Innledning

(5)Etter anmodning fra kjære venner har jeg sagt meg villig til å gi en kort beskrivelse av mine erfaringer og syner, med det håp at de vil oppmuntre og styrke de ydmyke, troende Herrens barn. rett

(5)Da jeg var 11 år ble jeg omvendt, og 12 år gammel ble jeg døpt og sluttet meg til Metodistkirken. Da jeg hørte William Miller holde sin annen mødserie i Portland, Maine, var jeg 13 år. På den tiden følte jeg at jeg var vanhellig og uforberedt til å møte Jesus. Og da menighetsmedlemmer og syndere ble invitert til å komme frem til forbønn, var jeg snar til å benytte anledningen, for jeg visste at en stor forvandling måtte skje med meg, for å gjøre meg rede for himmelen. Min sjel tørstet etter hel og fullkommen frelse, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppnå den. rett

(5)I 1842 gikk jeg ofte på møter om Jesu annet komme i Portland, Maine, og jeg trodde fullt og fast at Herrens komme var nær. Jeg hungret og tørstet etter frelse og hel overgivelse til Guds vilje. Dag og natt kjempet jeg for å komme i besittelse av denne dyrebare skatten, som ikke kunne kjøpes for all jordens rikdommer. Mens jeg lå bøyd i bønn til Gud for å oppnå denne velsignelsen, ble plikten til å gå og be på et offentlig bønnemøte vist meg. Jeg hadde aldri bedt høyt på møter før og kviet meg for denne plikten, fordi jeg fryktet at jeg ville bli forvirret hvis jeg skulle begynne å be offentlig. Hver gang jeg ba til Herren i enerom, ble jeg minnet om denne uoppfylte plikten, så jeg sluttet å be. Jeg ble deprimert og dypt fortvilet. rett

(6)Denne sinnstilstanden varte i tre uker, uten at et eneste lysglimt trengte gjennom det mørket som omgav meg. Da fikk jeg to drømmer som gav meg et svakt glimt av håp. Etter dette åpnet jeg mitt hjerte for min hengivne mor. Hun fortalte meg at jeg ikke var fortapt og anbefalte meg å gå og snakke med bror Stockman, som da forkynte for adventfolket i Portland. Jeg hadde stor tiltro til ham, for han var en hengiven og elsket Kristi tjener. Det han sa oppmuntret meg og gav meg håp. Jeg vendte hjem og gikk til Herren i bønn, og gav det løftet at jeg ville gjøre og tåle hva som helst for at Jesus skulle smile til meg. Den samme plikten ble vist meg. Det ble holdt et bønnemøte den kvelden, hvor jeg deltok. Da de andre bøyde seg for å be, knelte jeg også skjelvende ned. Etter at to eller tre hadde bedt, begynte jeg å be før jeg var klar over hva jeg gjorde, og Guds løfter så da ut for meg som mange dyrebare perler som man kunne få bare ved å. be om dem. Byrden og engstelsen som jeg hadde vært fylt av forlot meg mens jeg ba, og Guds velsignelse kom over meg som mildt yr. Jeg priste Gud for hva jeg følte, men jeg lengtet etter mer. Jeg kunne ikke bli tilfreds før jeg var fylt av hele Guds fylde. Ubeskrivelig kjærlighet til Jesus fylte min sjel. Bølge etter bølge av herlighet strømmet gjennom meg, inntil kroppen min var helt stiv. Jeg sanset ikke noe, unntatt Jesus og denne herligheten og registrerte ikke hva som hendte rundt meg. rett

(6)Denne kropps- og sinnstilstanden varte lenge. Da jeg igjen ble oppmerksom på det som skjedde rundt meg, var alt som forvandlet. Alt så vidunderlig og nytt ut, som om alle ting smilte og priste Gud. Jeg var da villig til å fortelle om Jesus over alt. 1 seks måneder var det ikke noe som formørket mitt sinn. Min sjel øste daglig av frelsens kilde. Jeg tenkte at de som elsket Jesus, ville se frem til hans komme og gikk til et møte i klassen og fortalte dem hva Jesus hadde gjort for meg, og hvilken fullkommen fred jeg opplevde ved troen på at Herren ville komme igjen. Klasseforstanderen avbrøt meg og sa: "Ved metodismen". Men jeg kunne ikke gi metodismen æren når det var Kristus og håpet om hans snarlige komme som hadde gjort meg fri. rett

(7)De fleste i min fars familie trodde fullt og helt på Jesu gjenkomst, og syv av oss ble på en gang kastet ut av Metodistkirken, fordi vi vitnet om denne herlige sannheten. På denne tiden var profetens ord svært dyrebart for oss: "Hør Herrens ord, dere som er forferdet over hans ord! Deres brødre som hater dere, som støter dere fra seg for mitt navns skyld, de sier: La Herren vise sin herlighet, så vi kan få se at dere blir glade! Men de skal bli til skamme." Es.66,5. rett

(7)Fra da av og frem til desember 1844, var mine gleder, prøvelser og skuffelser lik dem, som mine kjære venner blant adventfolket opplevde. Det var på denne tiden at jeg besøkte en av våre adventsøstre. En morgen knelte vi rundt familiens alter. Det var ingen sterkt følelsesbetont anledning, og det var bare fem av oss til stede, alle kvinner. Mens jeg ba, kom Guds kraft over meg som jeg aldri før hadde følt den. Jeg var omgitt av Guds herlighet, og det virket som jeg steg høyere og høyere opp fra jorden, og jeg ble vist litt av adventfolkets reise til Den hellige stad, som er beskrevet nedenfor. rett

neste kapitel