Denne dag med Gud. kapitel 359. Fra side 363.     Fra side 363 i den engelske utgave.tilbake

Saml Smulene. – 20. desember.

”Men da de var blitt mette, sier Han til Sine disipler: Sank sammen stykkene som er blitt til overs, for at ikke noe skal spilles!”(Joh. 6, 12)

Denne morgen, eller rettere ved tolv tiden i dag, sto jeg opp for å rette på mine rullegardiner, som vinden hadde tatt tak i; og jeg fant frem manuskriptet, som jeg skulle lese, før jeg skulle på toget, som skulle gå kl. 6, til San Francisco, hvor jeg skulle arbeide sammen med Elder Corliss gjennom bønneuken. Med dette manuskript var det også et brev fra deg til W. C. W. (White), som jeg leste ved midnatt. Dette brev var av spesiell interesse for meg, og etter at jeg hadde lest det, kunne jeg ikke tenke på å sove; så jeg kledde meg på og sitter i min skrivestol i dette øyeblikk.

Jeg har følt meg mer takknemmelig enn jeg kan uttrykke for dette behagelige tilfluktssted på mine gamle dager. (Elmshaven, nær St. Helena, California). Jeg føler meg ikke eldre, enn jeg gjorde for 20 år siden, men jeg regner ikke med mange år nå, og jeg har et sterkt ønske om å fullføre arbeidet med å forberede mine skrifter og bringe dem i ordentlig stand, så at, hvis jeg plutselig skulle bli revet bort, andre kan håndtere dem, og således kan bære de ofte gjentagne instruksjoner jeg fikk, ut: ”Saml sammen smulene; la intet gå tapt.”

Her har vi en overflod av all slags frukt. Våre omgivelser er meget behagelige og fine å se på. Vi har rikelig med rent vann fra de evige høyder, og druer i overflod.

Jeg vil ikke skrive mer nå, men jeg håper, at dere begge vil bli anbrakt der, hvor dere for en tid ikke vil være tvunget til å anspenne enhver nerve og muskel til det ytterste. Det er ikke det beste på noen måte å være formastelig. Herren ønsker, at Hans utslitte tjenere må få en sjanse til å bo, hvor de vil få en mulighet til med penn og stemme å uttrykke fordelen ved en bred erfaring, uten å ofre sine liv ved kraftanstrengelsen. Ved forskrift og eksempel skulle menn utdannes til å tåle arbeidspress, og de, som inntil nå har båret byrdene, skulle holde det liv ved like, Gud har gitt dem til å tale Hans Ord. – ”Dette er veien; gå på den.”

Jeg vil slutte her. Min klokke forteller meg, at den er tre. I kjærlighet, Ellen G. White. – Brev 161, - 20. desember 1900. – til bror og søster Druillard, som jobbet i Afrika og ble invitert til å slutte seg til Ellen Whites stab.

neste kapitel