Denne dag med Gud. kapitel 159. Fra side 162.     Fra side 162 i den engelske utgave.tilbake

Vår Edle Rause Herre. – 2. juni.

”Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.” (Matt. 6, 24)

Det står tydelig skrevet på det ufornydde hjerte og på en fallen verden, at alle søker sitt eget. Selviskhet er den store lov i vår degenererte natur. Selviskhet opptar den plass i sjelen, der Jesus skulle ha sittet på Sin trone. Men Herren krever full lydighet; og hvis vi i sannhet ønsker å tjene Ham, vil det ikke være noe spørsmål i våre sinn om vi skal oppfylle Hans krav eller søke våre egne verdslige interesser.

Herlighetens Herre søkte ikke Sin lyst, Sitt behag eller Sin fornøyelse, da Han forlot Sin posisjon som høyest kommanderende for å bli en sorgenes mann og en mann vel kjent med fortvilelse og sykdom, en som aksepterte forgjengelighet og død for å redde menneskene fra følgene av deres ulydighet. Jesus døde, ikke for å frelse oss i våre synder, men fra våre synder. Vi må forlate våre veiers feilvalg, ta opp vårt kors og følge Kristus, fornekte selvet, og lyde Gud hva enn det vil koste.

De som bekjenner seg til å tjene Gud, men i virkeligheten tjener mammon, vil bli hjemsøkt av dommer. Ingen vil bli rettferdiggjort mens de er ulydige, fordi de søker verdslig profitt. Hvis Gud ville unnskylde et menneske, måtte Han unnskylde alle. De som ikke tar hensyn til Herrens uttrykte pålegg angående personlige fordeler, samler seg fremtidig ulykke. Kristus sa: ”Og Han lærte dem: ”Er det ikke skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus for alle folkeslag? Men dere har gjort det til en røverhule.” (Mark. 11, 17). Guds folk skulle alvorlig og omhyggelig spørre seg selv, om de ikke som jødene i gamle dager har gjort Guds hus til et forretningsanliggende, en markedsplass.

Mange faller for den synd å ofre sin religion for verdslig vinnings skyld, idet de bevarer en form for fromhet, selv om de har gitt hele sitt sinn over til verdslig streben. Men Guds lov må vektlegges frem for alt, og må adlydes i ånd og i bokstav. Jesus, vårt store forbilde, lærte oss den strengeste lydighet i Sitt liv og ved Sin død. Han døde, den rettferdige for de urettferdige, den uskyldige for de skyldige, for at Guds lovs ære måtte bli bevart og mennesket likevel ikke omkomme.

Gud har ikke tilbakeholdt noe fra mennesket, som kunne fremme hans lykke eller sikre ham evige rikdommer. Han har kledd jorden med skjønnhet, og utstyrt den med alt som er nødvendig for å fylle menneskets behov gjennom det jordiske liv. – The Signs of the Times. – 2. juni 1887.

neste kapitel