Denne dag med Gud. kapitel 329. Fra side 333.     Fra side 333 i den engelske utgave.tilbake

En Forsmak På Himmelen. – 20. november.

”Han som sitter på tronen, sa da til meg: ”Se Jeg gjør alle ting nye.” Og han la til: Skriv det ned for dette er pålitelige og sanne ord” Deretter sa Han til meg: ”Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden. Den som tørster, vil Jeg la drikke av kilden med livets vann for intet.” Åp. 21, 5.

På dette morgenmøte (på en konferense holdt i Battle Creek, Michigan), lyttet vi til de vitnesbyrd, som ble avlagt der, og den siste salme var sunget: ”Når skal vi møtes igjen, møtes for aldri å skilles?” – Jeg glemte nesten meg selv. Mitt sinn vandret over til den andre kysten, til tiden, da det skal bli et kjempestort møte i Guds Stad rundt den store hvite trone, og de frelste vil synge om triumf, om seir og lovprise Gud og til Lammet. - Vel, det vakte sådan en høytidelig, søt følelse i meg. Den mildnet mitt hjerte, og jeg kunne ikke hindre tårene i å flyte fra mine øyne. Åh, hvilken lykke, vi skal nyte, samlet der rundt tronen, kledd i Kristi hvite rettferdighets klær. Ingen sorger mer, ingen atskillelse mer, men vi får dvele der i fred, hvile i lykke, hvile i herlighet gjennom de endeløse tidsaldrer i evigheten. Hvilket lykkelig, lykkelig selskap vi da vil være!

La oss granske og tenke på de samme privilegier her og nå. Når vi grunner på vår Frelsers uendelige offer og vet, at vi kan bli Guds barn og medlemmer av den kongelige familie, når vi tenker over denne opphøyelse, denne ufortjente forfremmelse, når vi overveier og ser, at alle disse privilegier skal bli våre og kan være våre hver eneste dag, at vi kan ha de forrettigheter, som tilhører Guds sønner og døtre, hvordan kan noen av oss da finne noe som helst å klage for? Hvorledes kan noen ytre et eneste ord av utilfredshet? Hvordan kan utilfredshet bo i våre hjerter?

Vi burde være det mest takknemmelige folk på jordens overflate. Vår lykke er avhengig av vår tro på Gud – vår tillit til Ham. Og så, når vi tenker over, hvilket håp vi har, hvilken tro vi har, at vår tro og vårt håp strekker seg helt inn i den andre verden; når vi vet, at det vil fortsette inn i de ubegrensede tidsaldrer i evigheten – Jeg ønsker å vite, hva dere føler med henblikk på disse resonnementer som er framført for dere i kveld?

Dersom det finnes noe, jeg kan bidra med i dette arbeid, vil jeg gjerne det. Det er mange, som er villige til å gi av sine midler, men seg selv holder de tilbake. Hvordan kan det ha seg, at vi ikke finner flere, som vier seg selv til dette arbeid? – Manuskript 5. – 20. november 1883. Prediken holdt av Mrs. White ved det avsluttende morgenmøte ved Generalkonferensens årsmøte, Battle Creek, Michigan.

neste kapitel