I tempelporten

(43)Kristi disipler følte sterkt sin egen avmakt. I ydmykhet og bønn forente de sin svakhet med hans kraft, sin uvitenhet med hans visdom, sin uverdighet med hans rettferd, sin fattigdom med hans uuttømmelige rikdom. Styrket og utrustet til tjeneste for Herren nølte de ikke med å ta fatt. rett

(43) Bevegelseshemmet mann blir helbredet
Kort tid etter utøsingen av Den Hellige Ånd og en stund med inntrengende bønn gikk Peter og Johannes opp til templet for å tilbe. I Fagerporten så de en bevegelseshemmet førti åring som helt siden fødselen hadde levd i smerter og elendighet. Denne ulykkelige mannen hadde lenge lengtet etter å møte Jesus og bli helbredet, men han var nesten hjelpeløs og bodde langt fra den store leges virkefelt. Derfor tryglet og bad han noen venner om å ta ham med til tempelporten, men da han kom dit, fikk han vite at han som alle hans håp dreide seg om, hadde lidd en grusom død. rett

(43)Skuffelsen vakte medlidenhet hos dem som visste at mannen lenge hadde håpet at Jesus skulle helbrede ham. Derfor brakte de ham hver dag til templet for at de som gikk forbi, skulle vise medfølelse og gi ham noen slanter til livets opphold. Da Peter og Johannes kom forbi, bad han om en almisse. Disiplene så medlidende på ham. "Se på oss!" sa Peter. Mannen så på dem og håpet på en gave. Men Peter fortsatte: "Sølv eller gull har jeg ikke." Da Peter fortalte om sin egen fattigdom, for det en skuffelsens skygge over mannens ansikt, men det lyste av håp igjen da apostelen fortsatte: "Men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn, befaler jeg deg: reis deg og gå!" rett

(44) "Og han grep hans høyre hånd og reiste ham opp. Straks fikk han styrke i føttene og anklene, han sprang opp, kunne stå og gikk så omkring. Han fulgte dem inn på tempelplassen hvor han snart gikk, snart sprang, mens han lovpriste Gud. Og alle så ham løpe omkring og prise Gud. De kjente ham igjen og visste at det var han som pleide å sitte ved Fagerporten og tigge om almisser, og de ble fylt av undring og forferdelse over det som var hendt ham. rett

(44)Mannen holdt seg nær Peter og Johannes, og mengden stimlet sammen om dem i Salomos buegang og var full av undring." Mengden undret seg over at disiplene kunne utføre undergjerninger på samme måte som Jesus. De så jo selv mannen som hadde vært hjelpeløs invalid i førti år. Nå var han lykkelig i troen på Jesus og jublet over å kunne gå uten smerter. rett

(44) Peter og Johannes vitner om Kristus
Da disiplene så folkets undring, spurte Peter: "Israelitter, hvorfor er dere forundret over dette? Hvorfor stirrer dere på oss, som om det var vår egen kraft eller fromhet som gjorde at denne mannen kan gå?" Han forsikret mengden om at helbredelsen var utført i Jesu navn og kraft - den samme Jesus fra Nasaret som Gud hadde reist opp fra de døde. "Fordi vi tror på Jesu navn," erklærte apostelen, "har dette navn gitt styrke til denne mannen som dere ser og kjenner. Den tro vi får gjennom dette navn, gav ham full førlighet igjen, slik dere alle kan se." rett

(44)Apostlene talte rett ut om jødenes store synd da de forkastet og drepte livets høvding, men passet på ikke å drive tilhørerne til fortvilelse. "Dere fornektet Den Hellige og Rettferdige," sa Peter, "og bad om å få løslatt en morder. Men livets høvding drepte dere, han som Gud reiste opp fra de døde; det er det vi vitner om." "Jeg vet nok, brødre, at dere handlet i uvitenhet akkurat som deres rådsherrer. Men slik oppfylte Gud det han på forhånd hadde latt alle profetene forkynne, at hans Messias skulle lide." Peter fortalte at Den Hellige Ånd kalte dem til anger og omvendelse, og forsikret dem om at det ikke fantes håp om frelse hos noen annen enn ham de hadde korsfestet. Bare i troen på ham kunne deres synder bli tilgitt. rett

(44) "Gjør derfor bot og vend om," ropte Peter, "så skal deres synder bli strøket ut. Da skal Herren gi tider med lindring." rett

(44) "Dere er profetenes barn og har del i den pakt som Gud gav deres fedre da han sa til Abraham: I din ætt skal alle jordens slekter velsignes. Gud sendte sin tjener først til dere, for å velsigne dere når hver. og en vender om fra sine onde gjerninger." rett

