Det er et godt land kapitel 21. Fra side 60.     Fra side 81 i den engelske utgave.tilbake

William Millers Drøm

Jeg drømte at Gud ved hjelp av en usynlig hånd hadde sendt meg et kunstferdig utsmykket skrin, omtrent ti tommer langt, seks tommer bredt og seks tommer høyt. Det var laget av ibenholt og vakkert utsmykket med perler. Det var festet en nøkkel til skrinet. Øyeblikkelig tok jeg nøkkelen og åpnet skrinet. Til min store forundring og overraskelse fant jeg det fylt med mange slags edelstener, diamanter, verdifulle stener og gull og sølvmynter i alle størrelser og verdi; som var vakkert plassert rundt omkring i skrinet. Slik de lå, utstrålte de et lys og en herlighet som bare kunne sammenlignes med solens.

Jeg tenkte at det ikke var riktig av meg å nyte dette vakre synet alene selv om mitt hjerte frydet seg over innholdets glans, skjønnhet og verdi. Derfor satte jeg det midt på et bord i rommet mitt. Jeg sendte beskjed rundt omkring om at alle som ønsket å se det herligste og mest strålende syn som noe menneske hadde sett i dette liv, var velkomne.

Folk begynte å komme inn, først noen få. Deretter flere og flere, inntil det var samlet en større folkemengde. Første gang de så ned i skrinet, ropte de av glede og forundring. Men når tilskuertallet økte, begynte alle å røre ved edelstenene. De tok dem ut av skrinet og strødde dem utover bordet.

Den tanken slo meg at eieren ville kreve skrinet og edelstenene tilbake. Hvis jeg tillot dem å bli spredt utover, ville jeg ikke bli i stand til å legge dem tilbake på riktig plass i skrinet igjen. Jeg følte at jeg aldri ville klare å bære ansvaret, for det ville bli umåtelig stort. Jeg begynte da å bønnfalle menneskene rundt meg om ikke å røre dem eller å ta dem ut av skrinet. Men jo mer jeg bønnfalte, desto mere spredte de dem. Til slutt så de ut til å være spredt over hele rommet, på gulvet og ut over alle møblene i rommet.

Så oppdaget jeg at menneskene blant de ekte edelstener og mynter hadde spredt utallige uekte edelstener og falske mynter. Jeg ble meget oppbragt over deres utakknemlighet og dårlige 62 skrinet av mannen, som tilsynelatende uanstrengt hadde lagt dem på plass. Jeg ropte høyt av fryd, og dette ropet vekket meg.

oppførsel og irettesatte og bebreidet dem for det. Men jo mere jeg irettesette dem, desto mere spredte de uekte edelstener og falske mynter blant de ekte.

Jeg ble irritert og begynte å bruke makt for å skyve dem ut av rommet. Mens jeg skjøv en ut, kom det tre nye inn. De tok med seg skitt og sagflis og sand og alt slags rask, inntil det dekket alle de ekte edelstenene, diamantene og myntene og skjulte dem. De rev også skrinet mitt i stykker og spredte delene blant rasket. Jeg følte at intet menneske tok hensyn til min sorg og harme. Helt motløs og nedtrykt satte jeg meg gråtende ned.

Mens jeg satt slik og gråt og sørget over mitt store tap, og over det ansvaret Jeg hadde, kom jeg til å huske på Gud. Jeg ba intrengende om at han måtte sende meg hjelp. Øyeblikkelig gikk døren opp. En mann kom inn, og da forlot alle menneskene rommet. Han hadde en feiekost i hånden. Han åpnet vinduene og begynte å feie rask og skrot ut av rommet. Jeg ropte til ham at han måtte være forsiktig, for det var noen dyrebare edelstener blant skrotet. Han ba meg om ikke å være engstelig, for han ville ta seg av dem.

Han feide bort rask og skrot, uekte edelstener og falske mynter. Alt forsvant ut av vinduet i en sky, som vinden førte bort. Midt Under travelheten lukket jeg øynene et lite øyeblikk. Da jeg åpnet dem igjen var alt rasket borte. De dyrebare edelstenene, diamantene, gullet og sølvmyntene lå spredt i store mengder ut over hele rommet.

Så satte han et skrin på bordet, som var større og vakrere enn det forrige. Han tok edelstenene, diamantene og myntene opp med hendene og la dem opp i skrinet til alle var tatt opp, selv om noen av diamantene ikke var større enn et knappenålshode. Så ba han meg: "kom og se."

Jeg så ned i skrinet,men øynene ble blendet av synet. De skinte med en ti ganger sterkere glans. Jeg trodde de hadde fått riper da de ble trådt ned i sanden av de ugudelige menneskene, som hadde spredt dem og trådt dem ned i støvet. De var vakkert plassert i skrinet av mannen, som tilsynelatende uanstrengt hadde lagt dem på plass. Jeg ropte høyt, og dette ropet vekket meg.

neste kapitel