Menighetsorden

(72)Herren har vist meg at orden i alt for stor grad er blitt oversett og forsømt i menigheten. Formvesen bør unngås, men uten at orden blir forsømt. Det er orden i himmelen. Det var orden i menigheten mens Jesus var på jorden. Etter at han hadde forlatt dem, ble orden strengt overholdt blant hans apostler. Og nå, i disse siste dager, mens Gud holder på å skape en enhetlig tro blant sine barn, er orden mere nødvendig enn noensinne. For mens Gud samler sine barn, er Satan og hans onde engler meget aktive i å motarbeide og forhindre denne enheten. Derfor blir menn som mangler visdom og dømmekraft sendt hodestups ut på misjonsmarken. De styrer kanskje ikke sine hus godt og mangler orden på og kontroll over de få Gud har gitt dem ansvar for hjemme. Allikevel føler de seg i stand til å ta ansvaret for flokken. De gjør mange ting galt, og de som ikke kjenner vår tro, går ut fra at alle budbærerne er som disse selv-sendte menn. På denne måten blir Guds sak brakt i vanry og sannheten avskydd av mange sannhetssøkende sjeler, som ellers oppriktige og ivrige hadde spurt: "Er det slik det er. rett

(72)Slike som ikke lever et hellig liv og som ikke er kvalifisert til å forkynne den nåværende sannhet, går ut på misjonsmarken uten å være godkjent av menigheten eller av søsken i alminnelighet. Forvirring og splid blir følgen. Noen har en teoretisk kjennskap til sannheten og kan ordlegge seg, men mangler åndelighet, dømmekraft og erfaring. De mangler en riktig forståelse av mange ting som det er meget viktig å forstå, før de kan forkynne sannheten. Andre har ikke ordet i sin makt, men fordi noen få søsken hører at de nå og da ber åndelige bønner og gir en interessant utleggelse av Ordet, blir de presset ut på misjonsmarken for å utføre en gjerning som Gud ikke har kvalifisert dem til, og som de ikke har tilstrekkelig erfaring og dømmekraft for. De blir stolte, opphøyer seg selv og virker under det selvbedraget at de er arbeidere i Herrens vingård. De kjenner ikke seg selv. De mangler sunn dømmekraft, evnen til argumentere tålmodig og skryter av seg selv og påstår mange ting som de ikke kan bevise fra Guds ord. Gud vet dette, derfor kaller han ikke slike til å virke i disse farlige tider. Søsken burde være forsiktige med å sende ut på feltet dem som han ikke har kalt. rett

(73)De som Gud ikke har kalt til arbeidere, er ofte de som er mest overbeviste om at de virkelig er det, og at de har en meget betydnmgsfull oppgave. Ute på misjonsmarken øver de som oftest ingen god innflytelse. Allikevel har de noen steder en viss grad av suksess. Dette får dem, og andre, til å tro at de uten tvil er kalt av Gud. Det at noen mennesker har suksess er ikke noe avgjørende bevis for at de er kalt av Gud. For Guds engler påvirker nå hjertene til hans oppriktige barn for å vise dem den nåværende sannhet for at de kan ta imot den og leve. Selv om selv-sendte mennesker stiller seg der hvor Gud ikke har satt dem og hevder at de er lærere, og sjeler tar imot sannheten etter å høre dem forkynne den, så er dette ikke noe bevis på at Gud har kalt dem. De sjeler som tar imot sannheten fra dem, går gjennom prøvelser og trengsler når de etterpå oppdager at disse menneskene ikke stod under Guds ledelse. Selv om ugudelige mennesker forkynner sannheten vil noen ta imot den. Men det setter ikke dem som forkynte den i et mer gunstig forhold til Gud. Ugudelige mennesker er fortsatt ugudelige mennesker. Deres straff vil bli i overensstemmelse med det bedraget de øvet over dem som var elsket av Gud, og etter den uorden de har skapt i menigheten. Deres synder vil ikke forbli skjult, men vil bli åpenbart på Guds vredes store dag. rett

(73)Disse selv-sendte budbærerne er en forbannelse for saken. Oppriktige sjeler får tillit til dem. De tror de er under Guds ledelse og samarbeider med menigheten. Derfor lar de dem foreta kirkelige ordinasjoner. Når plikten til å gjøre de første gjerninger går opp for dem, lar de seg døpe av dem. Men når sannheten kommer for en dag, som den selvfølgelig vil gjøre, og de forstår at disse menneskene ikke er hva de utgav seg for å være, Guds kalte og utvalgte budbærere, blir de plaget og angrepet av tvil med hensyn til budskapet de har mottatt. De føler at de må lære alt på nytt. Fienden plager og forvirrer dem med hensyn til de erfaringer de har hatt, om Gud har ledet dem eller ikke, og de slår seg ikke til ro før de blir døpt på nytt og kan begynne forfra igjen. Det er mere anstrengende for Guds budbærere å komme til steder hvor disse selv-sendte arbeiderne har vært, enn å komme til uberørte misjonsmarker. Guds tjenere må oppføre seg likeframt, handle åpent og ikke dekke over urett. For de står mellom de levende og de døde og må gjøre regnskap for sin trofasthet, sitt kall og den innflytelse de øver over den flokken som Herren har gjort dem til tilsynsmenn over. rett

