Denne dag med Gud. kapitel 106. Fra side 110.     Fra side 110 i den engelske utgave.tilbake

Guds Majestet. – 11. april

”En Gud, såre forferdelig i de helliges hemmelige råd og fryktelig for alle dem som er omkring Ham? Herre, Hærskarenes Gud, Hvem er sterk som du, Herre? Og Din trofasthet er rundt omkring Deg. Du er den som hersker over havets overmot; når dets bølger reiser seg, lar Du dem legge seg.” Salme 89, 8-10.

I går tok bror (Charles) Chittendon et antall av oss med seg i sin båt. Vi ble på vannet og på stranden hele dagen. Vi seilte ut fra the Golden Gate ut på havet. Bølgene sto høyt og vi ble kastet opp og ned, meget grundig. Vannspruten sto over oss. Den vaktsomme kaptajn gav sine ordrer, hendene var parate til å gjøre det, han sa. Vinden blåste sterkt og jeg har aldri nydt noe så meget i mitt liv.

Jeg skulle i dag skrive om Kristus, idet Han vandrede på vannet og stilte stormen på sjøen. Åh, hvor denne scene gjorde inntrykk på mitt sinn. Guds majestet og Hans gjerninger beskjeftiget mine tanker. Han holder vindene i Sine hender, Han kontrollerer vannene. Dødelige vesener, bare prikker på de brede, dype vann i the Pacific, var vi i Herrens øyne, likevel hadde Han sent engler fra himmelen fra Sin ubeskrivelige herlighet for å beskytte den lille seilbåt, som krenget på sin vei over bølgene.

Hvor levende for mitt sinn ble ikke båten med disiplene i kamp med bølgene. Natten var mørk og stormfull. Deres Mester var fraværende. Sjøen gikk høyt, de hadde motvind. Hadde Jesus, deres Frelser, vært hos dem, ville de ha følt seg trygge. Gjennom hele den lange, - uendelig lange natt, satt de bøyet over sine årer, kjempende sin vei gjennom vinden og bølgene. De var overveldet av faren og redselen. Dette var sterke menn, vant til harde tørn og vanskeligheter, og ikke så lette å skremme, selv ikke i fare.

De hadde ventet å ta Frelseren om bord i båten på et forut planlagt sted, men hvorledes kunne de i det hele tatt nå det sted uten Ham? - Alt var nytteløst, vinden var imot dem. Roernes styrke var redusert, likevel hadde den ubarmhjertige storm ikke minket, men pisket opp bølgene til raseri, som synes å ville oppsluke båten og dem selv. – Åh, hvor de lengtet etter Jesus.

I den time de følte den største fare, da de anså alt for tapt, mens lynene blinket i den fjerde nattevakt, åpenbarte Jesus seg for dem, vandrende på vannet. Åh, da hadde Han likevel ikke glemt dem! Hans våkende øye, fylt av medfølende sympati og barmhjertig kjærlighet, hadde iakttatt dem hele veien gjennom den forferdelige storm. I deres største nød, var Han meget nær. – Brev 5. – 11. april 1876, Til James White.

neste kapitel