Det er et godt land kapitel 25. Fra side 81.     Fra side 107 i den engelske utgave.tilbake

Kristi etterfølgere

Når jeg i den senere tid har sett meg rundt for å finne de ringe etterfølgere til den saktmodige og ydmyke Jesus, er det noe som har slått meg. Mange som bekjenner at de venter på Jesu snarlige komme, blir mer og mer lik denne verden. De søker ivrig etter applaus fra dem de omgås, mer enn etter Guds anerkjennelse. De er kalde og overfladiske, slik de er i de nominelle kirkesamfunn som de for kort tid siden forlot. Ordene som er rettet til Laodikeamenigheten er en nøyaktig beskrivelse av deres nåværende tilstand. (Se Åp. 3,14-20.) De er verken "kalde eller varme," men "lunkne." Og hvis de ikke gir akt på rådet fra det "trofaste og sannferdige vitne" og nidkjært omvender seg og tar imot "gull lutret i ild," "hvite klær" og "øyensalve," vil han spy dem ut av sin munn.

Tiden har kommet da en stor del av dem som engang jublet og ropte av fryd ved tanken på Jesus snarlige komme, står på kirkesamfunnenes og verdens grunn, blant dem som engang latterliggjorde dem for troen på at Jesus ville komme igjen, og som spredte alle slags usanne rykter for å skape fordommer mot dem og svekke deres innflytelse. Nå er det imidlertid blitt slik, at hvis noen lengter etter den levende Gud, hungrer og tørster etter rettferdighet, og Gud lar ham få føle sin kraft og tilfredsstiller hans hungrende sjel ved å fylle den med kjærlighet, så han ærer Gud ved å prise ham, blir han ofte sett på som villedet. Han blir anklaget for å være hypnotisert eller besatt av en ond ånd av dem som bekjenner seg til å tro på Herrens snarlige komme.

Mange av disse bekjennende kristne kler seg, snakker og oppfører seg lik verden. Trosbekjennelsen er det eneste som viser at de er kristne. Selv om de sier at de ser frem til Jesu komme, er deres tale ikke i himmelen, men dreier seg om verdslige emner. "Hvilke representanter" burde ikke de være "i all hellig samtale og gudfryktighet" som "ser frem til og framskynder Herrens dag." 2 Pet.3,11.I2 (eng. overs.) "Og hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom han er ren." 1. Joh.3,3. Men det er åpenbart at mange som bærer navnet adventister, bruker mere tid på å studere hvordan de kan pynte seg for å se tiltrekkende ut i verdens øyne, enn å lære fra Guds ord hvordan de kan bli akseptert av ham.

Hva hvis den elskelige Jesus, vårt eksempel, skulle stå frem blant dem og alle som i alminnelighet bekjenner seg til den kristne religion, som ved hans første komme? Han ble født i en krybbe. Følg ham gjennom hans liv og virke. Han var en sorgens mann, vel kjent med lidelse. Disse bekjennende kristne ville bli skamfulle over den ydmyke og saktmodige Frelseren, som bar en enkel sømløs kjortel, og som ikke hadde noe å legge hodet på. Hans rene, selvfornektende liv ville fordømme dem. Hans hellige alvor ville være en smertelig bremse på deres lystigheter og tomme latter. Hans uforfalskede tale ville legge en demper på deres verdslige og lystige tale. Hans forkynnelse av de likefremme, mektige sannheter ville avsløre deres virkelige karakter, og de ville ønske å få det ydmyke eksempel, den elskelige Jesus, av veien så fort som mulig. De ville være blant de første til å forsøke å fange ham i ord og rope: "Korsfest ham! Korsfest ham!"

La oss følge Jesus da han saktmodig red inn i Jerusalem. "Men da han nærmet seg nedstigningen fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i glede å love Gud med høy røst for alle de kraftige gjerninger de hadde sett. De sa: Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høyeste. Noen av fariseerne i folkemengden sa til ham: Mester, irettett, dine disipler! Men han svarte og sa: Jeg sier dere: Om disse tier, så skal steinene rope!" Luk.19,37-40. En stor gruppe av dem som bekjenner å se frem til Jesu komme, ville være like ivrige som fariseerne etter å bringe disiplene til taushet. De ville utvilsomt rope: "Fanatisme! Spiritisme! Spiritisme!" Og disiplene, som foldet ut sine kapper og la palmegrener på veien, ville bli betraktet som overivrige og udisiplinerte. Men Gud ønsker å ha et folk på jorden som ikke vil være så kalde og døde at de ikke kan prise og forherlige ham. Noen mennesker vil forherlige ham. Hvis de som han har utvalgt, de som holder hans bud skulle tie, da ville selv stenene rope.

Jesus er i ferd med å kommer, men ikke som første gang som et barn i Betlehem. Ikke som da han red inn i Jerusalem og disiplene priste Gud med høy røst og sa: "Hosianna." Han vil komme i sin Fars herlighet, og hærskaren av hellige engler vil følge ham på ferden til jorden. Det vil ikke være en eneste engel tilbake i himmelen. Mens de hellige venter på ham, vil de speide opp i luften, som de galileiske menn gjorde da han for opp fra Oljeberget. Da vil bare de som er hellige, som fullt og helt har fulgt det saktmodige eksempel, i begeistring utbryte når de ser ham: "Se, der er vår Gud, han som vi ventet på, at han skulle frelse oss." Jes.25,9. Og de vil bli forvandlet "i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun." 1.kor.15,52., den basun som vil vekke opp de sovende hellige og kalle dem ut av sine støvete graver ikledd herlig udødelighet, idet de roper: "Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?" 1.kor.15,55. De forvandlede hellige vil fare opp sammen med englene for å møte Herren i luften, for aldri mer å skilles fra ham de elsker.

Skal vi tie når vi har en fremtid som denne foran oss, slikt et herlig håp, slik en frelse som Jesus har kjøpt for oss med sitt eget blod? Skal vi ikke prise Gud endog med en høy røst, slik som disiplene gjorde da Jesus red inn i Jerusalem? Er ikke våre forventninger mye herligere enn deres? Hvem våger da å forby oss å prise Gud med høy røst, når vi har et slikt håp fylt av udødelighet og herlighet? Vi har fått kjenne den kommende verdens tiltrekning og lengter etter mer. Hele min sjel roper etter den levende Gud. Jeg kommer ikke til å bli tilfreds før jeg er fylt med hele hans fylde.

neste kapitel