Denne dag med Gud. kapitel 213. Fra side 216.     Fra side 216 i den engelske utgave.tilbake

I Samsvar med Din Tro. – 26. juli.

”Da rørte Han ved deres øyne og sa: Det skje dere etter deres tro!” (Matt. 9, 29)

Det er vår plikt som Guds barn å tale tro, ikke tvil. Vi skal være fulle av håp og glede i Herren. La oss ikke se på de mørke sider av omstendighetene, men la oss se opp, og tro på Ham, som Gud ga til verden for å frelse oss fra våre synder. Kristus fullender vår frelse ved inspirerende tro i våre hjerter og tro på sannheten. Sannheten gjør fri; og de som Sønnen gjør fri er frie i sannhet. La oss anstrenge oss for å ære Gud ved å avsløre en konstant voksende tillit i forvissningen om, at Han vil akseptere enhver sjel, som tjener Ham i fullt alvor.

Vi er Vår Herres små barn, og vi skal ledes og oppholdes av Ham. Hvis vi vil lære leksene om Jesu vennlighet, tålmodighet og mildhet, vil vi være en velsignelse for alle, som vi kommer i forbindelse med. Herren ville ha oss til å søke trøst i Hans løfter, og prise Ham langt mer enn vi gjør. ”Den som ofrer takksigelse, ærer Meg, og den som går den rette vei, ham vil Jeg la skue Guds frelse.” (Sal. 50, 23) La oss lære, hvorledes vi skal uttrykke vår takknemmelighet til Gud for Hans vidunderlige barmhjertighet og kjærlighet til menneskenes barn, som Han viste ved å være villig til å stige ned fra Sin opphøyde stilling i Himmelen og degradere Seg Selv til å bli menneske.

Den enbårne Guds Sønn ga Sitt samtykke til å forlate det kongelige hoff og komme til vår verden for å leve sammen med et utakknemmeligt folk, som takket nei til Hans nådige barmhjertighet. Han ga Sitt samtykke til å leve et liv i fattigdom, og til å tåle lidelse og fristelse. Han ble en sorgenes Mann og vel kjent med smerte. Og Ordet erklærer: ”Vi skjulte våre ansikter for Ham”. (Es. 53, 3) Hans egne disipler, Peter, fornektet Ham, og Judas svek Ham. Folket, som Han kom for å velsigne forkastet Ham. De utsatte Ham for skam og ubeskrivelig lidelse. De satte en tornekrone på Hans hode, som gjennomtrengte Hans hellige tinninger. De pisket Ham med svøpe og så naglet de Ham til korset. Likevel midt i alt dette, unnslapp det ikke et klagende ord fra Hans lepper.

Kristus bar all denne lidelse for å oppnå retten til å overføre evig rettferdighet til så mange som ville tro på Ham. Å, når jeg tenker på dette, føler jeg, at ingen klage noensinne burde slippe ut mellom mine lepper…Når vi gjennomlever vanskelige tider, la oss da huske på, hvor meget vår frelse kostet Universets Gud. – Brev 232. – 26. juli 1908. – Til bror og søster M. Hare, arbeidere fra De Sørlige Stater.

neste kapitel