Noas dager og vår tid - 14. august

(235)”I tro fikk Noa varsel om det som ennå ikke var synlig. I gudsfrykt bygde han en ark og berget sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.” Hebr 11, 7. rett

(235) Noas` utholdende tro, kombinert med hans utrettelige arbeid, fordømte verden. Han forkynte ikke bare den nærværende sannhet på den tid, men han levde ut enhver preken. Hvis han aldri hadde løftet stemmen til advarsel, ville hans gjerninger og hellige karakter blant de korrupte og gudløse ikke vært fordømmende prekener til de ugudelige og tøylesløse på hans tid. Han viste en Kristuslignende tålmodighet og ydmyket seg under utfordrende fornærmelser, spott og hån. Hans stemme ble ofte hørt i bønn til Gud. Han ba om Guds makt og hjelp til å holde alle hans bud. Dette var en kraftig fordømmelse av de vantro. rett

(235) Men tiden kom da Noas` siste advarsel ble gitt til den skyldige slekt. Han tilbyr dem igjen å ta advarselsbudskapet på alvor og søke tilflukt i arken. Han strekker ut hendene og bønnfaller dem med en stemme full av empati. Med skjelvende lepper og tårefylte øyne forteller han dem at hans oppgave er fullført. Men høyrøstet, grov hån, spott og fornærmelser blir enda en gang kastet mot Noa: Entusiast, fanatiker, galning kaller de ham. Han tar avskjed med alle, han og hans familie går inn i arken, og Gud lukker døren. Den dør som låste Noa inne, lukket verden ute. Det var en lukket dør på Noas tid, og Herren stengte ham inne. Inntil da hadde Gud åpnet en dør som innbyggerne i den gamle verden kunne bruke for å søke ly hvis de trodde budskapet som Gud sendte dem. Men nå ble den døren stengt, og intet menneske kunne åpne den. Nådetiden var over. rett

(235) Guds lange overbærenhet var slutt. Tallene i Guds regnskapsbøker hadde hopet seg opp, og de urettferdiges beger var fylt. Barmhjertigheten tok slutt, og rettferdigheten tok fram hevnens sverd. rett

(235) Det endte med en lukket dør på Noas tid. Da Sodoma ble ødelagt, ble døren lukket for de vantro, men det var en åpen dør for Lot. Innbyggerne i Tyrus sto også foran en stengt dør, og det gjorde Jerusalems innbyggere også. Døren var stengt for de vantro, men den sto åpen for de ydmyke, de troende, de som adlød Gud. Slik vil det også være ved tidenes ende. Manuskript 17, 14. august 1885. ”Shipboard Meditations.” rett

neste kapitel