(74)De som tar imot sannheten under slike forhold, ville allikevel ha tatt imot den, selv om disse menneskene hadde, holdt seg borte og fylt den beskjedne plassen som Herren hadde bestemt for dem. Guds øyne hviler over hans juveler, og han ville ha ledet sine kalte og utvalgte budbærere til dem, mennesker som ville ha gått forstandig frem. Sannhetens lys ville ha vist og åpenbart deres sanne stilling for dem, og de ville ha tatt imot sannheten med forstand og gledet seg over dens skjønnhet og klarhet. Når de følte dens mektige virkning, ville det ha styrket dem så de utstrålte en hellig innflytelse. rett

(74)Igjen fikk jeg se faren ved å la dem som Gud ikke har kalt, reise. Hvis de virkelig har noe fremgang, vil deres manglende kvalifikasjoner vise seg. Uforstandige skritt vil bli tatt. Av mangel på visdom vil noen dyrebare sjeler bli brakt dit hvor de aldri kan nåes igjen. Jeg så at menigheten burde føle sitt ansvar. Den skulle omhyggelig og oppmerksomt se på livet, kvalifikasjonene og den ahninnelige vandel til dem som ønsker å være lærere. Hvis ugjendrivelige bevis ikke er gitt for at Gud har kalt dem, og at et "ve" er over dem hvis de ikke følger kallet, er det menighetens plikt å gjøre det kjent at disse personene ikke er akseptert som lærere av menigheten. Dette er det eneste skritt som menigheten kan ta for å skape klare linjer i denne saken, for ansvaret hviler på den. rett

(75)Jeg så at den døren som fienden kommer inn gjennom for å forvirre og plage flokken, kan lukkes. På et spørsmål til engelen om hvordan den kunne lukkes, svarte han: "Menigheten må søke til Guds ord og grunnfestes i menighetsorden, som har blitt oversett og forsømt." Dette er helt nødvendig for at menigheten skal få en enhetlig tro. Jeg så at menigheten var i fare for å bli forført og bedratt av falske lærere i apostlenes dager. Derfor valgte brødrene ut menn som til fulle hadde vist at de var i stand til å styre sine egne hus godt og kunne holde orden på sine egne familier og gi lys til dem som var i mørket. Gud ble rådspurt, og i overensstemmelse med menighetens ånd og Den Hellige Ånd, ble de innviet til tjeneste ved håndspåleggelse. Etter å ha fått fullmakt fra Gud og menighetens godkjennelse, gikk de ut og døpte i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. De utførte de kirkelige oppgaver i Herren hus og tjente de hellige ved å minne dem om den korsfestede Frelsers sønderbrutte legeme og utgytte blod, så hans lidelse og død ble holdt levende blant Guds elskede barn. rett

(75)Jeg så at vi ikke er tryggere mot falske lærere i dag enn de var på apostlenes tid. Om vi ikke gjør mer, så burde vi ihvertfall ta like spesielle forholdsregler som de gjorde, for å sikre fred, harmoni og enhet i flokken. Vi har deres eksempel og burde følge det. Brødre med erfaring og sunn dømmekraft skulle komme sammen og etter Guds ord og Den Hellige Ånds stadfestelse legge sine hender på dem som har gitt fullgodt bevis på at de har mottatt sin befaling fra Gud, og med inderlige bønner sette dem til side og hellige dem helt til hans gjerning. Denne handlingen viser at menigheten godkjenner dem til å gå ut for å forkynne det alvorligste budskap som noensinne er gitt til mennesker. rett

