Den guddommelige stedfortrederen - 15. august

(236)”Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.” 2 Kor 5, 21. rett

(236) ”Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!” Mark 15, 31. Det var fordi Kristus ikke ville frelse seg selv at synderen har fått et ufortjent håp om tilgivelse og gunst hos Gud. Hvis Kristus hadde sviktet eller var blitt mismodig da han forsøkte å frelse synderen, ville det siste håpet for enhver sønn og datter av Adam vært knust. Hele Kristi liv var et liv i selvfornektelse og selvoppofrelse, og grunnen til at det er så få ansvarsbevisste kristne, er at de søker selvnytelse og selvtilfredsstillelse, det som behager dem selv i stedet for å søke selvfornektelse og selvoppofrelse. rett

(236) Å, hvilken sjelekval og lengsel fylte Kristus for å frelse de fortapte! Den kroppen som ble hengt på korset, tok ikke fra ham hans guddommelighet. Gudsmakten til å frelse ved å ofre seg som menneske gjaldt alle som ville ta imot hans rettferdighet. Ved å dø på korset overførte han synderens personlige skyld til seg selv som den guddommelige Stedfortreder, og ved tro på ham som sin personlige Frelser, blir syndere frelst. Syndene til en skyldig verden som beskrives med ordene ”røde som blod” ble tilregnet den guddommelige Redningsmannen. rett

(236) Guddommen gjorde sin gjerning, mens mennesket i Kristus led på grunn av hatet og hevnen fra et folk som hatet Gud. De hatet Kristus fordi han hadde innrømmet at han var Guds Sønn. Han alene kunne forsvare den stakkars lidende tyven. Han alene hadde rett til å ta seg av den skyldige kriminelles frelse. Den døende Frelseren så at røveren var langt mindre skyldig enn de som hadde dømt ham til døden, langt mindre skyldig enn prestene, de skriftlærte og lederne som hadde tatt aktivt del i å forlange Guds Sønns død. rett

(236) Hvilken tro den døende tyven hadde på korset! Han tok imot Kristus da det så ut til å være en avgjort umulighet at Jesus kunne være Guds Sønn og verdens Frelser. I denne stakkars røvers bønn var det en tone av noe annet enn det som var omkring på alle sider; det var troens tone, og den nådde fram til Kristus. Den døende mannens tro på ham var som den søteste musikk i Kristi ører. Den glade tonen med budskap om redning og frelse ble hørt av Kristus mens døds smertene herjet hans kropp. Gud ble herliggjort i og gjennom sin Sønn. Manuskript 84a, 15. august 1897. ”Kristus på korset.” rett

neste kapitel