(45) Peter og Johannes i fengsel
Slik forkynte disiplene Kristi oppstandelse. Mange som hørte dem, gikk og ventet på et slikt vitnesbyrd og trodde. De husket hva Jesus hadde sagt, og slo seg sammen med de andre som trodde evangeliet. Sæden Kristus sådde, spirte og bar frukt. rett

(45) "Mens de ennå talte til folket, kom plutselig prestene, sammen med dem sjefen for tempelvakten og saddukeerne. De var oppbrakt over at de lærte folket og forkynte de dødes oppstandelse fordi Jesus var oppstått." rett

(45)Etter Kristi oppstandelse spredte prestene den løgnen at disiplene hadde stjålet kroppen hans mens de romerske vaktene sov. Derfor overrasker det ikke at de mislikte Peter og Johannes' forkynnelse om at han som de hadde drept, var stått opp fra de døde. Særlig saddukeerne var oppbrakt. De følte at deres hovedlære var i fare, og at deres troverdighet stod på spill. rett

(45)Tallet på dem som tok imot den nye læren, vokste hurtig. Både fariseere og saddukeere var enige om at deres innflytelse ville bli sterkere truet enn på Jesu tid dersom de nye lærere fikk fortsette uhindret. Derfor fikk tempelvakten hjelp av noen saddukeere og arresterte Peter og Johannes. De ble satt i fengsel natten over. Det var blitt for sent å forhøre dem. rett

(45)Disiplenes motstandere kunne ikke unngå å b1i overbevist om at Kristus var reist opp fra de døde. Kjensgjerningene lot seg ikke trekke i tvil. Likevel forherdet de seg. De nektet å angre det grusomme å drepe Jesus. Jødenes ledere hadde sett overveldende bevis på at apostlene forkynte og handlet under guddommelig ledelse, men satte seg likevel opp mot sannheten. Kristus var ikke kommet slik de hadde ventet, og selv om de til tider følte seg overbevist om at han var Guds Sønn, undertrykte de sin overbevisning og korsfestet ham. rett

(45)Men Gud var nådig og gav dem flere bevis og nye anledninger til å vende om. Han sendte disiplene for å fortelle jødenes ledere at det var de som hadde drept livets høvding. Med denne fryktelige anklagen oppfordret Gud enda en gang jødenes lærere til å angre, men de var så overbeviste om sin egen rettferdighet at de nektet å innrømme at mennene som anklaget dem for å ha korsfestet Kristus, var ledet av Den Hellige Ånd. rett

(45)Prestene hadde bestemt seg for å motarbeide Kristus. Derfor ble enhver form for gjenstridighet et nytt påskudd for å fortsette. Deres stahet ble stadig verre. Det betydde ikke at de ikke kunne gi etter. De kunne men ville ikke. De ble ikke avskåret fra frelsen bare fordi de var syndere og fortjente å dø, eller fordi de drepte Guds Sønn. Grunnen var at de hadde forherdet seg i motstanden mot Gud. rett

(46)Hardnakket forkastet prestene lyset og kvalte Åndens kall til syndserkjennelse. Den kraft som behersker vantroens barn, påvirket dem til å forfølge dem Gud arbeidet gjennom. Deres ondskap økte hver gang de satte seg opp mot Gud og det budskap han hadde gitt sine tjenere å forkynne. Det betydde at for hver gang de jødiske ledere nektet å vende om, kom de stadig nærmere det tidspunkt da de måtte høste i samsvar med det de hadde sådd. rett

(46)Guds vrede er ikke vendt mot ubotferdige syndere bare fordi de har syndet, men fordi de velger å stå imot kallet til omvendelse: De gjentar fortidens synder i strid med det lys de har fått. Hadde jødenes ledere latt seg påvirke av Den Hellige Ånd, kunne de fått tilgivelse. I stedet valgte de å stå imot. rett

(46)På samme måte er det med alle syndere som fortsetter sin motstand. De stiller seg selv utenfor Den Hellige Ånds påvirkning. rett

(46)Dagen etter at den bevegelseshemmede ble helbredet, møtte Annas, Kaifas og andre høytstående menn fra templet opp til rettssaken, og fangene ble ført fram. Det var i dette rommet og foran noen av disse mennene Peter så skammelig hadde fornektet sin Herre. Begivenheten stod klart for ham. Nå stod han selv for retten og hadde anledning til gjøre opp for feigheten den gangen. rett

(46) Peters mot
De som var til stede, husket den rolle Peter hadde spilt under rettssaken mot Mesteren. De dristet seg til å tro at trusler om fengsel og død ville skremme ham. Men den Peter som fornektet Kristus da han hadde det som tyngst, var oppfarende, full av selvtillit og helt annerledes enn den Peter som ble ført fram for å bli forhørt av Det høye råd. Etter fallet var han blitt omvendt. Han var ikke lenger stolt og stormunnet, men beskjeden og uten store tanker om seg selv. Han var fylt av Den Hellige Ånd, og i denne kraften var han fast bestemt på å viske ut frafallets skamplett og ære det navn han tidligere hadde vanæret. rett

