For Det høye råd

(57)Det var korset, skammens torturredskap, som brakte håp og frelse til verden. Disiplene var bare enkle, fattige mennesker uten andre våpen enn Guds ord. I Kristi kraft drog de likevel ut og fortalte den vidunderlige historien om krybben og korset og for å seire over all motstand. De oppnådde ingen jordisk ære og anerkjennelse, men ble likevel troshelter. De talte med en guddommelig kraft som rystet verden. rett

(57)Størst fordom møtte de i Jerusalem. Der fant de også de forunderligste ideer om ham som var blitt korsfestet som ugjerningsmann. Likevel forkynte disiplene livets ord med frimodighet. De talte til Jødene om Kristi gjerning og hans Oppgave og om korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten. Prester og ledere hørte forundret på apostlenes klare og frimodige vitnesbyrd. Kraften fra den oppståtte frelseren var i sannhet kommet over disiplene. Tegn og undergjerninger preget deres tjeneste for Kristus, og tallet på troende økte daglig. rett

(57)Folk bar syke ut på gatene og ventet på at disiplene skulle gå forbi. De syke ble lagt på senger og bårer, slik at i hvert fall skyggen av Peter kunne falle på dem når han passerte. Folk tok også med seg personer som var besatt av urene ånder. Folkemengden samlet seg rundt disiplene, og de som ble helbredet, priste Gud og herlig gjorde Frelserens navn. rett

(57) Motstanden øker
Prester og ledere innså at Kristus var bedre ansett enn de. Saddukeerne raste fordi apostlene forkynte at Kristus var blitt oppreist fra de døde. De trodde ikke på oppstandelsen og skjønte at alle som hørte apostlenes forkynnelse om en frelser som var oppreist fra de døde, og så dem utføre undergjerninger i hans navn, ville avvise læren om at det ikke finnes en oppstandelse fra de døde. Dermed ville også saddukeerne snart opphøre som sekt. Fariseerne ble forbitret da de oppdaget at apostlenes lære undergravde jødenes mange seremonier og gjorde ofringene overflødige. rett

(58)Hittil hadde alle forsøk på å undertrykke den nye læren vært forgjeves, men nå var fariseere og saddukeere blitt enige om å få stanset apostlene, som gav dem skylden for Jesu død. Fylt av forbitrelse brukte prestene vold mot Peter og Johannes og kastet dem i fengsel. rett

(58)Jødenes ledere hadde helt klart sviktet og ikke oppfylt Guds plan med hans utvalgte folk. Gud hadde gjort dem til sannhetens forvaltere, men de viste seg ikke tilliten verdig. Derfor måtte Gud velge andre til å ta seg av hans verk. I sin blindhet lot disse ledere seg fullstendig beherske av det de kalte hellig vrede. Den rettet de mot alle som gikk imot den lære de selv. verdsatte over alt annet. rett

(58)De nektet å innrømme den aller minste mulighet for at de selv hadde mistolket Skriften eller brukt den på en feilaktig måte. De oppførte seg som om de var fra sans og samling. Hvilken rett har disse lærerne til å framholde tanker som er i direkte motstrid med det vi lærer folket? spurte de. Noen av dem er jo vanlige fiskere! Fast bestemt på å undertrykke den nye læren fengslet de dem som forkynte den. rett

(58)Disiplene ble verken redde eller mismodige av denne behandlingen. Den Hellige Ånd minnet dem om det Jesus hadde sagt: "En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres. Alt dette vil de gjøre mot dere for mitt navns skyld, for de kjenner ikke ham som har sendt meg." "De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da enhver som slår dere i hjel, skal tro at han utfører en tjeneste for Gud." "Dette har jeg sagt dere for at dere, når den tiden kommer, skal huske at jeg har sagt det.” rett

(58)Himmelens Gud, universets mektige hersker, grep selv inn mot fengslingen av disiplene fordi mennesker førte krig mot hans verk. Om natten åpnet Herrens engel fengsels portene og sa til disiplene: "Gå og still dere opp på tempel plassen og forkynn for folket hele budskapet om livet." Befalingen var stikk i strid med ordren fra jødenes ledere. Svarte da apostlene at de først måtte innhente myndighetenes tillatelse? Nei. Gud hadde sagt: "Gå", og de adlød. "Disse ord fikk dem til å gå til templet tidlig neste morgen, og der lærte de folket." rett

