans vektere brenner svakt og holder på å slokne. Ble det overlatt til mennesker å ta vare på lysestakene, ville flammen blafre og dø. Han vokter trofast over Herrens hus og templets forgårder. Hans stadige omsorg og nåde er kilden til livet og lyset. rett

(401)Jesus framstilles med sju stjerner i sin høyre hånd. Det gir oss visshet om at ingen menighet som viser seg tilliten verdig, behøver å engste seg for å gå til grunne. Ingen stjerne som står under allmaktens beskyttelse, kan bli rykket ut av Kristi hånd. rett

(402) "Dette sier han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd." Dette blir sagt til menighetens lærere, som Gud har pålagt et veldig ansvar. Den gode innflytelse som skal være til stede i menigheten i rikt mål, er nært knyttet til dem som preker Guds ord og skal åpenbare Kristi kjærlighet. Stjernene på himmelvelvingen står under hans. kontroll. Han gir dem lys. Han bestemmer deres baner. Gjorde han ikke det, ville de være fallende stjerner. Slik er det også med hans tjenere. De er bare redskaper i hans hånd, og alt det gode de gjør, er et resultat av hans kraft. Gjennom dem skal lyset skinne til andre. rett

(402)Kraften til å virke får de fra Kristus. Stoler de på ham som han stolte på Faderen, får de hjelp til å utføre hans gjerning. Når de føler sin avhengighet av Gud, vil han la sitt lys stråle over dem, så de kan la det skinne for andre. rett

(402) Vekst under forfølgelse
Tidlig i menighetens historie begynte det som Paulus kalte lovløshetens hemmelighet, sitt ødeleggende arbeid, og etter hvert som de falske lærere Peter advarte mot, kom med sine villfarelser, lot mange seg føre på avveie av falsk lære. Andre sviktet når de møtte motgang. De lot seg friste og gav opp troen. Da Johannes fikk denne åpenbaringen, hadde mange mistet sin opprinnelige kjærlighet til evangeliet, men Gud var nådig og overlot ikke menigheten til å fortsette i sitt frafall. I et inntrengende budskap åpenbarte han sin kjærlighet og hvor sterkt han ønsket at de skulle leve slik at de kunne oppnå evig liv. "Tenk på hvor du stod før du falt," oppfordrer han, "Vend om og gjør igjen dine første gjerninger!” rett

(402)Menigheten var ufullkommen og trengte alvorlig formaning og tukt. Johannes ble inspirert til å advare og irettesette alle som tapte av syne evangeliets grunnleggende prinsipper og derved satte sitt håp om frelse i fare. Men når Gud ser seg nødt til å irettesette, gjør han det alltid med øm kjærlighet og med et løfte om fred til alle som angrer. "Se, jeg står for døren og banker," sier Herren. "Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.” rett

(403)Profeten fikk et oppmuntrende budskap til alle som bevarte troen på Gud midt i kampens hete: "Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og' likevel har du holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn." "Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tid av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden." De troende fikk denne formaningen: "Våkn opp, og styrk den rest som er igjen, før den dør!" "Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!" rett

(403)Gjennom ham som skriver om seg selv: "Jeg... er en bror og har 'del med dere i trengsler ”, åpenbarte Kristus at menigheten skulle lide for hans skyld. Den aldrende, landsforviste apostelen skuet gjennom lange århundrer med mørke og overtro og la merke til alle som måtte lide martyrdøden fordi de elsket sannheten. Han så også at han som vernet om de første vitner, ikke ville svikte sine trofaste disipler gjennom århundrer med forfølgelse helt fram til endetiden slutter. "Vær ikke redd for det du skal lide!" sier Herren. "Djevelen kommer til å kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal settes på prøve.... Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets krone.” rett

(403)Johannes hørte følgende løfte bli gitt til alle de trofasle som kjemper mot det onde: "Den som seirer, ham vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis." "Ja, den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke hans navn ut av livets bok, men kjennes ved hans navn for min Far og hans engler." "Den som seirer, ham vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, likesom jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone.” rett

(403)Johannes så at Guds barmhjertighet, ømhet og kjærlighet er forent med hans hellighet, rettferd og makt. Han så at syndere fant en far i ham de tidligere hadde vært redde for på grunn av synd. Etter at Johannes hadde fått se høydepunktet i kampen mellom godt og ondt, så han på Sion alle som hadde seiret. "De har Guds harper i hendene og synger den lovsang som Guds tjener Moses sang, den som også er sangen for Lammet.” rett

