Det er et godt land kapitel 26. Fra side 84.     Fra side 111 i den engelske utgave.tilbake

Forberedelsen til Jesu gjenkomst

Kjære brødre og søstre! Tror vi av hele vårt hjerte at Jesus kommer snart, og at vi nå forkynner det siste budskap om tilgivelse som noensinne vil bli gitt til en skyldig verden? Er vårt eksempel slik det burde være? Viser vi overfor våre omgivelser, ved våre liv og vår hellige samtale, at vi venter vår Herre og Frelser Jesu Kristi snarlige gjenkomst? Han som vil forvandle disse fordervelige legemer og forme dem lik hans eget herlighetslegeme? Jeg frykter for at vi ikke tror og forstår disse tingene som vi burde. De som tror de viktige sannheter som vi bekjenner oss til, skul1e vise det i handling. Det er for mye jag etter fomøyelser og etter de ting som trekker oppmerksomheten til denne verden. Tankene dveler for mye ved klesdrakten, og tungen er for ofte beskjeftiget med intetsigende og uvesentlige samtaleemner. Vi motsier vår bekjennelse, for vår tale er ikke i himmelen, der vi venter vår Frelser fra.

Engler vokter og beskytter oss. Vi fører ofte sorg over dem ved å tøve, vitse, spøke og være ubekymret og likeglade. Selv om vi av og til seirer ved at vi tar oss kraftig sammen, så utholder vi ikke vår tros prøvelse som er mer dyrebar enn gull, fordi vi ikke holder fast på den. Vi synker igjen ned i den samme ubekymrede, likeglade tilstanden, ute av stand til å holde ut fristelser og motstå fienden. Vi lider ikke for Kristi skyld og blir ikke herliget i prøvelser.

Det er en stor mangel på kristen sjelestyrke og å tjene Gud av prinsipp. Vi burde ikke søke etter å behage og tilfredsstille selvet. Vi bør ære og forherlige Gud og bare ha hans ære for øye i alt vi gjør eller sier. Hvis vi ville legge oss de viktige ordene nedenfor på sinnet og alltid ha dem i tankene, ville vi ikke så lett falle i fristelse, og våre ord ville bli få og velvalgte: "Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." Jes.53,5. "Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag." Matt.12,36. "Du er Gud, den som ser." l.Mos. 16,13.

Det er umulig å dvele ved disse betydningsfulle ordene og tenke over hvor meget Jesus har lidd for at vi elendige, syndige mennesker kan få tilgivelse og bli gjenforent med Gud ved hans dyrebare blod, uten å føle en hellig selvbeherskelse og et oppriktig ønske om å lide for ham, som led og utholdt så meget for oss. Hvis vi dveler ved disse emnene, vil det kjære, opphøyde selvet bli ydmyket og erstattet med en barnslig enkelhet. Det vil tåle irettesettelser fra andre og ikke så lett la seg provosere. Da vil ikke en egenrådig ånd kunne fyl1e oss og styre sjelen.

Den sanne kristnes glede og trøst må og vil være i himmelen. De lengtende sjeler som har fått føle den kommende verdens tiltrekning og smakt de himmelske gleder, vil ikke være tilfreds med jordiske ting. Slike vil finne nok å gjøre i sin fritid. Deres sjeler vil strekke seg ut etter Gud. Hvor skatten er, der vil også hjertet være, i nært samfunn med den Gud de elsker og tilber. Deres fomøyelser vil være å dvele ved skattene sine: Den hellige stad, den nye jord, deres evige hjem. Og når de tenker på disse storslagne, rene og hellige tingene, vil himmelen bli brakt nær, og de vil føle Den Hellige Ånds kraft. Dette vil vende dem mer og mer fra verden, slik at deres trøst og største glede vil bli å dvele ved himmelske ting, der hvor deres herlige hjem er. Guds og himmelens tiltrekningskraft vil da bli så stor, at ingen ting kan vende tankene vekk fra det store målet, som er å sikre sjelens frelse, ære og forherlige Gud.

Når det går opp for meg hvor meget som er gjort for å hjelpe oss, må jeg utbryte: å hvilken kjærlighet, hvilken underfull kjærlighet har ikke Guds Sønn vist oss elendige syndere! Skulle vi forbli sløve og likegyldige når alt som kan gjøres for vår frelse allerede er blitt gjort? Hele himmelen er interessert i oss. Vi burde levende og våkent ære, herliggjøre og tilbe den Høye og Opphøyde. Våre hjerter skulle strømme over av kjærlighet og takknemlighet til ham som har vist en så stor kjærlighet og medfølelse med oss. Vi skulle ære ham i våre liv, og gjennom våre rene og hellige samtaler vise at vi er født ovenfra, at denne verden ikke er vårt hjem, men at vi er pilegrimer og fremmede her på vei til et bedre land.

Mange som bekjenner seg til Kristi navn, og som sier at de ser frem til hans snarlige komme, vet ikke hvad det vil si å lide for Kristi skyld. Deres hjerter er ikke under kontroll av nåden, og de er ikke døde fra selvet, noe som kommer til syne på forskjellige måter. Samtidig snakker de om at de har prøvelser. Men hovedårsaken til deres prøvelser er et ubetvunget hjerte, som gjør selvet så følsomt at det ofte blir fornærmet.

Hvis slike kunne forstå hva det vil si å være en ydmyk Kristi etterfølger, en virkelig kristen, ville de begynne å reformere seg med iver og begynne riktig. De ville først dø fra selvet, be flittig og stenge alle lidenskaper ute fra hjertet. Brødre, legg bort tilliten til selvet og troen på egen tilstrekkelighet, og følg det saktmodige Eksempel. Ha alltid for øye at Jesus er ditt eksempel, og at du må gå i hans fotspor. Se til Jesus, opphavsmannen og fullenderen av vår tro, som for den glede som ventet ham utholdt korset, vanæren og syndige menneskers falske anklager mot seg. For våre synders skyld var han engang det ydmyke, slaktede Lammet, såret, knust, slått og plaget.

La oss derfor med godt mot lide for Jesu skyld, korsfeste selvet daglig og ta del i Jesu lidelser her, så vi kan få del i hans herlighet og bli kronet med herlighet, ære, udødelighet og evig liv.

neste kapitel