(58)Da Peter og Johannes fortalte hvordan Herrens engel hadde ført dem forbi fangevokterne og befalt dem å gjenoppta arbeidet, ble de troende fylt av forundring og glede. rett

(59)Imens kalte øverstepresten og hans tilhengere sammen Rådet, hele Israels eldsteråd. Prestene og lederne var enige om å anklage disiplene for oppstand, mord på Ananias og Saffira og sammensvergelse mot prestenes myndighet. De håpet å egge pøbelen til å ta saken i sine egne hender og gjøre med disiplene som de hadde gjort med Jesus. De visste at mange. som ikke tok imot Kristi lære, var trøtte av de jødiske myndigheters egenmektige styre og gjerne ville ha en forandring. rett

(59)Prestene fryktet at de misfornøyde skulle ta imot de sannheter som apostlene forkynte, og innse at Jesus var Messias, for da ville de rette sin forbitrelse mot folkets religiøse ledere og stille dem til ansvar for mordet på Kristus. De ble enige om sterke motforholdsregler for å hindre dette. rett

(59)De sendte bud etter apostlene i fengslet, men stor ble deres forskrekkelse da det ble meldt at fengslet var funnet forsvarlig stengt med vaktene på plass .ved porten, men at det var umulig å finne fangene. rett

(59)Snart kom denne overraskende meldingen: "De mennene dere satte i fengsel, står nå på tempelplassen og lærer folket." Så leser vi at vaktsjefen og vaktene drog av sted og hentet dem, men uten å bruke makt; de var redde for å bli steinet av folket. rett

(59)Selv om apostlene ble hjulpet ut av fengslet på en oppsiktsvekkende måte, unngikk de ikke forhør og straff. Kristus hadde advart dem; "Vær på vakt! De skal overgi dere til domstolene.” Gud sendte en engel som satte apostlene fri. Slik gav ham dem et tegn på sin kjærlighet og beviste at han var hos dem. Nå måtte de lide på grunn av ham det stod skrevet om i det evangeliet de forkynte. rett

(60)I profetenes og apostlenes historie finner vi mange edle eksempler på troskap mot Gud. Kristi vitner har heller tålt fengsling, tortur og død enn å bryte Guds bud. Fortellingen om Peter og Johannes vitner om et mot fullt på høyde med alt annet i evangeliets tidsalder. rett

(60)Da disiplene annen gang stod foran dem som hadde tatt mål av seg til å ødelegge dem, røpet de verken frykt eller usikkerhet i ord og holdning. Da øverstepresten sa: "Vi på la dere strengt ikke å lære i dette navn. Og nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem og vil gjøre oss ansvarlig for denne mannens død", svarte Peter: "En skal lyde Gud mer enn mennesker." Det var en engel fra himmelen som hadde ført dem ut av fengslet og pålagt dem å undervise i templet. Da de gjorde som engelen sa, adlød de et guddommelig påbud. Det skulle de fortsette med uten å ta hensyn til hva det ville koste. rett

(60)Så kom Guds Ånd over disiplene, og de tiltalte ble anklagere som gav medlemmene av Rådet skylden for mordet på Kristus. "Våre fedres Gud oppreiste Jesus, han som dere hengte på et tre og drepte," erklærte Peter. "Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd som frelser og høvding, for å gi Israel omvendelse og syndstilgivelse. Vi er vitner om alt dette, vi og Den Hellige Ånd som Gud gav dem som lyder ham." rett

(60)Denne uttalelsen gjorde jødene så rasende at de ble enige om å ta saken i sine egne hender og drepe fangene uten videre rettergang og tillatelse fra de romerske myndigheter. De bar allerede skylden for Kristi blod. Nå var de fast bestemt på å besudle sine hender også med blodet av disiplene hans. rett

(60) Gamaliels kloke råd
I Rådet var det imidlertid en mann som gjenkjente Guds stemme i disiplenes forkynnelse. Det var Gamaliel, en fariseer med godt omdømme, stor kunnskap og en høy stilling. Han forstod klart at den voldsdåd prestene plan la, ville få fryktelige følger. Før han grep ordet, bad han om at fangene måtte bli fjernet. Han kjente godt til de krefter han stod overfor, og visste at Kristi mordere ikke ville nøle med å gjennomføre sine planer. rett

