Den seirende menighet

(407)Det er gått nitten hundre siden apostlene la ned sitt arbeid, men historien om deres strev og offer for Kristi skyld hører fremdeles med til menighetens mest dyrebare skatter. Den Hellige Ånd veiledet da beretningen ble skrevet ned for å anspore Kristi tilhengere gjennom alle tider til større nidkjærhet og alvor i Frelserens tjeneste. rett

(407)Disiplene fullførte den misjonsbefalingen Kristus gav dem. Da disse sendebud for korset drog ut og forkynte evangeliet, ble Guds herlighet åpenbart på en måte som dødelige mennesker tidligere aldri hadde sett maken til. I samarbeid med Guds Ånd utførte apostlene en gjerning som rystet verden. I løpet av ett slektledd ble evangeliet brakt til hvert eneste folk på jorden. rett

(407) Apostlenes framgang i arbeidet
Kristi apostler oppnådde strålende resultater i sin virksomhet. I den første tiden hadde noen av dem ingen bakgrunn for arbeidet, men de viet seg betingelsesløst til Mesterens sak, og under hans veiledning fikk de den nødvendige erfaring for det viktige arbeidet som var betrodd dem. Nåden og sannheten rådet i deres hjerte, påvirket deres motiver og kontrollerte deres handlinger. Deres liv var skjult med Kristus i Gud. De hadde tapt seg selv av syne, omgitt som de var av en uendelig kjærlighet. rett

(407)Disiplene forstod betydningen av å forkynne og be med oppriktighet og å holde fast ved ham som er Israels styrke. De holdt seg nær til Gud og knyttet sin personlige ære til hans trone. Jehova var deres Gud. Hans ære var deres ære. Hans sannhet var deres sannhet. Et angrep mot hans evangelium var som å skjære dypt inn i deres egen sjel. Med all sin kraft kjempet de for Kristi sak. De kunne forkynne livets ord fordi de hadde mottatt salvelsen fra himmelen. Fordi de ventet mye, våget de mye. Kristus hadde åpenbart seg for dem, og hos ham søkte de veiledning. Deres forståelse av sannheten og kraften til å tåle motstand stod i forhold til hvordan de levde i samsvar med Guds vilje. De forkynte alltid Jesus Kristus, Guds kraft og visdom. De priste hans navn - det eneste navn under himmelen som vi kan bli frelst ved. Da de forkynte at Kristus, frelseren som hadde stått opp fra de døde, var alt det verden behøvde, grep det hjertene, og mennesker ble vunnet for evangeliet. Mange mennesker som tidligere hadde hånt Frelserens navn og foraktet hans makt, innrømmet at de var tilhengere av den korsfestede. rett

(408)Det var ikke i egen kraft apostlene fullførte sin oppgave, men i den levende Guds kraft. Oppgaven var ikke lett. Pionerarbeidet i den kristne menighet førte til vanskeligheter og bitre kvaler. Apostlene møtte savn, baktalelse og forfølgelse. De hadde ikke sitt liv kjært, men gledet seg over å være kalt til lidelser for Kristi skyld. De viste ingen ubesluttsomhet, vankelmodighet eller svakhet i arbeidet. De viste vilje til å bruke seg selv og å bli brukt. At de forstod det ansvaret som hvilte på dem, renset og beriket deres liv, og Guds nåde kom til syne i de seirer som ble vunnet for Kristus. Allmaktens Gud arbeidet gjennom dem, og evangeliet seiret. rett

(408) Den rette grunnvoll
På den grunnvoll som Kristus selv la, bygde apostlene Guds menighet. I Skriften blir byggingen av templet ofte brukt som et bilde på menigheten. Sakarja henviser til Kristus som den Spire som skulle bygge Herrens tempel, og nevner at andre folk enn jødene også skulle være med og bygge. Jesaja skriver: "Fremmede skal bygge dine murer.” rett

(409)Slik skriver Peter om byggingen av templet: "Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus.” rett

(409)Apostlene arbeidet i den jødiske og hedenske verdens "steinbrudd". Der hentet de steiner til grunnvollen. Paulus skriver slik i brevet til menigheten i Efesos: "Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. Han holder hele bygningen sammen, så den i Herren vokser til et hellig tempel, og gjennom ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden. " rett