(403) Seier i Kristus
Frelseren blir presentert for Johannes som "løven av Juda stamme" og "Lammet [som] så ut som det var slaktet"." Symbolene viser at allmakten er knyttet til en selv oppofrende kjærlighet. Løven av Juda er forferdelig for dem som forkaster hans nåde, men blir Guds Lam for de lydige og trofaste. Ildstøtten varsler skrekk og gru blant dem som bryter Guds lov, men er tegnet på lys, barmhjertighet og befrielse for alle som holder hans bud. Den arm som er sterk nok til å ramme de gjenstridige, vil også være sterk nok til å utfri de trofaste. Alle trofaste blir frelst. "Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelens ene ende til den andre.” rett

(404)Sammenliknet med verdens millioner av mennesker vil Guds folk alltid være en liten flokk, men holder de fast på sannheten i Guds ord, vil han være deres tilflukt. De står bak allmaktens skjold.' Gud utgjør alltid flertallet. Når lyden fra den siste basun trenger gjennom til de dødes fengsel, vil de rettferdige stå fram og utbryte: "Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?" Da vil Guds barn sammen med Gud, Kristus, englene og alle som gjennom tidsaldrene lojalt viste troskap, utgjøre det store flertallet. rett

(404)Kristi sanne disipler må følge ham gjennom harde kamper. De må tåle selvfornektelse og oppleve bitre skuffelser, men det lærer dem å forstå syndens skyld og elendighet og å se på den med avsky. De som har del med Kristus i hans lidelser, vil også få del i hans herlighet. I et syn så profeten Guds menighets endelige seier. Han skriver: rett

(404) "Og jeg så også noe som lignet et hav av glass, blandet med ild, og på glasshavet så jeg dem stå som hadde seiret... .De har Guds harper i hendene og synger den lovsang som Guds tjener Moses sang, den som også er sangen for Lammet: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge.” rett

(405) "I mitt syn fikk jeg se Lammet stå på Sions berg, og sammen med det de 144 000 som hadde Lammets navn og dets Fars navn skrevet på pannen." I verden var deres sinn helliget Gud. De tjente ham med forstand og hjerte. Nå kan han sette sitt navn på deres panner. "Og de skal herske i all evighet." De går ikke inn og ut som de som tigger om plass. De hører med blant dem som fikk høre av Jesus: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt." Han tar imot dem som sine barn, og sier: "Kom inn til gleden hos din herre!" rett

(405) "Det er de som følger Lammet hvor det så går. Det er de blant menneskene som er frikjøpt for å være en første frukt for Gud og Lammet." Profetens syn skildrer dem som om de står på Sions fjell. Med beltet festet om livet står de klar til hellig tjeneste. De er kledd i hvitt, som er de helliges rettferdighet. Men alle som skal følge Lammet i himmelen, må først følge det på jorden, ikke motvillig og vankelmodig, men i tillitsfull, kjærlig og villig lydighet, slik flokken følger gjeteren. rett

(405) "Og lyden var som når harpespillere spiller på sine harper. Foran tronen og de fire vesener og de eldste synger de en ny sang, en sang som ingen kan lære uten de 144 000, de som er frikjøpt fra jorden. ... Det ble ikke funnet løgn i deres munn, de er uten feil og lyte. " rett

(405) Det nye Jerusalem
"Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom." "Den hadde Guds herlighet, og den strålte som den skjønneste edelsten, som krystallklar jaspis. Den hadde en stor og høy mur med tolv porter, og tolv engler stod ved portene, og navnene på Israels tolv stammer var skrevet der." "De tolv portene var tolv perler, hver port laget av en eneste perle. Gaten i byen var av rent gull, gjennomsiktig som glass. Noe tempel så jeg ikke i byen, for Gud Herren, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel." rett

(405) "Det skal ikke lenger finnes noe som er under forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se Guds åsyn, og hans navn skal være på deres panner. Natt skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Gud Herren skal lyse over dem." rett

(405) "Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. rett

(406)Og bladene på treet er til legedom for folkene." "Salige er de som vasker sine klær, så de får rett til å spise av livets tre. og gå gjennom portene inn i byen'.” "Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem." rett

neste kapitel