(60)Så talte han sindig og rolig: "Israelitter, tenk dere godt om før dere gjør noe med disse menn. For en tid siden trådte Teudas fram; han gav seg selv ut for å være noe stort, og omkring fire hundre mann sluttet seg til ham. Men han ble drept, og alle tilhengerne hans ble spredt og forsvant. Etter ham, på folketellingens tid, kom galileeren Judas, som fikk folk med seg på et opprør. Også han omkom, og alle som fulgte ham, ble spredt. Og nå sier jeg dere: La disse mennene være, la dem gå. For er dette en sak og et tiltak som bare er menneskeverk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud." rett

(61)Prestene skjønte at Gamaliels synspunkt var fornuftig, og gav sin tilslutning. Likevel kunne de vanskelig styre hatet og fordommene. Før de meget motvillig lot disiplene gå, pisket de dem enda en gang og forbød dem å tale i Jesu navn. "De forlot Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld. Både i templet og i hjemmene fortsatte de dag etter dag å lære og forkynne evangeliet om Jesus som Messias." rett

(61) Kristi fred og verdens hat
Like før korsfestelsen lovte Kristus at disiplene skulle motta fred som en testamentarisk gave. "Fred etterlater jeg dere," sa han, "min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." Denne freden kommer ikke av å skikke seg lik verden. Kristus kjøpte aldri fred ved å inngå forlik med det onde. Den freden Kristus etterlot disiplene, er snarere innvortes enn utvortes og skulle alltid tilhøre hans vitner, selv om de opplevde kamp og strid. rett

(61)Kristus sa om seg selv: "Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.” Selv fredsfyrsten ble årsak til splid. Han kom for å forkynne gledens budskap og gi menneskene håp og glede, men skapte samtidig en strid som stikker dypt og vekker sterke følelser. Han advarte disiplene: "I verden har dere trengsler." "Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på dere og forfølge dere, overgi dere til domstolen i synagogene og kaste dere i fengsel; dere skal føres fram for konger og landshøvdinger for mitt navns skyld." "Dere skal bli angitt av foreldre og søsken, av slektninger og venner, og noen av dere skal bli drept.” rett

(61)Denne profetien er helt klart blitt oppfylt. All den skjensel, skam og grusomhet som Satan kan påvirke mennesker til å påføre andre, har møtt Jesu tilhengere. Det samme vil gjenta seg, for det naturlige hjerte er i fiendskap med Guds lov og ønsker ikke å være underlagt loven. Verden i dag er ikke mer i samsvar med Kristi prinsipper enn i aposteltiden. Hatet som utløste ropet "Korsfest! Korsfest ham!", førte også til forfølgelsen av disiplene og er fremdeles virksom i de ugudelige. . rett

(62)De samme holdninger som i den mørke mellomalder dømte mennesker til fengsel, landsforvisning og død, og som inspirerte til inkvisisjonens grufulle tortur, er fremdeles virksom i uomvendte hjerter. Det var inkvisisjonen som planla og utførte Bartholomeus-massakren og tente bålene i Smithfield. Sannhetens historie er en sammenhengende beretning om kampen mellom rett og urett. Forkynnelsen av evangeliet har alltid ført til motstand, farer, lidelse og død. rett

(62) Kraften som gir seier
Hva var styrken hos dem som måtte lide forfølgelse for Kristi sak? Det var samfunnet med Gud, Den Hellige Ånd og Kristus. Vanære og forfølgelse har skilt mange fra venner her i verden, men aldri fra Kristi kjærlighet. Et menneske som går gjennom stormværets prøvelser, er aldri mer elsket av Frelseren enn når det opplever vanære for sannhetens sak. "Jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham," sa Jesus.' rett

(62)Troende mennesker som stilles for verdslige domstoler, har Kristus ved sin side. Når de sperres inne bak fengselsmurene, åpenbarer Kristus seg og gleder dem med sin kjærlighet. Til dem som må lide døden for Kristi skyld, sier han at andre nok kan drepe legemet, men ikke sjelen. "Jeg har seiret over verden." "Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd." rett

(62) "De som stoler på Herren, er lik Sion-fjellet; det rokkes ikke, men står for evig. Som fjellene omgir Jerusalem, slik hegner Herren om sitt folk fra nå og til evig tid." "Han løser dem fra tvang og vold, deres liv er dyrebart i hans øyne.” rett

(62) "Herren, Allhærs Gud, skal verne dem. ... Herren deres Gud [skal] berge sitt folk som en saueflokk. Som steiner i et diadem skal de funkle i hans land."
Dette kapittel er bygd på Apostlenes gjerninger 5,12-42 rett

neste kapitel