Denne dag med Gud. kapitel 17. Fra side 25.     Fra side 25 i den engelske utgave.tilbake

Kristenhetens prøve. - 17. januar.

”Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.” Matt. 5, 13.

De som har tillitsverv må ha handlefrihet, men de må aldri bruke denne autoritet til å nekte å hjelpe de trengende og de hjelpeløse. Autoriteten må aldri brukes til å gjøre noen motløs eller gjøre en kjempende sjel nedtrykt. La de som har fått innflytelsesrike posisjoner alltid huske, at Gud ønsker at de skal ha Kristi sinnelag.

Sann gudsfrykt måles ved det arbeid, som er gjort. Profesjon er intet, stilling er intet; en karakter lik Kristi karakter er det bevis vi skal være. Vår karakter skal vitne om, at Gud har sendt Sin Sønn til Verden. De, som bekjenner sig til å være kristne, og likevel ikke handler som Kristus ville ha gjort, om Han var i deres stilling, er til stor skade for Guds sak. De misrepresenterer deres Frelser, og kjemper under falsk flag.

Den sanne disippel, i hvis hjerte Jesus bor, viser Verden Kristi kjærlighet til menneskene. Han er Guds hjelpende hånd. Glansen som følger åndelig helse vitaliserer, sitrer og skinner gjennom hele hans vesen, idet han mottar Frelserens barmhjertighet for å dele den ut til andre.

En ren og ubesmittet religion er ikke en mening eller en følelse, men det er å gjøre Guds gjerninger av kjærlighet og nåde. Denne religion er nødvendig for helse og lykke. Den kommer inn i det forurensede sjeletempel, og med en svøpe driver den ut den syndfulle inntrenger. Idet den overtar tronen helliger den alt ved sitt nærvær, lyser opp i hjertet med de klare stråler fra Rettferdighetens Sol. Den åpner sjelens vinduer mot himmelen, og slipper inn Guds kjærlighets solskinn. Med den følger klokskap, ro og fatning. Fysisk, mental og moralsk styrke tiltar, fordi himmelens atmosfære, som et levende hjelpemiddel, fyller sjelen.

Når kristne ikke gjenspeiler Kristus, hvilken verdi har de da? Er de da ikke som salt, som har mistet sin kraft, ”ikke brukbart til noe?” Men når de i deres liv viser sannhetens frelsende egenskaper, blir stakkars syndherdede sjeler ikke overlatt til å forgå i en nedbrytende prosess. Gode gjerninger kan ikke skjules. Evangeliet levd ut i det virkelige liv er som salt, som inneholder alle sine virkestoffer. Det er kraftfullt og kan frelse sjeler. - Brev 7. 17. januar, 1901, til ”Brødre som har Tillitsposter”.

neste kapitel