Denne dag med Gud. kapitel 167. Fra side 170.     Fra side 170 i den engelske utgave.tilbake

Høsttiden. – 10. juni.

”Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er kommet da vi skal våkne opp av søvne; for frelsen er oss nærmere nu enn den gang vi kom til troen. Det lider med natten, og det stunder til dag; la oss derfor avlegge mørkets gjerninger og ikle oss lysets våpen.” Rom. 13, 11. 12.

Vi er en del av menneskehetens store vev, og en gjensidig innflytelse flyter fra den ene til den andre, ikke blott i menigheten (kirken), men familien i himmelen blander seg med familien på jorden, for at Kristus kan bli til en maktfaktor i Verden. Alle sannhetens juveler, som ble gitt til patriarker og profeter og som har hopet seg opp fra år til år, fra en generasjon til den neste, skal samles sammen og forvaltes som arvede skatter, en betrodd arv.

De hellige innflytelser fra nålevende og tidligere generasjoner utgjør et sterkt og kraftfullt vitne for Gud, i stand til å stå, ikke mot kjøtt og blod, men mot myndigheter og makter og ondskapens åndehær på høye steder. Guds Folk i dag har alle de privilegier og muligheter som tidligere generasjoner har gitt dem og de har tiltagende lys, hvilket skulle gjøre dem mer kraftfulle i arbeidet for Gud enn folk fra tidligere generasjoner. Disse fortrinn fordrer tilsvarende respons. Våre bestrebelser for å åpne vei for andre bør svare til våre betrodde himmelske skatter.

Herren er for hånden. Himmelske myndigheter forent med helliggjorte interessenter på jorden skal forkynne den tredje engels budskap og rope ut advarselen om at alle tings ende er nær. ”For ennå er det bare så kort en stund, så kommer Han som komme skal, og Han skal ikke dryge.” (Hebr. 10, 37). Et folk skal beredes til å stå på Herrens dag, og etter å ha fullført alt, skal de stå. - De som samler seg sammen i byer og landsbyer gjør en alvorlig feil, de forsømmer å utvide sin innflytelse, idet de ikke beveger seg omkring i større og større sirkler, strekkende seg til de ytterste deler av verden; således forsømmer de å stå på sin plikts post.

I Sin bønn for Sine disipler kort før Sin himmelfart, sa Kristus: ”Men Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på Meg, at de alle må være ett, likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg, at også de må være ett i oss, for at verden må tro at Du har utsendt Meg.”(Joh. 17, 20. 21). Å, om disse velsignede ord måtte bli skrevet med Guds finger på ethvert hjerte. – Manuskript 7. – 10. juni 1891. ”Kristen Tjeneste i Den Levende Kirke.”

neste kapitel