Denne dag med Gud. kapitel 233. Fra side 236.     Fra side 236 i den engelske utgave.tilbake

Den Guddommelige Stedfortreder. – 15. august.

”Ham som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.” (2. Kor. 5, 21)

”Andre har Han frelst, Seg Selv kan Han ikke frelse.” (Mark. 15, 31) Det var fordi Kristus ikke ville frelse Seg Selv, at synderen har fått et ufortjent håp om tilgivelse og gunst hos Gud. Hvis Kristus, da Han forsøkte å frelse synderen, hadde sviktet eller var blitt mismodig, ville det siste håpet til enhver sønn og datter av Adam ha opphørt. Hele Kristi liv var et liv i selvfornektelse og selvoppofrelse; og årsaken til, at det er så få tilregnelige kristne, er fordi de søker selvtilfredsstillelse og det som behager dem selv i stedet for å søke selvfornektelse og selvoppofrelse.

Å, hvilken sjelehunger og lengsel hadde Kristus dog for å frelse de fortapte! Det legeme som ble hengt på korset forringet ikke Hans guddommelighet, Hans guddomsmakt til å frelse gjennom det menneskelige offer, gjaldt alle, som ville ta imot Hans rettferdighet. Ved å dø på korset overførte Han overtrederens personlige skyld til Seg Selv som den guddommelige Stedfortreder, og ved tro på Ham som sin personlige Frelser blir syndere frelst. Syndene fra en skyldig verden, som bildet beskriver som ”røde som blod” ble tilregnet Den Guddommelige Sikkerhet.

Guddommen gjorde Sin gjerning, mens menneskeligheten led på grunn av hatet og hevnen fra et folk, som hatet Gud. De hatet Kristus fordi Han hadde innrømmet, at Han var Guds Sønn. Han alene kunne forsvare den stakkars lidende tyv. Han alene hadde rett til å ta seg av den skyldige kriminelles Frelse. Den døende Frelser så, at røveren var langt mindre skyldig enn de, som hadde dømt Ham (Frelseren Selv) til døden, langt mindre skyldig enn prestene, de skriftlærte og lederne, som hadde tatt aktiv del i å forlange Guds Sønns død.

Hvilken tro den døende tyv dog hadde på korset! Han tok imot Kristus, da det så ut til å være en avgjort umulighet, at Han kunne være Guds Sønn, Verdens Frelser. I denne stakkars røvers bønn, var det en antydning (tone) av noe annet enn det som var omkring på alle sider; det var en troens tone, og den nådde frem til Kristus. Den døende manns tro på Ham var som den søteste musikk i Kristi ører. Den glade tone med budskap om Redning og Frelse ble hørt av Kristus midt blant alle Hans dødssmerter. Gud ble herliggjort i og gjennom Sin Sønn. – Manuskript 84a. – 15. august 1897. ”Kristus på Korset.”

neste kapitel