(46)Hittil hadde prestene unngått å nevne korsfestelsen og Jesu oppstandelse, men for å nå sitt mål måtte de spørre de anklagede om hvordan helbredelsen hadde foregått. "Hvilken kraft og. Hvilket navn gav dere makt til a gjøre dette?" spurte de. rett

(46)Med hellig frimodighet og Åndens kraft svarte Peter fryktløst Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann, og spurt hvorledes han ble helbredet, så skal dere alle og hele Israels folk vite dette: Denne mannen står frisk foran dere i kraft av Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde. Han er den steinen dere bygnings menn vraket, men som er blitt hjørnestein. Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved." rett

(48)Dette modige forsvaret forskrekket jødenes ledere. De hadde ventet å se redde og fortvilte disipler foran Det høye råd. I stedet talte de som Jesus med en overbevisende kraft som brakte motstanderne til taushet. Det var ingen frykt å spore i Peters stemme da han sa om Kristus: "Han er den steinen dere bygningsmenn vraket, men som er blitt hjørnestein." rett

(48)Peter bruker her .et symbol som var godt kjent blant prestene. Profetene hadde talt om steinen som skulle bli vraket, og ved en anledning hadde Kristus selv sagt til prestene og de eldste: "Har dere aldri lest skriftene: Den steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein, underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller mot denne steinen, skal skade seg, men den som steinen faller på, skal bli knust.” Da prestene hørte denne uredde tale, visste de at apostlene hadde vært sammen med Jesus. rett

(48)Vi leser om disiplene at de etter den store opplevelsen å se Jesus bli forklart på fjellet, "så... ingen andre enn Jesus".' "Ingen andre enn Jesus" - disse ordene inneholder hemmeligheten til livet og kraften som preget den første menighet. Straks disiplene hørte Jesu ord, følte de hvor mye de trengte ham. De lette og fant og fulgte ham. De var sammen med ham i templet, rundt bordet, på fjellet og ute på åkeren. De var som elever hos en lærer og mottok hver dag undervisning av evighetsverdi. rett

(48)Også etter Frelserens himmelfart følte apostlene hans guddommelige nærvær. Det var et personlig nærvær fylt av kjærlighet og lys. Frelseren Jesus hadde vandret sammen med dem. Han hadde snakket og bedt med dem og gitt dem både håp og trøst. Mens fredens budskap enda hvilte på hans lepper, var han blitt tatt bort fra dem og ført til himmelen. Da skaren av engler tok imot ham ved himmelfarten, husket de hva Jesus hadde sagt: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” rett

(48)Jesus var fart tilbake til himmelen i et menneskes skikkelse, og apostlene skjønte at han stod for Guds trone som deres venn og frelser, at hans medkjensle var den samme, og at han alltid ville føle seg ett med en lidende verden. De visste at han ville stille seg fram for Gud som offerlammet og vise sine sårede hender og føtter for å minne om den pris som var blitt betalt for de frelste. Disse tankene gav dem kraft til å tåle skjensel for hans skyld. Samfunnet med Kristus føltes sterkere nå enn den gang de var sammen personlig. Lyset, kjærligheten og kraften som strålte ut fra deres hjerte fordi Kristus bodde der, forundret alle. rett

(49)Kristus satte sitt stempel på de ord Peter talte til hans forsvar. Ved siden av disiplene som et troverdig vitne stod mannen som var blitt helbredet. Bare noen få timer tidligere var han en hjelpeløs krøpling. Nå hadde han fått helsen tilbake, og det gav Peters vitnesbyrd større vekt. Prester og ledere tidde. De kunne ikke motsi Peter, men var likevel fast bestemt på å stanse disiplenes forkynnelse. rett

(49) Kristi største undergjerning var a føre Lasarus tilbake til livet. Den avgjorde prestenes holdning. De bestemte seg til å befri verden fra Kristus og hans underfulle gjerninger, som hurtig ville ødelegge deres makt over folket. De hadde nok korsfestet Kristus, men nå hadde de sett det avgjørende beviset på at de ikke hadde klart å stanse at det ble utført undergjerninger i hans navn. De hadde heller ikke oppnådd å stanse at hans lære ble forkynt. Helbredelsen av den bevegelseshemmede og apostlenes forkynnelse hadde allerede fylt Jerusalem med begeistring. rett