(75)Gud vil ikke betro omsorgen for sin dyrebare flokk til mennesker med et sinn og en dømmekraft som er blitt svekket av de villfarelser som de tidligere har hatt, slik som den såkalte perfeksjonismen (hellig kjød, overs. anm.) og som ved sine handlinger har vanæret seg selv og brakt skam over sannhetens sak mens de var i denne villfarelsen. Selv om de nå mener at de har vendt seg bort fra villfarelsen og er istand til å gå ut å forkynne endetidsbudskapet, vil ikke Gud godkjenne dem. Han vil ikke betro dyrebare sjeler til deres omsorg, fordi deres dømmekraft tok skade av villfarelsen og er blitt svekket Den Store og Hellige er en nidkjær Gud, og han vil ha hellige menn til å forkynne sitt budskap. Den hellige lov som Gud talte fra Sinai er en del av ham selv, og bare hellige menn som overholder den nøye, vil ære ham ved å forkynne den til andre. Guds tjenere, som forkynner sannheten, skulle være menn som besitter dømmekraft. De skulle tåle motstand og ikke la seg bringe ut av balanse. For de som står sannheten imot vil prøve å provosere dem som forkynner den. Enhver innvending de kan fabrikkere, har til hensikt å stille sannheten i det mest ufordelaktige lys. Guds tjenere, som forkynner budskapet, må være rede til å imøtegå motsigelsene med mildhet og sakttnodighet i sannhetens lys. Noen ganger henvender motstanderne av Guds tjenere seg til dem på en utfordrende måte, for å få dem til å åpenbare noe av den samme natur som bor i dem selv. Hensikten er å kunne fortelle andre at budenes forkynnere har en hård ånd og er ubehøvlet, som ryktene sier. Jeg så at vi må være forberedt på motsigelser og imøtegå dem med tålmodighet, god dømmekraft og saktmodighet, og ikke avfeie dem med bastante påstander, for deretter å angripe motstanderen og vise en hard ånd ovenfor ham. Men vi skulle imøtegå motsigelsene med den tyngde de har krav på, og så bringe inn lys og sannhetens kraft og la disse overvinne og fjerne villfarelsen. På denne måten vil det bli skapt et godt inntrykk,og oppriktige motstandere vil erkjenne at de er blitt ført vill, og at de som holder budene ikke er hva de er blitt forsøkt fremstilt som. rett

(76)De som bekjenner seg til å være den levende Guds tjenere, må være villige til å være tjenere for alle, isteden for å bli opphøyet over sine brødre. De må ha en vennlig, høflig fremtreden. Hvis de begår feil, skulle de være rede til å bekjenne det fullt ut. Ærlige hensikter kan ikke aksepteres som unnskyldning for ikke å bekjenne feil. En slik bekjennelse vil ikke minske menighetens tillit til budbæreren, og han vil gå foran med et godt eksempel. Det vil fremme en bekjennende ånd i menigheten og vil styrke båndene av samhørighet. De som bekjenner seg til å være lærere, skulle være et mønster på gudfryktighet, sakttmodighet og ydmykhet, og med en vennlig ånd vinne sjeler for Jesus og Bibelens sannheter. En Kristi budbærer skulle være ren i tale og handling. Han skulle alltid ha for øye at han forvalter inspirerte ord, en hellig Guds ord. Han må også huske at flokken er betrodd ham, og at han må legge frem dens sak for Jesus og be for den, som Jesus ber for oss hos Faderen. Jeg ble vist det gamle Israels barn, og så hvor rene og hellige prestene i helligdommen måtte være, fordi de i sin gjeming kom i nær forbindelse med Gud. De som er tjenere må være hellige, rene og uten lyte, ellers vil Gud tilintetgjøre dem. Gud har ikke forandret seg. Han er like så hellig, likeså nøyeregnende som han alltid har vært. De som bekjenner seg til å være Jesu tjenere skulle være menn med erfaring og ekte gudsfrykt. Da vil de til enhver tid og på alle steder kunne utøve en hellig innflytelse. rett

(77)Jeg har sett at tiden nå er inne for budbærerne til å dra overalt hvor mulighetene åpner seg. Gud vil gå foran dem og åpne hjertene til dem som vil høre. Nye steder må besøkes, og da ville det være fordelaktig om to og to gikk sammen for å holde hverandres hender oppe. Denne planen ble vist meg: Det ville være fordelaktig om to brødre reiste sammen til de mørkeste stedene, hvor det er stor motstand og hvor mye arbeid er nødvendig, og med forenede anstrengelser og sterk tro forkynne sannheten for dem som er i mørket. Hvis de kan utrette mere ved å besøke flere steder hver for seg, kan de gå alene, såfremt de ofte møtes underveis for å oppmuntre hverandre i troen. På denne måten styrker de hverandre og holder hverandres hender oppe. La dem også rådslå seg imellom om hvilke av deres talenter som best vil komme til nytte på de stedene som vil åpne seg for dem, og på hvilken måte de best kan nå hjertene. Når de så skilles igjen, vil deres mot og kraft være fornyet til å kunne møte motstand og mørke. Med følsomme hjerter vil de virke for å redde sjeler som holder på å gå fortapt. rett

(78)Jeg så at Guds tjenere ikke skulle gå over de samme misjonsmarkene gjentatte ganger, men søke etter sjeler på nye steder. De som allerede er befestet i sannheten, skulle ikke kreve så mye av deres tid. De burde være i stand til å stå på egne ben og styrke andre rundt seg, mens Guds budbærere besøker de mørke og bortgjemte steder og setter sannheten frem for dem som ennå ikke har fått kjennskap til den nåværende sannhet. rett

neste kapitel