(410)Til korinterne skriver han: "I kraft av den nåde Gud har gitt meg, har jeg lagt grunnvollen som en klok byggmestet; andre bygger videre på den. Men 'enhver må se til hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus. Om nå noen bygger på grunnvollen med gull, sølv, edelstener, eller med tre, høy eller halm, så skal det en gang vise seg hva slags arbeid hver enkelt har gjort. Dommens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er.” rett

(410)Apostlene bygde på en sikker grunnvoll, den evige klippe. Til denne grunnvollen hentet de steiner fra hele verden. Men bygningsmennene arbeidet ikke uten å møte hindringer. Fiender av Kristus gjorde arbeidet uhyre vanskelig. De måtte kjempe mot religiøst hykleri, fordom og hat fra mennesker som bygde på en falsk grunnvoll. Mange av bygningsmennene i menigheten kunne sammenliknes med dem som bygde muren på Nehemjas tid. Om dem er det skrevet: "Når bærerne tok sin bør, arbeidet de med den ene hånden og holdt. våpenet med den andre.” rett

(410) Bygningsmennene forfølges
Konger, landshøvdinger, prester og andre ledere forsøkte å ødelegge Guds tempel, men trofaste arbeidere fortsatte å bygge selv om de ble truet med fengsel, tortur og død. Og bygningen ble reist, vakker og harmonisk. Det hendte at arbeiderne nesten ikke kunne se noe på grunn av overtroens tåke som omgav dem. Av og til følte de seg maktesløse overfor motstandernes vold. Likevel fortsatte de å arbeide med en urokkelig tro og et mot som aldri sviktet. rett

(410)En etter en falt de første bygningsmennene for fiendehånd. Stefanus ble steinet og Jakob drept med sverd. Paulus ble halshogd og Peter korsfestet. Johannes ble landsforvist. Likevel vokste menigheten. Nye arbeidere overtok plassen etter dem som falt. Stein etter stein ble lagt til bygningen. Litt etter litt ble templet reist; slik vokste Guds menighet. rett

(410)Århundrer med voldsom forfølgelse fulgte opprettelsen av den kristne menighet, men det manglet aldri arbeidere som verdsatte byggingen av Guds tempel høyere enn selve livet. Om dem står det skrevet: "Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, tilmed lenker og fengsel. Noen ble steinet og pint, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde det vondt og fikk hard medfart. De var for gode for denne verden. De flakket omkring i øde trakter og på fjell og holdt til i huler og grotter." rett

(410)Rettferdighetens fiende lot ingen ting være uprøvd i strevet med å stanse det arbeid Guds bygningsmenn hadde fått. Men Gud ble aldri stående uten vitner. Det stod fram arbeidere som effektivt forsvarte den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige. Historien bærer bud om den sjelsstyrke og det mot de viste. rett

(411)Mange falt på sin post akkurat som apostlene, men byggingen av templet gikk stadig framover. Arbeidere ble drept, men arbeidet fortsatte. Valdensere, John Wycliffe, Jan Hus og Hieronymus, Martin Luther og Huldreich Zwingli, Thomas Cranmer, Hugh Latimer og John Knox, hugenotter, John og Charles Wesley og mange andre brakte materialer til grunnvollen som vil bli stående evig. Senere har edelmodige forkynnere av Guds ord og misjonærer i hedningland lagt alt til rette for forkynnelsen av det aller siste og viktige budskapet, og dermed hjulpet til med å reise bygningen. rett

(411)Siden apostlenes tid har byggingen av Guds tempel aldri stått stille. Vi kan se tilbake gjennom århundrene og finne steiner som skinner lik stråler av lys gjennom villfarelsens og overtroens mørke. Gjennom evigheten vil disse dyrebare edelsteiner skinne med stadig sterkere glans og vitne om kraften som finnes i den sannhet som kommer fra Gud. Det strålende lyset fra disse polerte steinene viser den sterke kontrasten mellom lys og mørke, mellom sannhetens gull og villfarelsens slagg. rett

(411) Byggingen fortsetter
Paulus og de andre apostlene har sammen med rettferdige etter deres tid vært med og bygd sin del av templet. Ennå står det ikke ferdig. Vi som lever i dag, har vår oppgave. Vi skal bringe til grunnvollen materialer som kan bestå ildprøven - gull, sølv og edelsteiner "hogd ut i tempelsti1". Paulus skriver både oppmuntrende og advarende til dem som bygger for Gud: "Om det noen har bygd, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom hans verk brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.” En kristen som trofast forkynner livets ord, vil lede mennesker på veien til hellighet og fred, og bringe til grunnvollen materialer som varer. i Guds rike vil han bli hedret som en klok bygningsmann. rett

