Hvordan takle et tap? - 20. oktober

(295)Hvordan takle et tap? - 20. oktober ”Det koster Herren mye når hans trofaste dør.” Sal 116, 15. rett

(295) Jeg skal ikke gå inn i detaljene om min manns sykdom. Dere kan finne beretningen på trykk. - De fortalte meg at han ikke hadde det så veldig bra. Doktoren sa at det ville være godt for meg å besøke ham. De bar meg inn på rommet hans, og i samme øyeblikk jeg så på ham, sa jeg: ”Mannen min holder på å dø.” Det var tydelige dødstegn i ansiktet hans. Å, så sjokkert jeg ble. Jeg knelte ned ved sengen hans. Jeg ba veldig alvorlig og ærlig om at han ikke måtte dø. rett

(295) Jeg satt hos ham hele den natten, og neste dag ved middagstid fikk han et frostanfall, og fra da av var han bevisstløs. Han sovnet bare. rett

(295) Vi telegraferte til Willie og Mary og ba dem komme. En uke etter hans død kom Willie og Mary og også min svoger John White, en metodistprest. rett

(295)John White sa: ”Ellen, det gjør meg vondt å se deg så svak. Du står foran en ildprøve: begravelsen i morgen. Måtte Herren hjelpe deg, min kjære søster. Må Gud hjelpe deg ved denne anledning.” Jeg svarte: ”Bror John, du kjenner meg ikke. Jo mer prøvende situasjonen er, dess mer kraft får jeg. Jeg kommer ikke til å gi etter for fortvilelse, og jeg bryter ikke sammen. Jeg tjener Gud, ikke impulsivt, men intelligent. Jeg har en Frelser som vil være nær meg i nødens stund. Jeg er en kristen. Jeg vet hvem jeg har trodd på. Han forventer en ubetinget, fast overgivelse av meg. Uoverveid, dyp smerte mishager Gud. Jeg tar opp det korset som er bestemt til meg og vil følge Herren fullt og helt. Jeg vil ikke gi etter for sorgens fortvilelse. Jeg vil heller ikke vil la meg overmanne av en usunn melankoli. Jeg vil ikke klage og syte over Guds forsyn. Jesus er min Frelser. Han lever. Han vil aldri slippe eller forlate meg.”… rett

(295)(Neste dag) Etter at pastor Uriah Smith hadde holdt begravelsestalen, lengtet jeg sånn etter å få lov til å si noe, slik at alle skulle vite at det kristne håpet var mitt, og at det holdt meg oppe i tapets time, men jeg fryktet at jeg ikke greide å holde meg på føttene. Til slutt bestemte jeg meg for å bestå prøven, og Herren holdt meg oppe. Doktor J. H. Kellogg sto klar til å ”gripe meg” som han sa, hvis jeg skulle falle, … men jeg kom igjennom det jeg hadde å si ved Guds hjelp. Jeg føler meg takknemlig til Gud for at jeg ikke ble overlatt til å søke trøst i verdens vennskap. Brev 9, 20. oktober 1881, til ”Kjære bror og søster.” rett

neste kapitel