Denne dag med Gud. kapitel 5. Fra side 13.     Fra side 13 i den engelske utgave.tilbake

Du Herre ser meg. - 5. januar

”Og ingen skapning er usynlig for Hans Åsyn, men alt er nakent og bart for Hans øyne som vi har å gjøre med.” Hebr. 4, 13.

Sannhetens triumf er kun mulig i den grad arbeiderne bærer med seg bevisstheten om Guds nærvær. De burde alltid være seg bevisst, at det er et trofast vitne til ethvert ord, enhver handling, hjemme eller blant menneskene. Kristus skal bestemme enhver tenkt plan, ethvert arbeid. I alle komiteer, råd, styrer skulle medlemmene tale og handle som om et teppe var trukket til side og de så seg selv handle i nærvær av det himmelske univers. For det er nemlig en kjensgjerning, at hele himmelen iakttar arbeiderne. Når de planlegger en aggressiv kampferd, må de ikke la selvet komme i forgrunnen; selvet skal være fullkomment skjult i Kristus.

Alt, som kan rystes, vil bli rystet, og de ting, som ikke kan rystes, vil stå.

Herren krever våre udelte følelser. Hvis mennesker ikke er helhjertede, vil de falle på prøvelsens, bevisets og trengselens dag. Når fienden setter inn sine kamptropper mot dem, og slaget synes å bli hardt, på akkurat det tidspunkt da all intellektuell styrke og kapasitet, og all bruk av klok generalmannskløkt trengs for å trenge fienden tilbake, vi de som er halvhjertede vende sine våpen mot egne soldater; de svekker de hender, som skulle være sterke i kampen. Gud prøver alle, som har en kunnskap om sannheten for å se, om Han kan stole på dem, når Herrens kriger skal utkjempes, når de blir hardt presset av myndigheter, makter og ledere i denne verdens mørke og ondskapens åndehær i det høyeste. Farefulle tider er foran oss, og vår eneste sikkerhet er å være i besittelse av Guds omvendende kraft hver eneste dag, idet vi overgir oss selv fullstendig til Ham, så vi gjør Hans vilje, og vandrer i lyset fra Hans Åsyn. (se 1. Peter 2, 9)

Nu, når vi akkurat står på grensen til det forjettede land, la da ingen gjenta de utro speideres synd. De var klar over og innrømmet, at det land, de gikk opp for å se, var et godt land, men de erklærte, at innbyggerne var sterke, det fantes kjemper der, og at de selv i sammenligning med dem bare var for gresshopper å regne i folkets øyne og også i egne øyne. Alle vanskelighetene ble forstørrede til uoverstigelige hindringer… Således gjennomsyrede de hele forsamlingen med sin vantro. - Manuskript 6. 5. jan. 1892. ”Arbeid på Kristi Måte”

neste kapitel