Det er et godt land kapitel 20. Fra side 57.     Fra side 78 i den engelske utgave.tilbake

Søster Whites drømmer

Til dem som kommer til å utgi dette lille skriftet vil jeg si, at det bare er beregnet på de oppriktige og ikke på dem som vil spotte de ting som hører Guds Ånd til.

Jeg drømte at jeg så et tempel. Mange mennesker strømmet dit i samlet flokk. Bare de som tok tilflukt i templet ville bli frelst ved tidens ende. Alle som ble igjen utenfor ville gå fortapt for alltid. Mengden utenfor gikk sine egne veier og spottet og gjorde narr av dem som gikk inn i templet. De sa at denne frelsesplanen var et listig bedrag, og at det slettes ikke var noen fare som man måtte unngå. De grep til og med tak i noen for å hindre dem i å skynde seg innenfor murene.

Jeg var redd for å bli ledd ut og gjort narr av. Derfor tenkte jeg det var best å vente til folkemengden hadde fjernet seg, eller til jeg kunne gå inn ubemerket. Men folkemengden økte isteden for å minke. Av frykt for å komme for sent, skyndte jeg meg hjemmefra og presset meg gjennom folkemengden. I min iver etter å nå templet, overså jeg den store folkemengden som omgav meg. Da jeg kom inn i bygningen så jeg at det store templet ble holdt oppe av en umåtelig stor søyle. Et såret og blødende Lam var bundet fast til den. Alle som var tilstede så ut til å forstå at dette Lammet var blitt såret og slått for vår skyld. Alle som kom inn i templet,måtte gå bort til det og bekjenne sine synder.

Like foran Lammet var det en forhøyning, hvor det satt noen som så meget lykkelige ut. Himmelsk lys syntes å skinne på ansiktene deres. De priste Gud med lovsang. Det lød som englesang. De hadde kommet frem for Lammet, bekjent sine synder, blitt tilgitt, og nå så de med stor forventning frem til en gledelig begivenhet.

Like etter at jeg var kommet inn i bygningen, kom en følelse av frykt og skarn over meg, fordi jeg måtte ydmyke meg i disse menneskenes nærvær. Men jeg følte meg tvunget til å gå fremover. Mens jeg sakte banet meg vei rund søylen for å komme frem til Lammet, lød basunen og templet skalv. Et gledesrop lød fra de hellige. Et blendende lys opplyste bygningen, så ble alt stummende mørkt. De lykkelige menneskene hadde forsvunnet med lyset, og jeg stod alene tilbake i den trykkende nattestillheten.

Jeg våknet full av angst og klarte nesten ikke å overbevise meg selv om at jeg hadde drømt. Det så ut for meg som om min skjebne var forutbestemt, at Herrens Ånd hadde forlatt meg, for aldri å vende tilbake. Min fortvilelse ble om mulig enda større.

Like etter hadde jeg en annen drøm. Jeg satt nedsunken i håpløs fortvilelse med .ansiktet i hendene, fylt av disse tankene: Hadde Jesus vært på jorden, så ville jeg ha gått til ham, kastet meg ned for føttene hans og fortalt ham alle mine sorger. Han ville ikke ha vendt seg bort fra meg, men ville ha vist barmhjertighet mot meg. Jeg ville ha kommet til å elske og tjene ham for bestandig. Akkurat da gikk døren opp, og en person med en vakker skikkelse og pene ansiktstrekk kom inn. Han så medlidende på meg og sa:" ønsker du å se Jesus? Han er her. Du kan få møte ham hvis du ønsker det. Ta med deg alt du eier og følg meg."

Jeg hørte dette med ubeskrivelig glede. Glad samlet jeg sammen mine få eiendeler, alt mitt dyrebare gods og fulgte etter min veiviser. Han førte meg til en bratt og tilsynelatende spinkel trapp. Da jeg skulle til å gå opp trappetrinnene, advarte han meg og sa at jeg måtte holde blikket festet oppover, så jeg ikke skulle bli svimmel og falle. Mange andre som hadde klatret opp den bratte trappen, hadde falt ned før de nådde toppen.

Til slutt nådde vi det siste trinnet og stod ved døren. Her ba min veiviser meg om å legge fra meg alle de tingene som jeg hadde brakt med meg. Jeg la dem villig ned. Han åpnet så døren og ba meg gå inn. øyeblikkelig stod jeg foran Jesus. Det vakre ansiktet var ikke til å ta feil av. En slik mektig utstråling av godhet og kongelighet kunne ikke tilhøre noen annen. Mens blikket hans hvilte på meg, forstod jeg at han kjente til alle forhold i livet mitt og alle mine innerste tanker og følelser:

Jeg forsøkte å skjule meg for blikket hans, fordi jeg ikke følte meg i stand til å holde ut hans granskende øyne. Men han kom nærmere med et smil, og idet han la hånden på hodet mitt sa han:

"Frykt ikke." Lyden av hans melodiøse sternme fylte hjertet med en lykke som jeg aldrig tidligere hadde følt. Jeg var altfor lykkelig til å si et ord. Overveldet av ubeskrivelig. Glede sank jeg kraftløs ned ved føttene hans. Mens jeg lå der hjelpeløs passerte skønne og herlige scener for mit indre blikk og jeg så ut til å ha nådd himmelens trygghet og fred. Etter en stund vente kreftene tilbake, og jeg reiste meg opp. Jesu kjærlige øyene var fremdeles, festet på meg og hans smil fylte mitt hjerte med glede. Hans nærvær fylte meg med hellig ærefrykt og ubeskrivelig kjærlighed.

Min veileder åpnet nå døren, og vi gik ut sammen. Han ba mig ta opp igen de tingene jeg hadde lagt igjen utenfor. Etter at jeg hadde gjort dette gav han meg en grønn snor som var nøstet sammen. Denne ba han meg feste ved hjertet. Når jeg ønsket å se Jesus, skulle jeg ta den frem og trekke den ut så lang den var .Han advarte meg mot å la den ligge nøstet opp altfor lenge, for at den ikke skulle floke seg til og bli vanskelig å rette ut. Jeg plasserte snoren nærmest hjertet og steg glad ned de bratte trinnene, idet jeg priste Herren. Lykkelig fortalte jeg alle jeg møtte hvor de kunne finne Jesus. Denne drømmen gav meg håp. Den grønne snoren symboliserte tro i mit sinn. Skønnheten og enkeltheten ved å stole på Gud , begynte å demre for min uopplyste sjel.

neste kapitel