Å etterligne Kristi metoder - 28. august

(249)”Jesus hørte det og sa til dem: ´Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.” Mark 2, 17. rett

(249) Ingen lærer har noensinne vist mennesker en så iøynefallende ære som vår Herre og Mester har gjort. Han var kjent for å være ”venn med tollere og syndere.” Han blandet seg med alle klasser i samfunnet for at alle skulle få del i de velsignelsene han var kommet for å gi. Han var i synagogen og på markedet. Han delte det sosiale livet til sine landsmenn, og ved sitt nærvær gledet han alle de hjemmene han ble invitert til. Men han tvang seg aldri innpå uten invitasjon. Han var opptatt av å lindre alle former for menneskelig elendighet som han fikk kjennskap til. Mennesker kom i tro for å finne lindring. rett

(249) Men han brukte ikke sin helbredende kraft uten omtanke. Han helbredet ikke dem som viste en selvisk, eksklusiv holdning, og som ikke ønsket å gi uttrykk for sine sorger eller be om den hjelpen de hadde bruk for. Alle som oppsøkte ham i tro, var han klar og villig til å helbrede. Sorg flyktet ved hans nærvær, urett og undertrykkelse forsvant ved hans irettesettelser, og døden, som så grusomt ødelegger vår syndige rase, adlød hans ordrer. rett

(249) Helt siden Kristus var blant mennesker, har det vært noen som, samtidig som de bekjenner seg til å være kristne, likevel har fulgt en tradisjon med å stenge andre ute eller opphøye seg selv over andre mennesker. De har ikke vært til velsignelse for deres medmennesker. De har heller ikke kunnet finne noen unnskyldning fra Kristi liv for deres selvrettferdige sneversyn, for hans karakter var mild og barmhjertig. Han ville ha blitt ekskludert fra enhver klosterorden på jorden, for han overtrådte deres foreskrevne regler. I alle kirker, menigheter og samfunn kan man finne elementer som ville ha bebreidet ham hans frigjørende og kjærlige barmhjertighet. rett

(249) De som Gud har betrodd sin sannhet, må planlegge hvordan de skal forholde seg til verden slik at de selv kan leve med rolig, hellig fred. Samtidig må de lære hvordan man skal behandle mennesker med fordommer slik at det er mulig å fortelle dem om lyset, gleden og freden som man får når man akseptere Guds sannhet. De bør følge eksemplet fra Kristi inspirerende, redelige liv. De bør ha Kristi ånd og leve slik han gjorde ved å komme mennesker i møte der de er. Brev 2, 28. august 1878, til ”Kjære brødre (i Sveits).” rett

neste kapitel