(411)Det står skrevet om apostlene: "Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren selv virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.” På samme måte som Kristus sendte ut apostlene, sender han i dag ut medlemmer av sin menighet. De får den samme" kraft som apostlene hadde. Gjør de Gud til sin styrke, vil han samarbeide med dem, og deres arbeid skal ikke være forgjeves. De bør huske at det arbeid de holder på med, bærer Herrens stempel Herren sa til Jeremia: "Si ikke at du er ung! Alle jeg sender deg til, skal du gå til, og alt jeg befaler deg, skal du tale. Vær ikke redd for dem, for jeg vil være med deg og berge deg." Så rakte Herren ut hånden og rørte ved Jeremias munn, og sa! "Se, jeg legger mine ord i din munn." Han ber også oss om å gå ut og tale de ord han gir oss etter å ha rørt ved vår munn. rett

(412)Kristus har gitt menigheten en hellig oppgave. Medlemmene bør være redskaper Gud kan bruke til å gjøre verden kjent med sin nådeskatt, Kristi ufattelige rikdom. Frelseren verdsetter ingen mennesker høyere enn slike som er villige til å vise verden hans ånd og karakter. Mer enn noe annet behøver verden mennesker som viser Frelserens kjærlighet. Hele himmelen venter på mennesker som Gud kan bruke til å åpenbare den kraft som bor i kristendommen. rett

(412)Menigheten er Guds redskap til å forkynne sannheten, og han har gitt den kraft. Er menigheten lojal og holder alle hans bud, vil den eie alle de fortrinn som Guds nåde gir. Er den tro i alle sine plikter, vil den ære Herren, Israels Gud, og ingen makt kan motstå den. rett

(412)Nidkjærhet for Gud og hans sak ansporet apostlene til å forkynne evangeliet med veldig kraft. Burde ikke den samme nidkjærheten brenne i vårt hjerte og få oss til å fortelle om kjærligheten som frelser, Kristus og ham korsfestet? Det er enhver kristens privilegium ikke bare å vente på, men å framskynde Frelserens komme. rett

(412)Dersom menigheten avbryter fellesskapet med verden og blir kledd i Kristi rettferdighets drakt, venter det en lys og herlig dag. Guds løfter til menigheten står evig fast. Han vil gi den evig velde, til glede for slekt etter slekt. Sannheten overlater alle som forakter og forkaster den, til seg selv. Likevel seirer den. Framgangen har aldri stanset helt, selv om den til tider har vært liten. Når budskapet fra Gud møter motstand, gir han det enda mer kraft, og øker på den måten dets innflytelse. Fylt av Guds kraft vil budskapet bryte ned de sterkeste barrierer og overvinne alle hindringer. rett

(412) Løftet oppfylles
Hva holdt Guds Sønn oppe i et liv fylt av strev og offer? Han så resultater av sitt strev og gledet seg over det. Han skuet inn i evigheten og så gleden hos alle som på grunn av hans skjensel fikk tilgivelse og oppnådde evig liv. Hans øre oppfanget ropene fra de frelste, og hørte dem synge sangen som Moses sang, og som også er sangen til Lammet. rett

(412)Det er mulig å se inn i framtiden og skue himmelens lykksalighet. i Bibelen finner vi åpenbaringer av den herlighet som skal komme. Det er scener Gud selv har skildret, og som er dyrebare for menigheten. I troen kan vi stille oss på treskelen til den evige by og høre et hjertelig velkommen til alle som samarbeidet med Kristus og så det som en ære å lide for hans skyld. Når de hører ordene: "Kom hit, dere som er velsignet av min Far, vil de kaste kronen for Frelserens føtter og utbryte: "Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk. . . . Han som sitter på tronen, han og Lammet, skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet." rett

(413)Der vil de frelste hilse på dem som ledet dem til Frelseren, og sammen priser de ham som døde for at mennesker skulle oppnå det livet som bare kan måles med Guds liv. Striden er endt. Trengsel og kamp er forbi. Seierssanger fyller hele himmelen når de frelste stemmer i: "Verdig, verdig er Lammet som ble slaktet, men som har seiret og lever igjen!" rett

(412) "Deretter så jeg rett

(413) "Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de nå for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne." "Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte." rett