Denne dag med Gud. kapitel 58. Fra side 61.     Fra side 61 i den engelske utgave.tilbake

Hvorsomhelst, Herre. – 22. februar

”Ikke at jeg sier dette av trang; for jeg har lært å nøyes med det, jeg har;” (Fil. 4, 11.)

Den tanke har kommet opp i mitt sinn, at fordi jeg ikke ser noen endring i min fysiske helse, er det nok ikke det beste å fortelle om mine smerter eller om de timer, jeg tilbringer uten å kunne sove om natten. Dag etter dag går og min erfaring er den samme. Min kropp er full av reumatiske smerter. Jeg har ingen appetitt eller glede av å spise, og når jeg har sittet en liten stund, er det meget smertefullt for meg å reise meg. Mine lemmer nekter å adlyde min vilje, og hvis jeg beveger dem litt, må jeg tåle mange smerter.

Jeg har mange tanker om, at Herren ikke har sendt meg til dette land (Australia). Til tider føler jeg meg sikker på, at det var Herrens vilje for meg, at jeg skulle ha blitt i California, i mitt eget hjem og skrive ettersom Gud ga meg kraft til om Kristi liv. - Men det er en annen ting, jeg også er sikker på, at folket her i dette landet trenger hjelp. Og jeg fryktet for, at selviskheten i meg eller søken etter egen bekvemmelighet kunne ha fått meg til å nekte å reise til Australia.

I løpet av mitt liv har jeg forsøkt ikke å gjøre det, som jeg selv hadde lyst til, for Kristus, vårt forbilde, levde for ikke å behage Seg selv. Gjentagne ganger forsøkte jeg ved hjelp av store utlegg å sikre meg et sted jeg kunne trekke meg tilbake til og hvile, hvor jeg kunne skrive mer om Kristi liv; men så kom et alvorlig kall annet steds fra, de hadde bruk for hjelp, og jeg ble bedt om å komme å bære frem mitt vitnesbyrd for menighetene. Jeg torde ikke nekte. Jeg svarte straks, at jeg ville komme og arbeide med den kraft Gud ville gi meg. Etter å ha fullført den jobb i min svakhet, ble jeg kalt til andre plikter i Battle Creek, der var kravet å bære arbeidsbyrden natt som dag, så jeg bad meget om natten, når jeg ikke kunne sove.

Da jeg reiste til California, trodde jeg, at jeg skulle bli der gjennom vinteren, men mange uttrykte, at nu var tiden inne til å dra til Australia. Jeg torde ikke slå meg til ro, men reiste, i overensstemmelse med stemmen og lyset fra mine brødre. Nu, etter at jeg ankom Australia, kom byrden over meg og jeg jobbet, som jeg hadde gjort hitinntil. … Manuskript 29. – 22. februar 1892. – fra dagbok, skrevet i Melbourne, Australia.

neste kapitel