(49) Peter og Johannes settes fri
For å skjule sin rådløshet befalte prestene og Rådet at apostlene skulle føres bort. Meningen var å rådslå. De ble enige om at det ville være nytteløst å benekte at mannen var blitt helbredet. Gladelig hadde de dekket over undergjerningen med løgn, men det var umulig. Den var utført for øynene på alt folket ved høylys dag. Tusener hadde allerede hørt om det som var skjedd. Prestene forstod at apostlenes virksomhet måtte stanses om ikke Kristus skulle få mange tilhengere. Det ville bety skjensel. Skylden for mordet på Guds Sønn ville bli lagt på dem. rett

(49)Prestene ønsket å utrydde disiplene, men våget bare å true dem med hard straff om de fortsatte å tale eller virke i Jesu navn. Enda en gang ble disiplene ført fram for Det høye råd og pålagt å holde opp med å forkynne og undervise i Jesu navn. "Men Peter og Johannes svarte dem: "Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.” rett

(49)Prestene ville gjerne straffe Peter og Johannes for deres usvikelige troskap mot sitt hellige kall, men de fryktet folket, som priste Gud for det som var skjedd. Med flere trusler og formaninger ble apostlene satt fri. rett

(50) Apostlenes glede
Mens Peter og Johannes var fengslet, bad de andre disiplene for dem uten opphør. De kjente jødenes ondskap og fryktet at de ville gjøre det samme med dem som de hadde gjort med Jesus. rett

(50)Så snart apostlene var satt fri, søkte de sammen med de andre disiplene og fortalte om forhørene. De troende gledet seg storlig. Det står om dem at alle forente seg i bønn til Gud og sa: "Herre, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem, du talte ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener David, vår far, og lot ham si: Hvorfor raste folkeslagene? Hvorfor la folkene unyttige planer? Jordens konger trådte fram, og fyrstene slo seg sammen mot Herren og hans Salvede. rett

(50)Ja, i sannhet slo de seg sammen i denne by mot din hellige tjener Jesus, ham som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningene og Israels stammer, for å gjøre det du i din makt og etter din plan hadde bestemt skulle skje. rett

(50)Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere forkynne ditt ord med frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved din hellige tjener Jesu navn." rett

(50)Disiplene bad om å få mer kraft til tjenesten. De forstod at de ville møte den samme innbitte motstand som Jesus hadde møtt. I tro lot de sine bønner stige mot himmelen, og resultatet uteble ikke. Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet, og alle ble igjen fylt av Den Hellige Ånd. Hjertene ble fylt av frimodighet, og apostlene gikk atter en gang ut i Jerusalem og forkynte Guds ord. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse. Og Herren velsignet rikt deres virksomhet. rett

(50) Lyd Gud først
Prinsippet som disiplene hevdet med så stor frimodighet da jødene påla dem ikke å forkynne i Jesu navn, uttrykte de slik: "Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham. "Under reformasjonen kjempet evangeliets tilhengere for det samme prinsippet. I 1529 da de tyske fyrstene var samlet til riksdag i Speyer, ble de stilt overfor en keiserlig befaling som begrenset religionsfriheten og forbød all videre utbredelse av reformatorenes lære. Det syntes som om verdens håp var i ferd med å bli knust. Ville fyrstene rette seg etter forbudet? Skulle evangeliets lys bli utilgjengelig for alle som fremdeles levde i mørke? Store verdier stod på spill. De som hadde tatt imot reformatorenes lære, møttes og svarte samstemmig: "La oss avvise dette forbudet. I samvittighetsspørsmål har flertallet ingen makt." rett

(51)Det samme prinsipp må vi holde fast på også i dag. Sannhetens og religionsfrihetens banner, som grunnleggerne av den evangeliske menighet og Guds vitner i århundrene deretter bar så høyt, er under den avsluttende konflikten lagt i våre hender. rett

(51)Ansvaret for denne store gaven hviler nå hos dem Gud har velsignet med kunnskapen om hans ord. Vi må ta imot dette ordet som vår høyeste autoritet. Vi bør anerkjenne de verdslige myndigheter som innsatt av Gud og lære andre at det er en hellig plikt å vise dem lydighet innenfor deres rettmessige grenser, men kommer en slik lydighet i konflikt med Guds vilje, må vi lyde Gud mer enn mennesker. Guds ord må være all menneskelig lovgivning overordnet. Et "så sier Herren" må ikke vike for et "så sier kirken" eller "så sier staten". Kristi herredømme står over jordiske herskere. rett

(51)Det kreves ikke at vi skal trosse myndighetene. I tale og skrift bør vi omhyggelig veie våre ord. Ellers skaper vi inntrykk av å opptre mot lov og orden. Vi må ikke uten grunn si noe som kan sperre veien for oss. Vi skal gå fremad i Kristi navn og forkynne den sannhet vi har mottatt. Om mennesker vil hindre oss, må vi si som apostlene: "Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt."
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 3; 4,1-31 rett

neste kapitel